Forblir på overflaten

Tragedien Antigone ble skrevet av Sofokles rundt år 441 f. Kr., men iscenesettes fremdeles stadig på scener rundt om i verden. Det er noe tidløst ved fortellingen om Antigone som trosser sin onkel, kong Kreon, når hun vil begrave sin bror. Foranledningen er en borgerkrig som starter når det oppstår fiendskap mellom Antigones to brødre – de forhenværende herskerne i byen Theben. Begge to ender opp døde. Mens den ene broren, Eteokles, får en standsmessig begravelse, bestemmer Kreon at liket til den andre, Polyneikes, skal etterlates til åtseletere. Ingen får lov til å sørge over det eller stelle det. Avgjørelsen er i strid med gudenes vilje. Et menneske uten en grav vil heller aldri finne fred. Antigone ofrer derfor livet for å gravlegge broren. I en oppsetning kan ulike sider ved historien vektlegges avhengig av hva regissøren ønsker å fortelle. En nærliggende inngang er fortellingens aktivistiske potensial, som ligger i dramaets omdreiningspunkt der det gjøres opprør mot maktpersoner. Da teaterkritiker Helen Shaw skrev om Antigone i New York Times i mars, påpekte hun at det så langt i år allerede har vært fire oppsetninger av Antigone i New York, med en femte på vei. I en kommentar til sin egen tekst kobler hun stykkets popularitet til fremveksten av autoritære styresmakter i USA og det at karakteren Antigone ikke bare representerer motstand, men anses som et feministisk ikon. Andre fokuspunkt kan være friksjonen mellom kongemakt og religion, forskjellen på helt og skurk eller de familiære forholdene mellom karakterene i fortellingen. Jeg ser Antigone på Trøndelag Teater én dag etter dødsfallet til Kong Harald V. Det markeres med blomster og barnetegninger over hele landet, og i foajeen på teatret er det satt opp et portrett av kongen sammen med et lys. Før gravferden vil det tilrettelegges for at folk skal kunne besøke kongens båre i slottskapellet. Min inngang gir seg derfor selv: Det blir umulig å se forestillingen uten å tenke på hvordan vi behandler de døde og hva dette betyr for oss.

Renskåret uttrykk

Det er en stilisert variant av Antigone regissør Anna Sharko nå debuterer med på studioscenen. Gulvet er dekket av et svart teppe med marmormønster, mens noen kolossale, hvite blokker er satt opp lengre bak. Teksturen på blokkene minner om gips, og sammen med «marmorgulvet» skal nok rekvisittene gi oss assosiasjoner til noe antikt, skulpturelt og hardt. Slående er også lyssettingen til Steffen Telstad, i den veksles det elegant mellom varmt og kaldt lys, og det legges til rette for dramatiske skyggespill på de hvite flatene. På gulvet er det en haug med noe som ligner grå frøkapsler. De knaser vidunderlig når de blir tråkket på. Scenograf Mark Tan står også for kostymene som følger samme, renskårne stil: enkle, helsvarte drakter med skarpe snitt. Skuespillerne har knestrømper og frakker med medaljer, alt i sort. De er hvitmalte i ansiktet med skarpe, bekymrede øyenbryn, og det glinsende håret klistrer seg livløst til hodebunnen deres. Alle ser ut som punkete mimekunstnere som har tilbragt hele sommeren i Trøndelag. De fire skuespillerne (Ingrid Bergstrøm, Sunniva Du Mond Nordal, Isak Holmen Sørensen og Hans Petter Nilsen) veksler mellom å spille hele forestillingens rollebesetning. I tillegg til Antigone er det blant annet hennes søster Ismene, et kor, kong Kreon og hans sønn Haimon, som er forlovet med Antigone. Noen ganger spiller to skuespillere den samme rollen samtidig, eller en har flere roller på én gang. Teksten fremføres i Halldis Moren Vesaas’ nynorske oversettelse. Det at skuespillerne ser såpass like ut og deler på rollene drar fokuset vekk fra det individuelle og mot noe kollektivt. Det er både styrker og svakheter ved dette: Jeg synes ikke det er så lett å la meg bevege av Antigones situasjon, og som hovedperson forsvinner hun litt i de stilistiske grepene. Samtidig kan man argumentere for at karakterene først og fremst representerer ideer (mot, trass, kjærlighet osv.) i utgangspunktet, og at man derfor like gjerne kan rendyrke dem som akkurat dét. Sammenblandingen av roller skaper en fin parallell til det greske koret, som i antikkens teater er en større masse. Det oppstår også en spretten dynamikk og uforutsigbarhet i replikkutvekslingen når teksten behandles slik. Resultatet er likevel ikke at alle karakterene fremstår identiske, for noen av dem (for eksempel vaktmannen som passer på kroppen til Polyneikes) er mer typete enn andre. Det er en fordel at narrativet er enkelt å følge til tross for rollesammensuriet. Likevel lurer jeg på om det kunne vært noe å hente på å være enda mer kompromissløs i behandlingen av rollebesetningen: Man kunne til tider visket ut skillet mellom karakterene mer, for virkelig å få frem dobbeltheter og speilinger.

Form før forståelse

Kanskje bidrar det store fokuset på form til at jeg ikke får så godt inntrykk av følelsene og de eksistensielle temaene som tross alt er kjernen i denne fortellingen. Dette oppleves spesielt påfallende nå som det er erklært landesorg – en massiv, kollektiv sørgeperformance. Antigone tror hun tjener gudene når hun insisterer på å gravlegge broren, men det må jo være like mye for sin egen del hun vil gjøre det. Sorgarbeid gjøres av og for oss dødelige. Hva sier det om oss hvis det å nekte noen en begravelse er det verste vi kan tenke oss? Hvorfor virker ritualer som det å stelle, syne og jorde et lik trøstende på oss? Bestemte gester kan være til hjelp når vi skal ta innover oss og leve videre med livets tyngste opplevelser. Rituelle handlinger lar oss bearbeide døden gjennom kroppene våre. Sånn sett er det ikke bare Polyneikes som kun får fred hvis han gravlegges, det gjelder også for Antigone selv.