Fram for dansekompetansen

Aldri er det i Norge blitt produsert så mange danseoppsetninger, og aldri er de blitt sett av så mange som nå. Paradoksalt nok skrives det likevel mindre om dans enn noensinne.

– Det er bakgrunnen for at Danseinformasjonen i vår startet kursrekken Dans– Journalistikk– Kritikk, sier faglig rådgiver og prosjektleder Ine Therese Berg i Danseinformasjonen.

God oppslutning – Vi leder det nordisk–baltiske prosjektet Writing Movement, som igjen er knyttet til dansenettverket ke∂ja, og fra 2012 og ut 2014 vil det i alle nordiske og baltiske land bli holdt kurs, workshops og seminarer for å styrke den kritiske bevisstheten omkring dans. Vi mente at det her hjemme var viktig å nå ut til journalister, kritikere og redaktører, og derfor har vi vi satset på en rekke på fire heldagskurs som holdes på fire ulike institusjoner: Bærum Kulturhus, Den Norske Opera, Dansens Hus og Black Box Teater.

Dagen starter med foredrag og diskusjoner, og avsluttes med en danseforestilling med påfølgende debatt. I januar var temaet «Å lese dans», i februar «Dansens landskap», i mars «Å skrive om dans» og i april blir det «Framtidsdans».17 journalister og kritikere, og tre redaktører, har meldt seg på kursrekken.

– Vi er meget fornøyd med oppslutningen. Mange mediemedarbeidere har uttrykt at de har behov for å øke sin kompetanse. Samtidsdansen er i stadig utvikling, og det er viktig for media å holde seg orientert, og ikke avvise det nye, sier Ine Therese Berg.

Et vellykket tiltak Det er hun som er hovedansvarlig for programmet, men hun inviterte to konsulenter til å gi innspill til både innhold og oppbygning: Sidsel Pape, som nå er kritiker i scenekunst.no, og Lillian Bikset, teateranmelder i Dagbladet.

– Det er alltid positivt med innspill utenfra, sier Berg,

Sidsel Pape vektlegger det positive ved at kursrekken belyser dansen fra ulike vinkler – den klassiske, den nordiske, den poetiske. – Et vellykket tiltak, sier hun.

For Lillian Bikset har et mål med kursrekka vært å tilby deltakerne videre perspektiver og mer matnyttig kunnskap.

– Her synes jeg seminarene har lyktes. Jeg føler i alle fall selv at jeg både har fått utvidet mine perspektiver og at jeg har fått konkretisert og forankret en del kunnskap jeg allerede hadde, men som jeg ikke hadde systematisert.

Tror du denne kursrekken vil føre til bedre og bredere dekning av dans i media?

– Mye av avisenes dansejournalistikk i dag har utgangspunkt i kjendiseri og kuriosa, og jeg håper og tror at kursrekka kan gjøre flere i stand til å skrive mer faglig funderte reportasjer. Jeg hadde nok håpet det ville kommet flere redaktører, for selv om det er vi journalister som skriver, er det jo redaktørene som bestemmer! Men kurset kan kanskje gjøre oss flinkere til å argumentere for vår sak, og ikke minst til å skrive mer faglig orienterte reportasjer. En utfordring for alle som skriver om dans er å oversette det fysiske språket til et verbalt språk.

Mer kunnskap Redaktør Kristin Valla i Aftenposten K er opptatt av å skaffe seg mer kunnskap om et forsømt felt: Dans.

– Det vil gjøre meg bedre i stand både til å veilede journalistene mine og til å vurdere de forslagene de selv kommer med.

Kunne du tenkt deg å følge lignende seminarer om andre kunstfelt, moderne scenekunst for eksempel?

– Absolutt. Musikk og film går av seg selv, men det er det langt fra alt som gjør!

Til og med Fredrik Rütter, en erfaren danser med bakgrunn fra blant annet Den Norske Opera og Cullberg–balletten, tidligere kunstnerisk leder for bergenske Carte Blanche, og mangeårig ballettkritiker, har tatt seg tid til å følge seminaret.

– Det er alltid viktig å få økt sin kompetanse, sier han, og Mona Levin er enig. Hun er egentlig teaterkritiker med vekt på musikkteater, men anmelder også dans for Aftenposten.

– Jeg opplever det som viktig å sette meg inn i nye danseuttrykk. De er ikke alltid like enkle å forholde seg til, sier hun.

En travel arbeidsdag førte til at kulturredaktør i Klassekampen, Haakon Flemmen, ikke fikk være tilstede på marsmøtet. Men han håper han er med i april.

– Jeg har valgt å delta på disse kursene fordi jeg lurer på om vi burde skrive mer om dans, og i så fall hva og hvordan? Selv om dansen nærmest har eksplodert i de siste tiårene, ikke minst takket være den rødgrønne regjerings satsing, er den likevel ikke blitt en del av debatten, på lik linje med film, litteratur og teater. Dette paradokset har vi også skrevet om i Klassekampen. Problemet kan delvis skyldes det abstrakte og ofte uklare språket dansen er omgitt med. Når det i luftige vendinger snakkes om «identitet», «relasjoner» og «kompleksitet», er dansens språk et stykke unna det journalistiske. Men jeg er positiv og åpen for å skrive mer om dans, og det derfor jeg har meldt meg på disse seminarene.

Blir det mer dansestoff i Klassekampen?

– Vi kommer til å følge med på det som skjer på feltet, og vi tar gjerne for oss viktige og interessante saker journalistisk. Noen ny storsatsing på dansekritikk er vi ikke rede for, selv om vi allerede dekker noe dans både i Oslo og Trondheim. Som denne seminarrekken har fått fram, går det an å skrive fornuftig om dans. Når det er sagt, finnes det en del eksperimentell dansekunst som er vanskelig å formidle på en vettug måte, og iblant opplever jeg at dansekompaniene er mer opptatt av å fastslå en generell tematikk enn av å reise engasjerende debatter eller konkrete problemstillinger. . Optimist Ine Therese Berg, tror du kursrekken vil føre til en bredere dansedekning i media?

– Vi har iallfall fått mange tilbakemeldinger fra deltakere som er blitt inspirert av kurset, og som allerede har fått stoff om dans på trykk. Så jeg er optimist. Når flere av avisene av ulike grunner aktivt velger å nedprioritere dans, til tross for stor vekst i feltet både nasjonalt og internasjonalt, blir det enklere for andre å gjøre det samme ut fra argumenter om smalhet eller nyhetsverdi. Men vi ser ingen grunn til at det ikke skal gå an å snu dette på hodet, begynner noen så følger andre etter.

Hvis dette blir så vellykket som alt tyder på, kan du da tenke deg å gjenta en slik seminarrekke?

– Jeg er veldig innstilt på det. Kunne tenke meg å samarbeide med andre organisasjoner, også med regionale aktører – landets kulturhus for eksempel. Det er utvilsomt behov for mer dansekompetanse. Men nå skal vi først la erfaringene synke, og under høstens CODA–festival, skal vi et seminar som er åpent for alle! I en tid hvor den seriøse og reflekterte kritikken er på vikende front i presse og media, er Danseinformasjons kursrekke et viktig og gledelig initiativ. Kanskje flere skulle tenke på å gjøre noe lignende? De frie sceniske gruppene får sjelden særlig mer omtale enn dansekompaniene.