Gloria in excelsis Hkeem

«Ungdommen har per definisjon rett», sa en kompis av meg en gang. Det var noe av det første som kom til meg da jeg så ynglingen Hkeem på scenen i hjemtraktene hans i Groruddalen. Jeg er ikke dermed nødvendigvis enig i påstanden. Men hva hjelper det, så lenge ungdommen har rett?

Det er ingenting spesielt ved Hkeems historie, vi har hørt det hele før: Barn av en hardtarbeidende aleinemor fra en annen del av verden (Ghana), oppvokst i en blokkleilighet i Groruddalen – i Tante Ulrikkesvei for at det ikke skal være løgn. En farløs gutt som ble tidlig voksen og måtte ut i arbeid for å bidra til husholdningen, som måtte innta den fraværende farens posisjon i familien. Det spesielle er at han i en alder av 25 år allerede har passert 100 millioner strømminger, spilt land og strand rundt, vunnet to Spellemannspriser og nå altså har fått sin egen teaterforestilling som handler om livet hans.

Som en del av forarbeidet lyttet jeg meg gjennom de ulike fasene i det tross alt relativt korte kunstnerskapet hans og satt igjen med det samme todelte spørsmålet som langt på vei danner utgangspunktet for forestillingen: Hvem er du? Hvor er du på vei?

Hver gang vi møtes I 2016 skrev rapveteranen Don Martin på bloggen sin: «Unge Hkeem fra Oslo er en å holde ørene åpne for. If you havent heard, now you have. En med både skills, brains og ting på hjertet.» Da hadde han lagd noen få enkle, kraftfulle låter, kanskje med en melankolsk undertone som er blitt hengende ved ham siden, som for eksempel «Sakte men sikkert». En av flere «ungdommen har per definisjon rett»-låter med et dvelende, flytende komp kontrastert av et rasende uptempo vokalspor. I 2017 fikk han platekontrakt og vips skjedde det noe med musikken. Plutselig ble det melodiøst, veldig dansbart og badet i autotune, og han smalt umiddelbart gjennom med poplåta «Fy faen», fulgt av flere av samme kaliber. I 2021 deltok han i, av alle ting, Hver gang vi møtes sammen med artister han verken hadde hørt eller hørt om.

Bare så det er unnagjort: Det hjelper ikke at ungdommen har rett, jeg hater autotune. Men fyren har uansett en uimotståelig evne til å lage refrenger som smører øregangene.

Så, rett før jeg skal av gårde med linje 5 til Rommen, sniker et vidunder av ei låt, til tross for det obligatoriske autotune, seg inn i meg: I «Se hvor vi er nå» låter det som en forening av den harde rapperen og den inderlige, melodiøse popartisten har funnet sted. Så kanskje det er den han er? Teksten er en ydmyk og stolt hyllest til guttens mor, et tema som også preger store deler av forestillingen: Mamma sa du må bare jobbe hardt/ Ikke hvil ha’kke tid for du kommer fra metall, ay/ La meg fortelle deg om livet mitt/ 19 år med et barn og jeg klarte meg fint/ Aldri glem at du kom med meg fra Ghana/ Bytta by nytt språk/ Men jeg gjorde det for pappa ay/ E’kke noe jeg angrer på/ Mine barn se på dem/ De er store nå/ Se hvor vi er nå/ Se hvor vi er nå/ Vi løper jo fortsatt/ Se hvor vi er nå

Velopplagt Abdulhakim Hassane, som er hans fulle navn, er velopplagt, sprek og hundre prosent til stede på scenen, bevegelig med lavt tyngdepunkt, klart, direkte blikk og usvikelig timing. Han trengte bare noen få vaklende takter av første låta, «Jeg holder det ekte», for å lande i seg selv. Derfra flyter det av gårde som i en drøm. Forestillingen handler om oppvekst i Groruddalen, å navigere mellom kulturer og i venneflokken, press, forventninger, fotball, musikk, det uunngåelige møtet med rasisme og alt som hører til, i interaksjon med de to barndomsvennene Meshak (Fabian Svegaard Tapia) og Samia (Mimmi Tamba).

Manus er skrevet i samspill mellom Hkeem selv og veteranen Hannah Wozene Kvam, holdt i en tvers gjennom muntlig, korthogd, rytmisk stil som sklir sømløst inn i og ut fra låtene, som det er mange av. En annen, betydelig eldre, veteran, Nordic Black Theatre-høvdingen Cliff Moustache, står for regien sammen med Det Norske Teatrets filialbestyrer i Groruddalen, Belinda Braza. Det var sistnevnte som fanget opp Hkeems offentlig uttalte drøm om å bli skuespiller og satte fart i prosessen. Regien er preget av den samme ustoppelige, rytmiske framdriften som gjennomsyrer hele oppsetningen. Cliff Moustache vet jo hva det dreier seg om. En gang seint på 1970-tallet var jeg vitne til at han entret scenen på restaurant Ugla i Bergen, som gjestevokalist for et besøkende reggaeband, med en heftig tirade av det som kalles toasting, en av forutsetningene for den rapbølgen som skulle skylle over verden noen år seinere. Realiseringen av denne sceniske fortellingen om en ungdom av i dag er med andre ord et produkt av et tett samarbeid mellom kunstnere av tre generasjoner!

Enkel og smått edgy Dordi Strøms scenografi og kostymedesign er klart tenkt, enkel og smått edgy. Bak et bobinett, tvers over bakre del av scenen, dukker det fra tid til annen opp en perkusjonist (Bafana Nhlapo) kledd i sølvlamé (eller er det refleksstoff?), som i begynnelsen framstår som en forsiktig, magisk påminnelse om hovedpersonens afrikanske røtter. Han får etter hvert selskap av en tvers gjennom grønnkledd fiolinist (Ombeline Chardes), hvis spill utgjør et spenstig element i det totale musikalske arrangementet. Men viktigst er nok den lysende ringen, eller rent ut sagt glorien, som fires ned over Hkeems hode gjentatte ganger. Jeg skal ikke redegjøre for de potensielle, og nokså åpenbare, påstandene som ligger i det, bare konstatere at det som kunne vært en bokstavelig talt glorete klisjé er løst på en intelligent og poetisk måte.

I min forrige anmeldelse for noen dager siden startet jeg med å beklage meg over det hersens musikkteatret, og måtte motvillig innrømme at store deler av forestillingen nådde fram til meg. Nå har jeg jaggu vært på enda en musikkteateroppsetning, som nærmest insisterer på at den har rett. Da er det bare å gi seg hen, også var den, så vidt jeg kunne høre, helt uten autotune.