Gjenkjennelig om å ikke føle seg samisk nok

En symaskin klapper. Det er 6. februar, og Eirin Roseneng prøver å få sydd ferdig en ny kofte til feiringa av den samiske nasjonaldagen. Når et sting rakner, rakner også hennes samiske selvbilde.

Stykket 7% samisk er skrevet av de to skuespillerne Eirin Lyngstad Roseneng og Karoline Garvang sammen med regissør Heta Kerokoski og er en videreutvikling og dramatisering av Rosenengs monolog Mitt Sameland som spiller på den indre dragkampen mange unge samer har rundt sin samiske identitet. Forestillinga stiller spørsmålet: Når jeg vet jeg er samisk, går i kofte, og står i samemanntallet, hvorfor føler jeg ikke meg samisk nok?

Forestillinga hadde premiere på Senter for Nordlige Folk i Manndalen, hjembygda til Roseneng, i sommer, men jeg så det på Oslo Friteaterfestival på Salt 12.november.

Sammenbrudd ved symaskina Teksten tar utgangspunkt i Rosenengs egne opplevelser og refleksjoner. Vi følger Roseneng i morgentimene på 6. februar. Forestillinga følger Rosenengs indre dialog og dragkamp fra et sammenbrudd ved symaskina til hun går ut døra på vei til feiringa

Alt starter ved at Eirin sitter ved symaskinen, den nye kofta er ikke ferdigsydd, og om to timer skal hun ut døra for å feire 6. februar. Når et sting ryker på den nesten ferdige kofta, rakner både Eirins tålmodighet med tradisjonshåndverk og hennes selvbilde som same. Gjennom forestillinga får vi fortalt hvordan hun ikke fikk vite at hun var samisk før i voksen alder, ved bestemorens dødsleie.

Vi får fortalt om hvordan hun har prøvd å ta tilbake sin kulturarv og identitet gjennom å lære seg å sy kofter, gjennom å melde seg inn i samemanntallet, og gjennom å prøve å lære språket. Men uansett hva hun gjør eller hvor hardt hun prøver, blir det ikke bra nok til at hun blir kvitt tanken om at hun ikke er «samisk nok», at hun ikke har retten til å kalle seg same.

Det er bare to skuespillere på scenen. I tillegg til Roseneng, spiller Karoline Garvang Eirins indre samtalepartner. Noen ganger er hun oppmuntrende, hva så om koftesømmen raknet, hun kan jo bare ta en av de mange andre hun har sydd. Andre ganger spiller Garvang mindreverdighetskompleksene og skammen, hennes angst for å bli gjennomskuet som en kulturell posør og «nysame». Hun er stemmen som gjør at Eirin klarer å omtale seg som samisk, men verken klarer å si at hun er eller føler seg som en same.

Scenografien er enkel, men detaljrik. Det er en symaskin, et klesstativ, stoffruller og hengende tapet av stoffstykker, belter og kommagbånd. Det sender tanker både til en bestemors duodjirom og unge samers hybler, hvor bånd og stoff flyter rundt på grunn av evige kofteprosjekter.

Velskrevet monolog Som publikummer kan jeg merke at teaterteksten er basert på en monolog. Når dette ikke blir trettende, er det både på grunn av samspillet mellom Roseneng og Garvang og at teksten til tider er utrolig poengtert og gjenkjennbar. Det er lett å kjenne seg igjen i de såre poengene, som når Roseneng etter å ha lest høyt om Elsa og Anna fra en Frost 2-bildebok på samisk sier «Jeg kan lese samisk, jeg forstår samisk – jeg kan bare ikke snakke samisk foran folk».

Roseneng har røtter fra Kåfjord i Nord-Troms, en bygd som gikk gjennom store konflikter rundt samisk språk og kultur på 90-tallet, og der den progressive kulturfestivalen Riddu Riđđu levde side om side med skyting på samiske veiskilt. Gnisningene som ofte kan oppstå innad i en familie når noen tar sin samiske identitet tilbake, skisseres sårt med hånende kommentarer spilt over høyttaleranlegget: «skal vi koke joikakaker til deg?», «skal du gå ut med det klovnekostymet?»

Selv om stykket handler om de såre aspektene ved å ta tilbake sin samiske identitet, er det også tidvis veldig morsomt. Poengene er ofte velskrevne og spiller på fenomener i det samiske samfunnet og samfunnsdebatten samt opplevelser samer ofte kan kjenne seg igjen i: Hvilken vei skal du surre de forbanna komagbåndene? Eller hvordan skal dusken på skoene dine ligge? I tillegg spiller Garvang og Roseneng hverandre gode, og både timing, overdrivelser og overspill gjør at det flires godt i Langhuset på Salt.

Kluss i kommunikasjonen Likevel er det noen av overdrivelsene som skaper problemer for forestillinga og hvor jeg mistenker at noe har gått tapt i veien fra tekst til scene. I løpet av hendelsesforløpet er det litt rotete og vanskelig å skille hva av det som skjer på scenen som reint faktisk skjer i stykket og hva som kun foregår i den indre dialogen i Eirins hode.

Som publikum er det ikke alltid like lett å forstå om noen av overdrivelsene er der for å få frem et poeng, eller om de er ment som reelle poenger i seg selv. Det er både artig og selvfølgelig urimelig når Eirin snurt klager over at hun ikke blir hetsa på gata for å være same, slik som de «skikkelige samene». Hun har til og med gått ned Storgata i Tromsø alene i kofte, og skuffende nok ble hun verken joiket etter eller trakassert i det hele tatt.

Vanskeligere blir det når Roseneng kommer med noen statements eller hjertesukk og uttaler «at det er de ekte samene som viderefører fornorskinga» fordi de gjør henne for usikker til å leve ut sin samiske identitet. Det blir hengende i lufta om Roseneng spiller urimelig, og på den måten gir ord til en følelse mange kan ha hatt, eller om det er et reelt politisk poeng hun målbærer, som jeg ikke kan se som annet enn selvrettferdig og platt.

Skaperglede og budskap 7 % samisk er likevel en god forestilling, og til tider sprudler det av unge dramatikers skaperglede og vilje til å si noe. Det er naturlig å trekke noen linjer til Näkymätön kansa – det usynlige folket, den første oppsetninga til Kvääniteatteri, det nasjonale kventeateret, som også graver i samme type materie. Men der kventeateret tar i bruk revyen og større fakter, er 7% samisk heller mer nedtonet med noen avstikkere rundt kjernen.

Forestillinga beskriver gjenkjennelig og sårt minoritetsstresset mange unge samer står i ved å slite å leve opp til forventningene både det samiske og det norske samfunnet har til en same, og på humoristisk vis beskriver den etnostresset med å få på seg kofta og kommagbåndene rett vei.