For rent om det skitne

Romanen En beretning om blindhet av nobelprisvinner José Saramago handler om et samfunn som blir rammet av blindhet. Det skjer helt konkret: Stadig flere mennesker mister synet, og tilstanden viser seg å være svært smittsom. Romanen viser hvor umenneskelig vi kan behandle hverandre når vi drives av frykt. De blinde blir internert i egne innlosjeringer uten skikkelige sanitærforhold eller god tilgang på mat. De skytes om de prøver å komme seg vekk. De blinde lever i et kaos der de hver dag kjemper om å overleve.

Klønete start

Når Saramagos roman nå iscenesettes på Trøndelag Teater, er fortellingen delt opp i tre deler. Første akt finner sted i teatrets foajé, i andre akt sitter publikum på stoler plassert på hovedscenen, mens vi sitter som vanlig i amfiet mens skuespillerne er på scenen i tredje akt. Jeg synes i utgangspunktet det er fint når man flytter om på scene og sal, men hele sekvensen i foajeen oppleves her som påtatt fordi den ikke tilfører noe til historien. I tjue minutter resiterer skuespillerne den innledende handlingen i boka. Lyden er ikke så god, så jeg må anstrenge meg for å høre det som blir sagt. På et tidspunkt overdøves skuespillerne av summingen fra andre publikummere. Å begynne forestillingen her virker så langt ikke å ha noen positiv effekt, men når vi omsider går inn på scenen, skjønner jeg hvorfor regissør Mina Salehpour har valgt å gjøre det på denne måten. Det er virkningsfullt når publikum liksom sluses inn i rommet mens en rekke regler for hvordan de internerte blinde skal oppføre seg leses opp over høyttalerne. Dessverre blir opplesningen avbrutt av en annen høyttalerstemme som opplyser om at det straks er klart for forestilling på en av de andre scenene. Det gjør at denne innledende delen ikke virker særlig gjennomtenkt.

360-graders teater

Inne på hovedscenen fungerer plasseringen mye bedre. Scenen er fylt med publikumsstoler som svinger 360 grader. Her er alt hvitt: stolene, kostymene, matten på gulvet og de tynne, plastlignende dukene som er spent opp på alle fire sider rundt oss. Scenograf Andrea Wagner har kapslet publikum inn i hvitheten på samme måte som de blinde i Saramagos fortelling også bare er i stand til å se hvitt. Her blir vi bedre kjent med karakterene i forestillingen. De mest sentrale er en øyelege, hans kone, en ung kvinne, en gammel mann og et barn som har kommet vekk fra sin mor. De ble blinde etter et opphold på øyelegens kontor hvor de smittet hverandre. Unntaket er legens kone, som er den eneste som tilsynelatende ikke kan bli blind. Hun hjelper de andre med å klare seg på internatet, som skal være et tidligere psykiatrisk sykehus, men som rent fysisk består av plassen mellom stolene hvor publikum sitter. Skuespillerne beveger seg blant oss, og innimellom støtter de seg på skuldrene våre. Det å få de blinde såpass tett på gjør det lettere å leve seg inn i tilstanden deres og selv føle seg som en del av det som skjer. Når situasjonen blir fortettet på denne måten, oppleves den mer intens. Det er et smart og vellykket grep.

Distanse til materialet

Forestillingens svakhet er at den ikke greier å gjenskape det grusomme og heslige i Saramagos roman. Forfatteren viser ikke bare hvilke ugjerninger mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre, han minner oss også om at vi er underlagt kroppslige funksjoner og drifter som med ett blir voldsomme når sivilisasjonen rakner. I romanen kaver de blinde rundt i sin egen avføring, lik råtner i korridorene. Når den gjennomgående bruken av hvitt i forestillingen ikke suppleres av noe skitnere enn litt søl fra en sjokoladepudding som de blinde spiser i starten, blir hele settingen for ren. Publikum får stort sett bare inntrykk av hvor ekkelt det er på internatet gjennom en fortellerstemme som beskriver det for oss. Det blir for distansert. Narrativet er på sitt dystreste når det oppstår rivaliserende fraksjoner inne på sykehuset. Den ene gruppa har monopol på maten, som de kun deler med resten mot at de får ha sex med kvinnene. Den påfølgende voldtektsscenen provoserte meg da jeg leste romanen fordi den var så barbarisk. På teateret gjenfortelles hendelsen av en kvinnelig karakter mens hun står bak en av de gjennomsiktige plastdukene slik at hun får et spøkelsesaktig nærvær. Samtidig blir hun vasket med klut av andre skuespillere som ikke vises like godt gjennom duken. Det er fint å se på rent estetisk, men jeg blir ikke ordentlig grepet av det som sies. Igjen blir det for mye avstand mellom det som fortelles og opplevelsen i rommet.

Uklar dramaturgi

I romanen endes lidelsene på sykehuset når en av karakterene tenner på stedet og seg selv. Hovedpersonene kommer seg ut mens hele bygget og antagonistene brenner opp. Det fremstår katarsisk. I teaterforestillingen blir dette vendepunktet formidlet nokså knapt og brått: En karakter tenner en lighter mens hun står triumferende på en stol, uten noen videre forklaring på hvorfor. Så er det pause før vi inntar amfiet i siste del av forestillingen. Den puslete flammen fra lighteren skal altså symbolisere ødeleggelsen av hele internatområdet og en ny begynnelse for hovedpersonene. I pausen spør jeg mitt teaterfølge, som ikke har romanen friskt i minne, om det var tydelig for ham at internatet gikk opp i røyk. Det var det ikke. Jeg ser for meg at scenen ville gjort mye større inntrykk om det for eksempel ble projisert flammer på de hvite dukene rundt oss. Siste del av forestillingen er mindre begivenhetsrik enn dramaet på internatet, slik det også er i originalfortellingen. Resten av samfunnet er også blitt blinde, gatene er øde. Karakterene drar tilbake til leiligheten til legen og hans kone og overlever på mat de finner rundt omkring. På scenen er stolene som publikum før satt på blitt stuet sammen i hauger, slik at det ligner et ruinlandskap. Det oppstår en nær dialog mellom den gamle mannen (Trond-Ove Skrødal) og den unge kvinnen (Madeleine Brandtzæg Nilsen). De har fått sansen for hverandre, men den gamle mannen er redd for at kvinnen ikke lenger vil være interessert hvis de skulle få tilbake synet. Scenen oppleves betydningsfull, den tilfører en ekstra dimensjon til historien. Forestillingen avslutter i likhet med boka med at menneskene til slutt ser igjen, én etter én. Det er tydelig at Trøndelag Teater vil mye med En beretning om blindhet. Wagners scenografi er helhetlig og tidvis svært virkningsfull, skuespillerne er flinke, og det å være blant dem på scenen er skjerpende. Men selve historieformidlingen faller gjennom og preges enten av fikse ideer som ikke fungerer eller en for stor distanse til det smertefulle – det som virkelig betyr noe.