Glitrende, mykt og godt

Det sitter tre smårollinger på hvert sitt mammafang i foajeen. De spiser medbrakt lunsj, og blikket veksler mellom skjeen som er på vei inn i munnen og menneskene som farter forbi. Klokken nærmer seg tolv, og barnehagegruppa som har sett forestillingen før oss kommer tuslende ut av scenedøren. De holder hender og gnikker seg i øynene, mens de ser sjenerte ned i bakken. Formiddagshvilen ble utsatt i dag, vet du, sier pedagogen unnskyldende, og mumler noe om gråting i teltet idet hun passerer de tre mødrene.

Et harmonisk univers Vi får beskjed om å ta av oss på beina før vi entrer den lille, hvite iglooen av et scenerom. Det hvite teltet er fylt med store, røde ballonger og glitrende sjøstjerner, og en langhalset påfugl henger fra taket. Midt i den spennende scenografien ser vi en smilende danser. Hun er ikledd en myk, hvit kjole og røde gummistøvler, og en tykk flette slynger seg rundt hodet hennes som en krans. Danseren ser ut som et uskyldig snøfnugg der hun beveger seg forsiktig mellom de svevende ballongene. Barna på sin side trasker velvillig inn i det harmoniske landskapet mens ballongene fyker mellom dem.

Nysgjerrig og lett søker utøveren kontakt med publikums blikk. Hun tar tak i en ballong, nærmer seg et barn med langsomme steg, og får et smil som respons. Disse enkle, mellommenneskelige møtene er kjernen i forestillingen – eller installasjonen, om du vil. Helt fritatt fra overspill og dramatiske gester forflytter danseren seg mellom tilskuerne og søker deres oppmerksomhet på ulike måter. De aller minste sitter på et voksent fang til de blir trygge nok til å ake seg ut på gulvet og ser ut til å være fascinerte av det som hender. De subtile bevegelsesprosjektene oppstår i møte med publikum, og musikken er med på å trekke oss inn i det visuelt harmoniske universet.

Lag av lyd og bevegelse Lyden ligger som en rolig vind i det lille scenerommet, og de melodiske partiene som introduseres tidlig i forløpet fremkaller nesten en tåre i øyekroken hos undertegnede. En rekke barn sitter med store, blanke øyne og følger danserens stadig større og mer ekspressive bevegelser; opp og ned, frem og tilbake, tett på og lengre unna. Andre er mer opptatte av å vise frem den røde ballongen de fant, eller krabbe uhemmet rundt i det runde rommet.

Scenografien som henger i taket lager også lyd og knytter det faktiske rommet sammen med det innspilte lydsporet. Ved danserens berøring klirrer det i de metalliske detaljene på de glitrende stjernene. Sammen utgjør scenografien en flerstemt harmoni med tonene som trenger ut av høyttalerne og inn gjennom teltduken. De to lagene separeres brått i det en kvinnestemme tar plass. For det er ikke danseren som nynner sangen vi hører? Sangen kommer utenfra, og ikke fra kroppen vi ser på. Danseren har en rolig og avbalansert tilstedeværelse i rommet, og fremstår som sart, yndig og nå… stum?

Koreografen taler – Nå kan dere sette barna på fanget, mens kjolen snurrer, sier Siri Dybwik plutselig. Koreografen har fulgt oss hele veien fra inngangen til scenerommet og sitter nå på en pute i teltet sammen med oss. De voksne griper tak i de stadig mer utforskende smårollingene i rommet, og danseren nikker bekreftende. Hun snurrer raskere og raskere rundt i den mangefargede kjolen, og ballongene flyr rundt som i en stor sentrifuge. Det er godt å vite at ikke smårollingene krabber uhemmet rundt henne nå, men hadde det vært så ille om det var utøveren, teltets midtpunkt, som åpnet munnen og sa noen ord?

Siri Dybwik, koregraf og nylig utnevnt professor i samtidsdans ved Universitetet i Stavanger, har lang fartstid i arbeid med scenekunst for og med barn og unge. Hun er kunstnerisk leder for Dybwikdans, samtidig som hun underviser dansestudenter på UiS. I Toddlernes rom oppleves Dybwik som forsker, koreograf og veileder på samme tid. Relasjonen mellom henne og utøveren, og deres rollefordeling i installasjonen, er klar, men tidvis forstyrrende. Utøverens rom er begrenset til teltets ramme, og språket til det kroppslige og til dansen. Den observerende koreografen befinner seg på sidelinjen, alliert med publikum, med et velmenende (men kritisk?) blikk. Hun er installasjonens ytre øye, samtidig som hun sitter midt i blant oss og gir små, praktiske opplysninger underveis.

En kan tenke seg at det er interessant for forskningen, analysen og videreutviklingen av verket at koreografen selv opplever rommet sammen med publikum. Men den ukostymerte Dybwik oppleves såpass adskilt fra verden vi inviteres inn i, at hun blir et kontrollerende og noe unødvendig element i det ellers så frie landskapet.

I en kunstnerisk form som legger opp til reelle møter mellom utøver, voksne og barn kan selv det mest uforutsette skje. Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan en situasjon med ti gretne smårollinger ville utspilt seg i dette ellers så avbalanserte universet. Er det rom for utskeielser, gråt og trass?

P for perfekt? De tyve minuttene går raskt, og vi har allerede vært med på en reise gjennom fire ulike stemninger og sekvenser. Musikken har spennende skift i rytme og instrumentbruk, som samsvarer med danserens brudd fra flyt til stakkato. De ulike delene fremstår som koreograferte i den grad at danseren har et klart mål, eller en bestemt retning for sine valg underveis. Veien til målet improviseres i møte med barna og deres innspill. Innspill forstått som at en freidig smårolling krabber over gulvet, eller at en annen biter seg fast i den glitrende sjøstjernen og ikke vil gi slipp.

Det taktile og sanselige scenerommet pirrer nysgjerrigheten til store og små. Den røde fargen på ballongene hentes frem i de lange gummistøvlene, og den knallrøde neglelakken til utøveren. Alt er gjennomtenkt, bearbeidet og polert. Opplevelsen av gummisålene mot det hvite underlaget, barnehender mot de røde ballongene – alt henger sammen på et finurlig, nesten uforklarlig vis. I frykt for å bruke ordet magisk, er det hvertfall en forståelse av de ulike elementenes sammenheng som møter oss i forestillingen

Ha det bra, fuglen Da utøveren sovner i vingene på påfugldukken er det derimot på tide å forlate teltet. – Ha det bra, fuglen, sier Siri Dybwik og leder an. Det vinkes farvel til fuglen og ballongenes glitrende verden, og alle tusler ut i virkeligheten igjen. Vi har vært med på en oppdagelsesreise med kvalitet i alle ledd, og utøverens sanselige tilstedeværelse gjorde det spennende og interessant å være voksen tilskuer i rommet. Følelsen av å bli sett, og dele det samme rommet uten en tradisjonell scene-sal-distanse, vitner om en individualistisk inkluderingstanke i kunst for barn og unge.

Deilig demokratisk, befriende åpent og uhyre kulturpolitisk korrekt.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.