Forelska i et teater

Da Birgitte Strid i fjor fikk forlenget sitt åremål som teatersjef ved Nordland Teater, uttalte hun at det var lett å si ja til fire nye år, for dette var jo drømmejobben. Og det har vært drømmejobben siden første gang hun satte sine ben innenfor teaterets dører i 2006.

– Jeg var der for å se på teateret som instruktør, og da jeg kom inn på huset, tenkte jeg at her skal jeg jobbe. Det var noe med veggene, som om det satt noe i dem – jeg ble rett og slett forelsket i selve bygget, forteller Strid.

Hun sier det i grunn har vært som med en hvilken som helst annen forelskelse – man vet aldri hvem man kommer til å forelske seg i.

– Det bare slår ned og alt faller på plass, sier hun.

Derfor søkte Strid på jobben da teatret skulle ha ny teatersjef i 2008, men den gang ble hun forbigått av Reidar Sørensen, og hun måtte smøre seg med tålmodighet i fem år før hun endelig kunne flytte til Mo i Rana. Nå satser hun på å skulle bli her så lenge som over hodet mulig.

– Jeg synes teatret er akkurat riktig størrelse, og det er så mye varme blant de som jobber her. Når vi ikke er så mange, så skaper det et godt samhold – spesielt siden vi også er et turnéteater og både teknikere og skuespillere kan tilbringe timesvis ved siden av hverandre på bussen. Da blir man godt kjent.

Skal heve lista Nordland Teater har et mandat om å lage teater til hele det langstrakte fylket, og dermed spiller de mye utenfor basen i Mo. Med mange variabler i forbindelse med turné må man være ekstra på vakt i planleggingsfasen, slik at man er sikre på at arbeidstiden holdes innenfor det som er forsvarlig. Turné koster, man må lage en scenografi man lett kan reise med og som likevel ser bra ut, og man må bokstavelig talt innimellom trosse vær og vind for å få teater ut til folket.

– Det er utfordrende, men også fantastisk. Jeg liker den gode gamle tanken om at teatret skal ut til folket på den “ytterste, nøgne ø”, sier Strid. – Vi får tilbakemeldinger fra folk som har flyttet ut i havgapet, som er utrolig takknemlige for at de kan se stor kunst en snau time unna. Det er utrolig motiverende, sier Strid.

– Jeg ønsker at vi skal lage godt teater lokalt, og samtidig gjøre en forskjell nasjonalt. Jeg har som mål at hver forestilling skal være den beste vi har laget. Det er ikke alltid vi klarer det, men lista må kontinuerlig heves. Vi skal være så gode at vi kan være med på å løfte nivået på norsk teater generelt. Og vi skal gjøre det her. Jeg ønsker at vi skal lage så godt teater her i nord at folk i sør også får det med seg.

Hun drar fram oppsetningen av Jens Bjørneboes Jonas, som spilte nå i februar, som et eksempel på nettopp dette. Les Deise Nunes’ kritikk av forestillingen: Forstyrrende og briljant (Scenekunst.no 17.02.16) – Rolf Alme lagde en forestilling som var radikal både formmessig og temamessig – flyktningetematikk ble skrevet inn i den. Det ble kastet ut en del påstander som folk måtte forholde seg til, som fikk dem til å tenke. Noen syntes det var fantastisk, andre syntes det var forferdelig, og uansett skapte det bevegelse og engasjement blant folk som gjorde at vi ble lagt merke til.

Ekte kunst er folkelig Strid synes det er viktig å utfordre publikum, og hun opplever at det nordnorske publikummet er mottakelig for variasjon i form og uttrykk.

– Det finnes ikke noen fasit for hva man kan gi dem. De har en evne til å ta inn over seg det de får servert, de er et veldig åpent publikum, sier hun.

En nøkkel til å lykkes er å presentere det på riktig måte, mener Strid. Hun hevder å ikke være så opptatt av tilgjengelighet når hun programmerer, mer av at repertoaret skal være variert, at det skal ha relevans for publikum og at det skal være bra. Den kunstneriske integriteten må være på plass i alt de viser.

– Ekte kunst er folkelig – den treffer alle. I høst satte vi for eksempel opp Vannposten – et japansk stykke uten ord som foregår i sakte tempo. Noen blir urolige av å se så rolig teater, men så var det også de som hadde sin livs opplevelse. De fleste gikk ut av salen helt annerledes enn da de kom inn – de hadde så å si meditert i en time. En voksen kar kalte det for poesi uten ord, forteller Strid.

I kontrast til Vannposten satte Nordland Teater tidligere samme år opp sin versjon av Frankenstein, som var voldsomt horror-teater, med gotiske effekter. Begge deler gikk hjem hos publikum.

Livets store spørsmål Om Frankenstein sier Strid at det var fint å kunne nærme seg livets store spørsmål gjennom en actionpreget eventyrsjanger. For stykket handler om hva som er Gud og hva som er menneske, og det er slike eksistensielle spørsmål Strid mener er det som må drive teateret.

– Alt annet er meningsløst. Det går ikke an å lage teater som ikke griper livet. Klassikere har blitt klassikere fordi de har grepet tak i eksistensen på et eller annet vis, sier hun. – Når vi setter opp klassikere som kanskje virker nedstøvet, så er det fordi det finnes kunstnere som klarer å se livsnerven og får den opp og ut. Teater skal handle om de store spørsmålene.

Strid undervurderer riktignok ikke teaterets posisjon som underholder. Hun mener at underholdning for underholdningens skyld også er bra, men det som skjer på scenen, må likevel bety noe.

– Og denne meningen må komme gjennom. Vi har et ansvar for å forvalte de midlene vi får for å lage teater på best mulig måte – for flest mulig.

Fjernsynsteater Strid ble selv hekta på teater som barn via Fjernsynsteatret, og derfor synes hun det er spesielt viktig å satse på de unge publikummerne.

– I 2014 satte vi opp En midtsommernattsdrøm for barn. Vi gjorde de erotiske referansene om til mer uskyldig forelskelse, og la fokus på det lekende og det magiske i stykket – og barna hadde en kjempefin opplevelse på teater, forteller Strid. – Barn som elsker denne forestillingen, begynner kanskje å elske Shakespeare fordi de har et godt minne. Det anser jeg som utrolig flott. Å få kulturell dannelse og møte kunst som barn er viktig, og det kan være verdifullt på sikt – for kunst er viktig for alle mennesker.

Det er soleklart når man snakker med Strid at magien hun fant i Fjernsynsteatret som barn, fortsatt lever inni henne. Som hun sier selv, hadde hun egentlig aldri noe valg – det var på teateret hun skulle ende opp. Hun forteller at så lenge hun kan gå inn i et teaterhus hver dag, så er hun lykkelig, og kanskje er hun aller lykkeligst som teatersjef.

– Det som er så bra med å være teatersjef, er at jeg får bruk for all kunnskapen jeg har plukket med meg gjennom livet, ler Strid.

Hun sier at hun elsker å regissere og fortsetter også med det i ny og ne ved Nordland Teater, men hun synes likevel det er fryktelig mye morsommere å være teatersjef, fordi hun får brukt så mange sider av seg selv.

– Det å sette sammen kunstneriske team som blomstrer, der summen blir større enn delene – det er utrolig tilfredsstillende. Å finne de rette folkene til å lage det beste teateret er spennende, sier hun.

Å formidle gjennom andre Strid ser på det å programmere et teater som et lite kunststykke i seg selv.

– Det er en tanke om kunst bak alt jeg gjør – hvordan kan jeg formidle de tingene jeg ønsker å formidle, gjennom noe annet? Det betyr mye for meg, sier hun.

Hun forteller at hun hver sesong har et overordnet tema – en rød tråd – som fungerer som ledetråd når hun skal bestemme hva hun skal sette opp. Det første året hun var teatersjef, var det 100-årsjubileet for stemmerett for kvinner – med blant annet En sporvogn til begjær og A Clockwork Orange på plakaten. Året etter var det grunnlovsjubileet, som ble til et fokus på relasjoner. Blant annet regisserte Strid selv Shakespeares Stormen det året, om tilgivelse og forsoning. I fjor var fokuset rettet innover, og i år er temaet ekstremisme.

– Det er viktig å presisere at dette ikke er noe rigid system, det fungerer mer som inspirasjon til mitt arbeid. Det kan gi utslag på veldig forskjellig vis. I fjor, for eksempel, så fant jeg fram til både Vannposten og Frankenstein, som har svært forskjellige uttrykk, men som begge er forestillinger som handler om det å være menneske. Jeg finner glede i å tenke sånn, avslutter Strid.