Galaktiske dimensjoner

Det multitekniske dansekompaniet Massala er tilbake på hovedscenen på Dansens Hus. Siden 2010 har den fransk-marokkanske koreografen og kunstneriske lederen Fouad Boussouf fusjonert afroamerikansk og latinx breakdance med vestlig moderne dans samt hentet trekk fra sin arabiske og nordafrikanske kulturarv. I Oüm lar kompaniet seg inspirere av Kairos nattergal og moren til Midt-Østens populærmusikk, Oüm Kalthoum (1898-1975). I fem tiår dominerte hun det arabiske musikklandskapet gjennom ukentlige radiokonserter, en rekke album og millioner av lyttere, fra Marokko i vest til Iran i øst. Hun vokste frem i en tid da regionen ble stadig mer frigjort fra vestlig kolonialisering med både fremgang og motgang. Som frigjøringens røst rammer hennes verk inn Massalas tekniske spenn, kjønnsdebatt og postkoloniale relasjoner.

Storslagen feiring Det henger lange hvite remser ned fra taket helt bakerst på scenen. Med unntak av én danser som står bak remsene og beveger hendene sine i store, myke gester, står alle utøverne til venstre på scenen. Det er ingen rekvisitter på scenen utenom remsene og artistene til venstre. Det ser ut som kvinnen bak remsene tyrefekter eller danser flamenco, der hun står med ryggen mot oss. I det musikken endrer seg så smått, kommer hun frem sammen med de andre utøverne. De bryter ut i en slags feiring – de bruker hele den nakne scenografien til å gjøre akrobatiske triks med dramatisk hang time, altså tid i lufta. Flere utøvere begir seg entusiastisk ut i den arabiske dansen dabke, en sirkel- og linjedans med fokus på å stampe føttene rytmisk til musikken, i blant ved å hoppe ned og balansere hele sin vekt på låret. Andre rister på skuldrene sine. Både dabken og skulder-shimmyen er vanlige danser i bryllup i Midt-Østen, så her er det tydelig hvor dette fransk-marrokanske kompaniet finner inspirasjonen.

Sirkulering av tid og rom Samtlige dansere snur seg rundt med utstrakte armer nærmest i dervisj- stil, på samme måte som sufimystikkere virvler seg selv i store hvite skjørt som en meditativ praksis. Det bygger en slags spiraliserende suggesjon i rommet. Klimakset av oppnås når to dansere i en duett snurrer rundt mens den ene bærer en annen utøver horisontalt. De ser ut som en stor T midt på scenen, som et kompass som forsøker å lande pilen sin mot nord. En lampe henger bak remsene, og sammen med kompassbildet fremkaller det en tanke om søken etter en retning, om det er mot Mekka, Nordstjernen eller ens kulturelle røtter.

Hyllesten til Kalthoum har elementer som ligger nær hennes originalverk i tillegg til lydbilder fra helt andre sjangre som elektronika, house og dub. Balansen blir opprettholdt av perkusjonist og vokalist Mohanad Aljaramani og gitarist Lucien Zerrad. Musikerne er et samlepunkt på scenen gjennom hele forestillingen.

Maskulin magedans En mannlig danser løper bak remsene. Han trer frem og isolerer hoftene slik man gjør i Raqs sharqi, som betyr magedans på arabisk. Det når et klimaks når utøveren vibrerer hele kroppen synkront med perkusjonselementene. Deretter blir de andre danserne, som hittil har sittet stille, med på isoleringen av skuldre i fellesskap. De isolerer også ryggene og beveger seg i bølger med muskelkontroll så de fremstår virvelløse. En bevegelse som forbindes med kvinnelig sensualitet, får en suggestiv og hypnotisk karakter av ikke-seksuell art. Denne utøvelsen og dekonstruksjonen av magedans, oppleves som en sterk sosial kommentar. Forrige forestilling de hadde i Norge, Näss (people) i 2019, arbeidet også med å vise andre sider av arabiske og nordafrikanske mannsroller, som ofte lider under hypermaskulintet og assosiasjoner til vold, krig og terror. Dansen er en arena hvor dette ofte utfordres, men det er ikke alltid uten motstand Eksempelvis ble syriske Daniel Elhomsi utsatt for hets for sin magedans ved en sommeravslutning på Skullerud voksenopplæring i 2018. Blant tingene han ble fortalt, var at dansing er for kvinner. Slike holdninger legger sosialt press på mannlige dansere.

Galaktisk ekstase “Det ser ut som en kveld ved havnen etter en gatefeiring” sier min medpublikummer om den avsluttende scenen. Vi ser kun utøvernes skygger, som ser opp mot den vaiende lykta som svever høyt over dem. Musikken høres ut som om den kommer fra et sted langt unna. Overhører vi en distant minaret som kaller inn til bønn? Lykta utgjør det viktigste punktet i den ellers sorte scenografien, som nå har fått spetter av hvite prikker. Det ligner et galaktisk stjernespill. Forestillingen glir inn i en større helhet, i hele Oüm, “den fjerde pyramiden i Egypt”, Kalthoums univers. Massala Dance Companys Oüm skaper suggesjon så det gir publikum som husker henne, gjenklang, og til de som er nye, kjennskap.