Forenklede visjoner

Europavisjonar er Det Norske Teatrets nye storsatsning og har i løpet av sin første leveuke håvet inn en mengde strålende anmeldelser. I Mariken Lauvstads kritikk i Klassekampen feires forestillingen som intet mindre enn en hyllest til demokratiet. Men hva slags demokrati er det egentlig forestillingen hyller? Hvis du ikke allerede har fått det med deg, så er Europavisjonar en forestilling som bruker rammene til en klassisk Eurovision-sending for å gå igjennom store hendelser i Europas historie fra Berlinmurens fall til i dag. I den to timer lange første akten inntar forskjellige politiske figurer scenen for å representere sitt land eller internasjonale samarbeid i sangkonkurransen. Tekstene er nyskrevne, ikledd melodier fra tidligere ikoniske Eurovision-låter og forteller forenklede versjoner av historiske hendelser i Europa. Innimellom sangene intervjuer de to karismatiske programlederne de forskjellige deltakerne i et green room. I første akt får vi servert et satirisk oppgjør med blant annet EU, USA og NATOs menneskelige og politiske overtramp i løpet av de siste tredve årene, men jeg reagerer på at de bruker ingen ringere enn Vladimir Putin som en rasjonell innestemme oppi det hele. Både i løpet av samtalene i green roomet og i Putins eget sanginnslag blir vi servert Kremls mangeårige retorikk om vestlig imperialisme og hykleri, retorikk som i dag blir brukt til å forsvare invasjonen av Ukraina. Der invasjonen av Irak og NATOs bombeglade “demokratiseringsprosesser” blir viet hele sangnumre, blir annekteringen av Krym nevnt i en bisetning. Jeg merker jeg blir bekymret for hvor forestillingen skal med dette, men slår meg til ro med at de nok legger opp til å dra teppet fra under beina våre senere. I andre akt demonteres hele forestillingen slik vi er blitt kjent med den, men uten å ta et oppgjør med Putin som en markant annen spiller enn politikere som Jens Stoltenberg og Angela Merkel. Krigen i Ukraina bryter ut for fullt, og i en konfrontasjon mellom Europavisjonar-deltakerne Zelensky (Morten Svartveit) og Putin (Pål Christian Eggen), klarer ikke de andre europeiske lederne å gjøre annet enn å svirre rundt som hodeløse høns. Putin som karakter beholder sin etos og verdighet, og får, som eneste karakter, synge enda en sang. Eggen leverer en imponerende sangprestasjon til melodien av “Rise Like a Phoenix”, vinnersangen til selveste Conchita Wurst fra Østerrike fra 2014. Såpass imponerende er det at han får entusiastisk applaus fra publikum i det han stiger opp i snorloftet med et sett store, sorte vinger. Zelensky står igjen alene blant publikum uten en sang å synge, men med et maktesløst rop om hjelp fra resten av Europas ledere.

The show must go on, og når vi i publikum omsider får stemme på vår foretrukne visjon for Europa, skal vinneren få synge sin sang om igjen. Det bryter ut i fullt geopolitisk kaos når Merkel gjør seg klar for sitt reprisenummer, og i alt kaoset kommer det en hvitkledd kvinne løpende ned publikumstrappene. Det viser seg å være selve Europa personifisert (Kaia Varjord). Hun entrer scenen med en tårevåt og inderlig monolog om hvordan hun som politisk kontinent går i oppløsning. Hennes bønn? Vi, publikum og alle på scenen, må være villige til å akseptere og lytte til hverandres “visjonar”. Gjennom monologen blir vi eksplisitt bedt om å akseptere homohat og xenofobi som en del av et normalt meningsmangfold og implisitt bedt om å akseptere at karakterer som Putin, Orbán og Erdoğan kun utgjør de «mer ytterliggående» sidene av europeisk politikk. Deres menneskerettighetsbrudd og udemokratiske styresett er bare en del av lappeteppet som utgjør Europa! Hva slags demokratisk hyllest er det? Er det én ting som blir tydeligere for hver dag som går i vårt virkelige Europa, så er det at demokratiet ikke er gratis. Det har ukrainere erfart på kroppen i over ti år, og de siste tre årene har de betalt for det med titusener av menneskeliv. Gode intensjoner nytter lite når man står alene på frontlinjen på vegne av resten av Europa. Det virker som forestillingen tar dette for gitt i det den avsluttes med en seierssang om samhold, en slags mash up av alle visjonene vi til nå har hørt, der Zelensky og Putin danser og synger side om side med resten av Europas ledere. Med dette etterlater Europavisjonar publikum med en farlig forenklet forståelse av Europas politiske landskap og en tannløs moral tilsvarende “kan vi ikke alle bare være venner”. I en tid der Europa står på kanten av avgrunnen trenger vi mer enn glitter, lys og kumbaya – vi trenger en politisk refleksjon som tør å konfrontere de virkelige truslene mot demokratiet.