For trist til ikke å le av

Det er nesten en forutsetning for å bli en helt i mye science fiction og ungdomslitteratur å miste en forelder. De morløse ungene blir rotløse, søkende voksne som vil redde verden, men egentlig vil de bare finne ro i seg selv. Men må det være sånn? Går det an å miste moren sin, finne roen og leve videre i fred med seg selv og omgivelsene allerede før man blir voksen? I barneforestillingen Monster i magen utforsker dramatiker Lina Killingdalen muligheten for det.

Hvordan overlever barna? I oppsetningen av Line Killingdalens skuespill Monster i magen, som Tromsø-baserte Rimfrost Produksjoner har produsert sammen med Brageteatret i Drammen, spiller Kristine Myhre Tunheim jenta som mister moren sin. Killingdalen står selv for regi, mens Tunheim er den eneste aktøren vi møter. Jenta, som er i småskolealder, opplever at moren blir alvorlig syk. Da dukker det opp et digert egg inni magen hennes, og når moren dør, klekker egget og det kommer ut et monster som flytter inn i magen hennes. Når vi møter jenta, er hun fast bestemt på å drive monsteret ut. Hun har funnet opp en metode hun er helt sikker på skal fungere, og vi er vitne til Monsterfelleforsøk #948. Som de 947 foregående, mislykkes forsøket.

Det er mange måter å sørge på, og det finnes ingen fasit til hvordan man skal gjøre det. Utad er jenta tapper og sterk, og møter forventningene hun selv og andre har. På et tidspunkt vedgår hun at hun gråter, men bare når hun er alene. Vi får heller ikke se det. Men vi får følge hennes reise gjennom sorgens tunnel, og hvordan hun kommer ut igjen på den andre siden. Det er ikke meningen at hun skal slippe taket i sorgen, men hun må finne en måte å leve med den.

Verktøy som virker i en storm Regler blir viktige for jenta. Hun vil så gjerne ha noe å holde fast i, noe å ha kontroll på når verden bare spinner. Hun vil bestemme over seg selv og over en situasjon der hun egentlig er ganske hjelpeløs. Regler for voksne: Det er ikke lov å la barna legge seg uten å pusse tennene. Jenta pusser ikke tennene, og lyver når pappa spør om hun har gjort det. Regler for mammaer: Det er ikke lov å dø. Du må bli så gammel at du kommer på gamlehjem. Fortvilende nok ser ingen ser ut til å følge jentas regler. Hun hangler seg gjennom hverdagen. Monsteret trigges, våkner og rører særlig på seg når det er tåresaft og mammasavn å spore, og jenta synes at den rampete rakkeren er ekstra plagsom på skolen og i sosiale situasjoner der hun mest av alt vil være i fred. Hun møter voksne som vi skjønner bare vil støtte henne, men som i jentas øyne vrir og vrenger på hva hun føler og opplever, og som derfor bare blir til ekstra byrde.

Jenta går med snekkerbelte over den lyse sommerdrakten. Hun prøver å finne verktøyene som kan få vekk monsteret, men det hun etter hvert finner er måter å leve med sorgen, å greie å le og ha det helt vanlig. Selv med repeterende mønstre har jenta en klar utvikling. Fra egget som murret og så klekker, via den plagsomme lille rakkeren i magen, til hun forsoner seg med å ha fått en slags venn som hun kan bruke til å komme seg gjennom hverdagen, tross savnet som alltid er der.

Monstertåke og skorper i hjernen Å skildre barnets sorg er en tøff oppgave, men Line Killingdalen gjør det så fint og sterkt. Monstertåka legger seg som et lammende teppe i kroppen, lange klør krafser i magesekken. Monsteret pirker løs skorper i hjernen og får jenta til å skrike stygge ting til voksne. Hele forestillingen foregår inne på barnerommet, men vi møter jentas hverdag utenfor ved hjelp av tilbakeblikk der bamser får roller som lærere og klassekamerater. Dette gjør at det går helt fint å slenge læreren i veggen (-oj, drepte hun læreren?! hvisker gutten ved siden av meg forskrekket), gjøre narr og ape etter dustete bussjåfører og bibliotekarer. Mari Lotherington står for scenografi og kostyme. Under premieren i den lune og mørke blackboxen på Union Scene i Drammen oppstår en varm og intim atmosfære. Det er lett å leve seg helt inn. Litt opp fra gulvet troner jenta i sin vesle verden. Her er det hun som er sjefen. Barnerommet er en egen liten opphøyd scene som minner om en hvit sky, med en slags himmelseng over. Men det er ikke fluffy tyll som henger over senga, men et kamuflasjeteppe, noe en kunne brukt liggende på en observasjonspost i militæret, eller som villmarksfotografen som venter i timevis på blinkskuddet av det ville dyret. Jenta er i krig – med monsteret sitt, og med omverdenen. Hun skal fange monsteret, og hun skal få kontroll på livet sitt. Men innimellom kamuflasjen blinker noen ganger ildfluer – små glimt av håp og harmoniske mammaminner. I det oppbygde scenegulvet er det også hemmelige rom som kan åpnes. Her finner jenta ulike følelser og minner, stemninger og redsler. Hun åpner rommene i seg selv, og fra den tøffe jenta vi møter i starten, forandrer hun seg og viser en avgrunnsdyp sårbarhet. Ved hjelp av en gammel kofte som stappes full av puter og susser henne med ermene løfter jenta fram kjærlighetsfulle minner om den fargerike og kleine mammaen som synger for høyt og gjør for mye utav seg, men som har sånn en stor, god kropp som en kan kose og tulle med, være helt nær og stille med.

Konstant uro bak søte briller Kristine Myhre Tunheim gjør en glimrende jobb med å portrettere jenta. Hun framstår først som trygg og barsk, og det er nok dette jenta gjerne vil være. En liten superhelt. Jenta sliter med å finne en balanse i spenningen mellom det mørke og tunge og det lette og lyse. Hun har alt sammen inni seg på en gang. Når monsteret snakker, er det hennes egen stemme vi hører, men forvrengt og animert. Monsteret er et vrengebilde av henne selv, og det er derfor hun må finne en måte å slutte fred med det på, en måte å kunne leve med det. Når hun forsoner seg med tapet, kommer monsteret ut, og hun kan finne en vei videre – hånd i hånd med den lille plageånden.

Kristin Øhrn Dyrud har lagd musikk som minner om noe fra et gammelt tivoli. Det er lirekasse, trekkspill og bass. Lunt og koselig, men samtidig litt skummelt og på skakke. Lyssettingen samler fokus, og gir intime øyeblikk og action om hverandre.

Tunheim er den eneste skuespilleren på scenen. Vi hører monsteret, og vi hører pappa, men vi møter dem ikke. Jenta spiller også selv voksne og barn rundt seg, og vi savner ikke flere skuespillere. Vi ser dem for oss, vi blir kjent med dem også. Valget om å la avspilte stemmer og bamser være de eneste motspillerne fungerer veldig godt. Vi følger jenta gjennom hennes indre samtaler – med seg selv og sin lille demon, der hun bearbeider opplevelser og pønsker ut hva hun skal gjøre videre. Tunheim spiller jenta med stor troverdighet, sjarm og utstråling som kler rollen.

Heldige Viken-unger Monster i magen skal turnere barneskolene i tidligere Buskerud, og har 1.-4. klasse som målgruppe. Min medanmelder på knapt sju år hang fint med, skjønte når jenta løy, og fikk med seg meningen også når ordene var litt vanskelige. Men hun skjønte ikke helt hvorfor det var så mange av de voksne publikummerne som hadde tårer i øynene. Barnets hjerne er ikke så utviklet at de vil sitte og sippe, som de voksne som var på premieren. Min lille kollega mente at forestillingen var både morsom og at det var litt skummelt. Det var først og fremst skummelt ved tanken på at dette er noe som kan skje på ekte – det finnes faktisk barn som mister mammaen sin, og det er en skremmende tanke. Men tegningen hennes av monsteret viste at hun syntes det virket ganske koselig. Riktignok har det lange klør og små, skarpe tenner, men det er også loddent og lurvete som en velbrukt bamse.

Det er sant at det kan skje. Og det er viktig å fortelle om hvordan det kan kjennes. Et at de viktigste budskapene er at det ikke finnes en fasit for hvordan man skal sørge. Det er ikke noe gærent med å reagere med verken steinansikt eller en hverdag oppløst i tårer. I Monster i magen blir barnets sorg skildret vakkert og rørende, men med humor og brodd. Det er morsomt og trist, litt skummelt og ganske koselig. Monster i magen er skikkelig fint teater.