Fornyelsen skjer allerede – bare ikke der debatten leter

Debatten om en ny kulturpolitikk som har gått i Morgenbladet og nylig også på Scenekunst.no, har aktualisert spørsmålet om hvorvidt dagens institusjoner svarer på samfunnsoppdraget sitt. Bernhard Ellefsen etterlyser i Morgenbladet en fornyelse av kulturpolitikken og ønsker seg flere progressive institusjoner. Julie Rongved Amundsen er skuffet over at så få offentlig finansierte kulturinstitusjoner har bidratt i debatten. Det hun ikke vet er at flere aktører som jobber med scenekunst for barn og unge har forsøkt å komme til orde uten å få spalteplass i Morgenbladet. Det er en selvmotsigelse at institusjoner som nettopp ikke baserer seg på tradisjonell markedslogikk ikke synes i en debatt om kunst som demokratisk verktøy. Unge Viken Teater er ett av sikkert flere eksempler på at endringene Ellefsen etterlyser allerede er i gang i praksis. Noen av prinsippene han lanserer er realisert i vår struktur og metode: publikum som omdreiningspunkt for kunsten, kunstens samfunnsoppdrag som førende prinsipp foran markedslogikk, og involvering som forutsetning for relevans og demokratisering. La meg utdype hvordan vår modell representerer den typen struktur Ellefsen mener kulturpolitikken bør støtte. Hos oss begynner og slutter alt med publikum.

Resonans som viktigste kvalitet

Kunstens verdi åpenbarer seg når den møter sitt publikum. Hvis forestillingen finner klangbunn og resonnerer i den som tar imot, kan den bevege både emosjonelt og intellektuelt. Det er i dette møtepunktet kunsten oppnår sitt potensial for å åpne rom for meningsbrytning og refleksjon og samle og skape fellesskap. For oss på Unge Viken Teater er det nettopp denne resonansen som er det fremste kvalitetskriteriet for alt vi produserer. Det betyr ikke at vi gir publikum det de vil ha, men at vi gjør alt som står i vår makt for å skape en fungerende dialog mellom kunsten og publikum. Jeg mener at kunst som ikke resonnerer, feiler i å svare på samfunnsoppdraget. Her er jeg helt på linje med Ellefsen som, i sitt Manifest for en ny kulturpolitikk, slår et slag for «at kulturpolitikkens reelle subjekt igjen må være folket.»

Er det noe å lære av teater for barn?

Ellefsen skriver i den tidligere nevnte kommentaren i Morgenbladet at institusjonenes ambisjoner om å nå ««nye grupper» ikke bare kan bety barn og unge». Samtidig mener han at «måten de henvender seg til barn og unge på, kan stå som eksempel og symptom på hva som er ambisjonen når «nytt» publikum skal dyrkes.» For oss som utelukkende har barn og unge som målgruppe, er det underlig å observere at den involveringen av og sentreringen rundt publikum som er naturlig og nødvendig for oss, ser ut til å være både fremmed og suspekt for mange andre. Det er helt opplagt for oss at involvering og lytting er et premiss for resonans. Skal institusjonene lykkes med sitt samfunnsoppdrag og beholde sin legitimitet, er de etter mitt syn avhengige av å sette involvering i system.

Publikum som nav for kunstnerisk produksjon

Jeg vil på ingen måte hevde at Unge Viken Teater har knekt kodene og sitter på alle svar, men vi har gjort oss noen erfaringer gjennom å være et «annerledes-teater» på feltet. Det som skiller oss fra de andre institusjonsteatrene er først og fremst at vi produserer utelukkende for barn og unge, jobber nesten kun oppsøkende med skoler og barnehager som arena, og at vi ikke har et fast ansatt ensemble. På denne måten spiller vi nesten 900 forestillinger og når rundt 50 000 barn hvert år. Alle slags barn, ikke bare dem med bemidlede og kulturinteresserte foreldre. Og vi går aldri på kompromiss med den kunstneriske kvaliteten. Vår erfaring er at det krever et systematisk involverende arbeid for å skape kunst som resonnerer. Det starter med tematikken som vi ofte finner i observerende møter og samtaler med barn og unge. Det handler også om dramaturgi, formspråk og kunstneriske virkemidler som hos oss utvikles i tett samspill med målgruppen gjennom hele prøveperioden. Unge Viken Teater kommer aldri til å produsere en forestilling uten å involvere målgruppen den er ment for, og da snakker vi ikke bare om et par prøvevisninger rett i forkant av premieren. For oss er det vanskelig å forstå hvordan man kan produsere forestillinger uten å aktivt involvere målgruppen.

Rammer tilpasset publikum

Resonans påvirkes også av tid, sted og rammene for kunstmøtet. Det er ikke alltid en stor teatersal i hovedstaden som utgjør den beste rammen for publikums opplevelse. Siden 2017 har Unge Viken Teater spilt for langt over 70 000 barnehagebarn i alderen 3-6 år, og vår klare erfaring er at de fleste av barnehagebarna vi møter er aller tryggest i lokalene de kjenner best – sin egen barnehage. Jeg mener helt klart at det er her vi kan skape de beste kunstopplevelsene til tross for (eller kanskje på grunn av) at lokalene lukter gummistøvler og ikke har blending. For veldig mange barn er dette det aller første kunstmøtet. Når resonans er målet, må vi stole på at kunsten ikke vil forringes av omgivelsene den må tilpasses, men at den derimot vil styrkes av at barna føler seg trygge. Mitt poeng er ikke at alt teater skal være oppsøkende. Jeg mener at man bør ta bevisste valg av spillested basert på hvem man ønsker å nå og vurdere hvordan rammene påvirker kunstmøtet. Dessuten er jeg helt overbevist om at samfunnet er tjent med et mangfold av kulturaktører som til sammen utgjør et kulturens økosystem der alle finner noe som treffer dem.

Samarbeid er nøkkelen

Nøkkelen til å kunne utfylle hverandre, øke avkastningen av samfunnets investering i kultur og bidra til økt demokratisering av kunsten ligger etter mitt skjønn i samarbeid. På Unge Viken Teater har vi bygget hele organisasjonsmodellen rundt det: Vi samarbeider både kunstnerisk og om produksjon og formidling av forestillinger. Det er ikke bare svært givende, men kommer også publikum til gode. I praksis ser det slik ut hos oss: Vi har ingen fast ansatte kunstnere utenom dramaturger, men samarbeider med det frie scenekunstfeltet. Etter endt spilleperiode overlater vi ofte produksjonene vederlagsfritt til det samarbeidende kompaniet eller til regissør. Dette forlenger produksjonens levetid, sørger for at den når ut til et større publikum og generererinntekter for frie kunstnerskap. På denne måten har noen av våre forestillinger turnert i mange år og i flere landsdeler og skapt et levebrød for flere kunstnere. Kunsten når ut til flere på arenaer i deres nærmiljø uten at det går på bekostning av kunstnere eller kunstnerisk kvalitet.

Ikke nok med gratisbilletter

Å nå nye grupper og bygge «et antifascistisk bolverk» slik Ellefsen drømmer om, kan ikke fikses med alle verdens gratisbilletter eller billettfond. Det kan heller ikke oppnås ved effektivisering, noe redaktør i Scenekunst.no, Julie Rongved Amundsen kritiserer Ellefsen for å argumentere for. Hvis kulturpolitikken fortsatt skal virke markedskorrigerende og sørge for lik tilgang for alle, kreves det at man tenker annerledes om både produksjon og distribusjon av kunsten og setter menneskene den er ment til å nå, i sentrum. Og til det trengs det også penger. Unge Viken Teater er ett eksempel på at det er fullt mulig å sette involvering i system, ha turné som omstendighet og øke kunstens avkastning gjennom strukturelt samarbeid med det frie feltet. Det avgjørende skillet går ikke mellom institusjon og det frie feltet, eller mellom tradisjon og fornyelse, men mellom institusjoner som er organisert rundt publikum – og dem som fortsatt primært er organisert rundt seg selv. Skal kulturpolitikken fornyes, må den i større grad gjenkjenne og støtte denne typen praksis, uansett om det gjelder kunst for barn eller voksne.