Frekt vårslipp

En høy, tovet nisselue stikker opp over hodene på publikum som har samlet seg i Rosendal Teaters foajé for å se forestillingen Kauk av dansekunstner Magnus Myhr. I tillegg til nisselua har Myhr på seg en t-skjorte med et utvasket Bambi-motiv på, pels-platåsko, og på underkroppen har han ikke noe annet enn en beige truse. Han åler seg mellom oss og sjarmerer med et lekent blikk og skrekkinngytende spagater. Med en klassisk, blå Ikea-bag på skulderen fremstår han som en alv som har blitt teleportert fra eventyrland til varelageret i denne konsumerismens høyborg. Kontrasten mellom romantikk og realisme fortsetter å gjøre seg gjeldende når publikum formelig gjetes inn i teatersalen med en kulokk. Kauk tar utgangspunkt i den skeive kroppen. Myhrs alv eller nisse blir sånn sett en metafor på en person som faller utenfor majoritetsgruppa. Det er et dristig grep hvor man risikerer å snuble i stereotyper og fordommer, slik det engelske ordet «fairy» også blir brukt om homofile på en nedsettende måte. Myhr tar imidlertid eierskap til metaforbruken gjennom et kunstnerisk uttrykk som er hans eget. Når han forankrer rollen sin i traust folkekultur, flettes dessuten det alternative og det tradisjonstunge sammen på en elegant måte.

Lokk og leik

Dramaturgisk er Kauk inndelt i tre deler. Den første er utpreget humoristisk og basert på sang og diktopplesninger, mens midtpartiet består av dans før avslutningen er mer alvorstung og tekstbasert. Myhr leser og synger tekster til melodier fra norske lokker og folkeviser. Tekstene, som er skrevet av Jørgen Strickert, er morsomme og frekke med massevis av ublue sexreferanser. Samfunnskritikk serveres også i form av en pekefinger mot deler av norsk maktelites lugubre nettverk. Mellom sangene er det flere episoder hvor Myhr bruker kroppen på måter som har mye komikk i seg; utprøving av en slags froskepositur vekker for eksempel lattergrynt fra publikum. Det er også artig når lysspotten sliter med å holde følge med danserens kvikke bevegelser. Rent vakkert blir det når skyggen av Myhr, som sitter på en krakk med Ikea-bagen ved siden av seg, fyller hele bakveggen. Når det siver røyk opp fra bagen, skapes det en trolsk stemning på skyggeveggen, mens den fysiske Myhr kanskje ligner noe mer i retning av en betuttet uteligger. Igjen oppstår det en talende dobbelthet. Deretter følger det et nokså langt parti hvor Myhr danser til et lydbilde komponert av Ingvild Langgård som veksler mellom å være skingrende, dunkelt og hviskende. Her blir uttrykket mørkere, Myhr danser tett opp mot veggen på en anstrengt måte preget av plutselige kast, spark og rykninger. Han spinner rundt seg selv som en spilledåsefigur på avveie. Presisjonen i bevegelsene avslører en fin balansegang mellom kroppslig kontroll og det kaotiske uttrykket. Dette er et tett og intenst parti, men det varer såpass lenge at det mister noe momentum mot slutten. Lyden gir også inntrykk av å gå i loop – uten at den nødvendigvis gjør det – men jeg synes jeg hører de samme slags klangene om igjen. Jeg tror denne dansesekvensen ville vært mer kraftfull om den hadde blitt strammet opp.

Det er den draumen…

Den siste delen av forestillingen går nærmere inn på barndomsminner fra en oppvekst i Trøndelag og vanskelighetene med å bli akseptert av et lite tolerant miljø. Her snakker Myhr direkte til publikum igjen. Han fantaserer om å flykte til Oslo og få et kjærlighetsliv som kanskje ligner litt på de saftige skildringene i Sagaen om isfolket. På den måten oppstår det et bånd tilbake til det eventyrlige. Slike drømmerier kan fungere som livbøyer i ungdomsårene, før man får friheten til å forme livet selv. Avslutningsvis kommer også det mest alvorstunge innholdet, som skildringen av å ha forlatt London pub tjue minutter før det vi forstår er terrorangrepet i 2022, uten at det sies eksplisitt. Det å la publikum fylle inn tomrommet selv bidrar til at budskapet treffer hardt. Videre får vi noen naturbeskrivelser som fungerer som bilder på det å overleve i krevende omstendigheter, før forestillingen avsluttes med noen litt svevende tanker om fremtidige vennskap man skal eller ikke skal få oppleve. Så slukkes lyset og det blir helt mørkt. Jeg liker tanken på at Myhrs karakter, alven, forsvinner i et magisk blaff. Likevel oppleves avslutningen litt for brå. Spillet mellom fantasi og virkelighet fungerer som tematisk ramme også for den siste delen, hvor det å leve ut sin identitet dessverre forblir en utopi i møte med fanatiske krefter. Dramaturgien oppleves litt oppstykket med de skarpe skillene mellom hvert parti. Den blir en smule ufokusert de stedene referansene blir mange eller partier drar seg ut. Med enkelte nedskjæringer i innholdet tror jeg de fine, tematiske parallellene som løper gjennom forestillingen ville ha kommet enda mer til sin rett.