Fryktens scenekunst

PAHNs konferanse Replikk ble arrangert for andre gang på Nasjonalbiblioteket i Oslo torsdag 24. september i år. Jeg var først og fremst til stede som publikum, men også som produserende scenekunstner, kritiker og journalist. Jeg var til stede fra klokken ni til 14, og etter de to første panelsamtalene satt jeg igjen med en tydelig følelse av at mye av det som ble sagt allerede var sagt mange ganger før. Denne kommentaren blir derfor min offentlige «replikk» til Replikk 2026. Mangelen på penger i scenekunsten, både i det frie feltet og ved institusjonene, var et gjennomgående tema. Flere av paneldeltakerne påpekte også at de har diskutert de samme problemene i over 30 år, uten at det har skjedd noen vesentlige endringer. Noe annet som slår meg når jeg ser på publikum som er til stede på konferansen, er at flertallet er noe eldre hvite menn og kvinner. PAHN har også invitert inn det frie feltet i panelsamtalene, men de er først og fremst representert ved de «etablerte» kompaniene som jobber tett med institusjonene, som DeWangen produksjoner og Susie Wang. Det er selvsagt verdifullt å høre de «eldres» erfaringer, men jeg savner det yngre, nyetablerte frie feltet og deres perspektiver, et felt jeg selv definerer meg som en del av. Jeg savner dette perspektivet fordi det nyetablerte frie feltet har erfaringer og utfordringer som i mindre grad blir synlige når feltet primært representeres av aktører med lang erfaring og allerede etablerte institusjonelle relasjoner. Samtidig har det skjedd en betydelig utvikling når det gjelder mangfold og representasjon i scenekunsten de siste årene, noe som også har ført til nye perspektiver, praksiser og erfaringer. Skal vi diskutere scenekunstens fremtid, er det viktig også å lytte til dem som representerer disse endringene og forsøker å bygge den. Allerede i den første panelsamtalen, «Kulturpolitikk i endring: Hvor ble det av reformene?», blir det tydelig at trygghet og økonomi er premisser som styrer kunsten. I panelet sitter Bernhard Ellefsen (kulturredaktør i Morgenbladet), Agnete Haaland (skuespiller, regissør og tidligere teatersjef), Sigrid Øvreås Svendal (dansehistoriker) og moderator Hege Knarvik Sande (direktør i PAHN). Haaland sier ganske klart at hun av frykt ikke turte å ta så mye risiko som teatersjef. Allerede her begynner jeg å bli urolig: Hva skjer med kunsten når trygghet og komfort blir premisser for hva som kan skapes? Det er urovekkende å høre etablerte mennesker med makt sitte med mikrofon i en panelsamtale og snakke på den måten som Haaland gjør, i en bransje som har som mandat å skape kunst. Haaland fortsetter å spre enda mer frykt ved å snakke om at Fremskrittspartiet er en stor trussel for kulturbransjen. Frykt avler frykt. Historien viser at når frykt får styre samfunnets beslutninger, skaper det ikke nødvendigvis større trygghet, men fører tiløkt polarisering og innskrenket handlingsrom, noe som kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet. Kunst som skapes ut fra komfort og trygghet, er død kunst. Resultatet er popkornteater som passiviserer publikum og ikke bringer noe nytt til torgs. Jeg sier ikke at vi ikke skal lage dette. Det trengs også: Et mangfoldig scenekunstfelt bør også ha plass til det som er underholdende og omfavne et publikum som bare vil kose seg. Men i dag trenger vi først og fremst utfordrende og «vanskelig kunst til flest mulig mennesker», som Bernhard Ellefsen så treffende avslutter samtalen med. Den neste samtalen heter «Er det frie scenekunstfeltet organisert for fremtiden?». Her er paneldeltakerne Hauk Heyerdahl (styreleder i PAHN), Julie Støp Husby (nestleder i Skuespillerforbundet), Mari Moe Krysinska (leder Propellen Teater), Cathrine Nyheim (nestleder i Creo), Live Rosenvinge (forbundsleder i Norske Dansekunstnere) og moderator er Magnus Sparsaas (kunstnerisk leder Agder Nye Teater). Utgangspunktet for samtalen er behovet for en ny organisasjon som kan samle og representere det frie feltet. Det frie feltet består i dag av svært ulike kunstnere, kompanier og arbeidsformer som har til felles at de i stor grad jobber prosjektbasert og utenfor institusjonenes faste strukturer. Selv om samtalen skal handle om behovet for en ny organisasjon i det frie scenekunstfeltet, er ikke dette feltet godt nok representert i samtalen, og det gjør at den derfor ikke bringer frem noe annet enn det som allerede er innlysende. Når så mange av deltakerne representerer fagforbund, blir samtalen i stor grad en samtale om feltet på vegne av feltet, snarere enn en samtale fra selve feltet. Jeg opplever det som problematisk at man skal diskutere feltets fremtid uten en bredere representasjon av dem som faktisk jobber der. Behovet for organisering av det frie scenekunstfeltet er akutt, fordi når feltet er fragmentert, blir det vanskeligere å få gjennomslag for felles interesser, og de som står utenfor de etablerte strukturene, risikerer å bli enda mindre synlige.

Det haster derfor ikke bare med å organisere feltet på nytt for å gi det en sterkere stemme, men også med å avklare hvem denne stemmen skal representere. En ny organisasjon kan enten bidra til å åpne feltet og sørge for at også de nyetablerte får plass eller den kan ende med å gjenskape de strukturene og hierarkiene den er ment å utfordre. Det avgjørende spørsmålet blir dermed ikke bare om det frie feltet er organisert for fremtiden, men hvem som får være med på å definere hvilken fremtid feltet skal organiseres for.

Den neste panelsamtalen heter «Det frie feltet – samarbeid med institusjonene», og her er paneldeltakerne Harald Furre (administrerende direktør Kilden Teater), Wenche Viktorsdatter Paulsen (teatersjef Riksteatret), Bo Krister Wallström (Susie Wang), Claire de Wangen (deWangen produksjoner), Ingrid Lorentzen (ballettsjef Den Norske Opera og Ballett) og moderator er Julie Rongved Amundsen (redaktør Scenekunst.no). Her begynner det å skurre for meg. «Det frie feltet» som i dag får samarbeide med institusjonene, er i stor grad allerede etablert. De er aktører med mange år i bransjen. Allerede her oppstår det et hierarki. Alder og tid i feltet blir en form for makt: Jo lenger du har vært i systemet, desto større tilgang får du til institusjonenes ressurser, scener og nettverk. Samtidig blir de yngre og nyetablerte stående utenfor. På denne måten reproduseres etablerte posisjoner og maktstrukturer, selv når de presenteres som nye former for samarbeid og representasjon. Det andre som er svært urovekkende, er at Bo Krister Wallström, fra kompaniet Susie Wang, selv sier at deres kunstneriske arbeidsmetode blir påvirket når de samarbeider med institusjonene. Claire de Wangen bekrefter at det samme gjelder dem. Men hvorfor samarbeider de da med institusjonene? Det fulle svaret får vi aldri. Men jeg skjønner at noe handler om tilgang på mer ressurser og arbeidskraft. Men handler det ikke også om trygghet og penger? Og noe mer? Hva skjer når institusjonelt samarbeid blir nødvendig for å kunne ha en bærekraftig kunstnerisk praksis i det frie feltet? Jo, da blir institusjonene ikke bare samarbeidspartnere, men også portvoktere. Tilgangen til scener, produksjonsmidler, nettverk og publikum blir avhengig av hvilke kunstnere institusjonene velger å slippe inn. Det frie feltet blir dermed ikke nødvendigvis fritt, men avhengig av tilgang til institusjonene for å kunne eksistere og utvikle seg. Det som uroer meg mest ved konferansen er argumentene om at økonomi, status quo og trygghet blir de dominerende premissene for kunstneriske valg. Kunstnerisk risiko blir da noe institusjonene må beskytte seg mot, fremfor en nødvendig del av kunstens utvikling. Så, fortell meg: Hvis vi bare satser på det vi allerede vet fungerer, hvordan skal kunsten utvikle seg i takt med samfunnet?