Flue og edderkopp i eget nett

«Men i virkeligheten er det svært få som egentlig vil provosere eller bli provosert. Det er altfor risikabelt. Det som klarer å skape et ekte ubehag, er jo faktisk ubehagelig på ordentlig, ikke sant?» (Morten Traavik til Natt & Dag).

Sløserikommisjonen – med undertittel: en forestilling om verdier ønsker å fremme en debatt om sløsing i norsk kunstliv. Prosjektet inngår i en helhetlig kunstnerisk sammenheng fra vår side og har flere interessante og viktige momenter hvor forholdet mellom teatersalen, offentligheten og forum på nett er et av mange. Sløserikommisjonen (SK) stiller spørsmål om hvordan vi snakker sammen, og om hverandre, når motsetningene blir ekstreme, og om poenget med kunst, som det er verdt å ta alvorlig, og som vi ikke kan late som ikke angår oss.

Men debatten har i mange tilfeller rast på en måte som vi i BIT Teatergarasjen har sett som ufruktbar etter at vi satte forestillingen på programmet. Derfor denne teksten fra vår side.

Litt bakgrunn Utgangspunktet for alt rabalderet var samarbeidet med den anonyme Facebookprofilen Sløseriombudsmannen (SO). SO har i lang tid latterliggjort norske kunstnere med korte videoklipp tatt ut av kontekst. Det har spesielt gått ut over samtidskunstnere, oftest dansere, men også kunstnere i resten av teaterfeltet. BIT Teatergarasjen har nære relasjoner til mange av de omtalte kunstnerne og har vist mange av de forestillingene som lenge er blitt latterliggjort. Programmeringen av denne forestillingen endrer ikke på det fra vår side.

Morten Traavik helte bensin på bålet da han sammen med SO skrev innlegget “Flere turbulente år for scenekunsten? – Bring it on!” i Aftenposten i januar i fjor. Her kalte de SO for «et talerør for folkelig misnøye», og lanserte sitt eget prosjekt som «å utforske nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer sløsete samfunn». Setningen er en parafrase fra forestillingsteksten til Ways of Seeing, hvor ordet rasistisk er byttet ut med sløsete. Samme forestilling beskrives også som “art by accident” hvor et kunstverk tilfeldigvis blir til noe mer enn det i utgangspunktet var på grunn av ytre omstendigheter. Da kronikken ble lagt ut på Scenekunst.no var den første kommentaren en provosert spydighet. Traavik, på vegne av SK, svarte tilbake med samme mynt, og inviterte til diskusjonen på Festspillene i Bergen med en provokasjon. Deretter haglet det med beskyldinger på diverse plattformer. Elitisme, populisme, bruk og misbruk av kroppsvæsker og, ikke minst, skattepenger ble etter hvert nøkkelord. Men også identitetspolitikk og alt-right, nedbygging av velferdsstaten, Liberalistene.

Det ble ikke noe av den varslede ideologikonfrontasjonen på scenen i 2020. Coronaen fordrev den til nettet. Til gjengjeld ble det avdekket noen politiske nettverk i rettssaken mot Bertheussen som har interesse av å gjøre Norge til et mer usikkert samfunn å være kunstner i. Og i år ble det klart at det ble begått kriminelle handlinger i forsøket på å overgå teatret i iscenesettelse av en fiksjon, vel og merke etter en dom som ennå ikke er rettskraftig. (Den er anket).

Hyperteater Traavik beskriver selv sin dramaturgiske metode i et ti punkts manifest som hyperteater. Hyperteatret er mer enn bare teater, det gjør mange ting på en gang, begrenser seg ikke til scenerommet, utspiller seg før og etter selve forestillingen, er upartisk, søker en primitiv form for allmakt, forstyrrer de sikre og styrker de usikre, skitner seg til da det jobber tett på makten, stiller spørsmål ved alt, også seg selv, og opererer på måter som ennå ikke trenger å være anerkjent som kunst. Manifestet er skrevet på engelsk, og denne oppramsingen er kun for stikkord å regne. Kort og enkelt sagt kan man vel si at hyperteatret handler om å røske opp i vår virkelighetsoppfatning. Det er velkomment. Som hyperteater har det imidlertid lenge vært klart at denne forestillingen har vært i gang siden prosjektet først ble lansert for over et år siden. Det er forestilling og iscenesettelse av fortellingen om den på samme tid, som tatt ut av virkeligheten. I så måte er elementer ved denne iscenesettelsen selvfølgelig problematiske. Det foreløpige resultatet kan se ut til å være splittende heller enn samlende. Det er i alle fall et av inntrykkene vi sitter igjen med.

Kunstens kår Vi tar uansett avstand fra SOs modus operandi og tilhengernes retorikk rundt tildelinger fra Kulturrådet og mener at måten denne profilen drives på oppmuntrer til et destruktivt debattklima. Både Chris Erichsen og Lisa Nøttseter har skrevet godt om dette. For noen av Traaviks egne tanker, også denne fra i fjor, se intervjuet “Kyllingmannen” i Norsk Shakespearetidsskrift.

SO selv må gjerne mene og stå for at velferdsstaten og Kulturrådet bør opphøre, at skattene må settes drastisk ned, og at folk selv må få velge hva de vil bruke pengene sine på. Vi ser ikke at en debatt for og mot Kulturrådet, eller for og mot velferdsstaten, har spesielt mye for seg, selv om det er dette vi foreløpig har fått. Kunsten trenger Kulturrådet for å beskytte den mot politikk og velferdsstaten som en av de viktigste årsakene til at vi i det hele tatt har et rikt kunstliv her i landet, for ikke å si et svært velfungerende samfunn. Men vi gjør likevel klokt i å tenke gjennom og spisse våre argumenter for både velferdsstat, Kulturråd og kunst i tiden vi lever i. Vi kan ikke ta den kunsten vi formidler for gitt. Heller ikke skal vi være for selvhøytidelige på kunstens vegne, dens koder eller betydning, for ikke å si dens forståelighet. Traavik har allerede tatt tak i dette poenget i dokumentaren “War of Art”, regissert av Tommy Gulliksen. Og vi har ofte stått der som en nordkoreaner selv, som et høflig smilende spørsmålstegn i møte med samtidskunst. Vi må snakke om selvsensur og vi må snakke om selvmarginalisering. Og vi må snakke om restaurering og vedlikehold av den forsømte broen over gjørmen – scenekunstkritikken.

Et radikalt oppgjør med seg selv Her på BIT Teatergarasjen har vi sett med fortvilelse, og også en smule forundring, på all denne hetsen, latterliggjøringen og sjikanen av kunstnere og samtidskunst i forbindelse med programmeringen av dette prosjektet. Vi har spurt oss selv om programmeringen har gjort det verre. Noe bedre har det foreløpig ikke blitt. Og helt siden gemyttene kom i kok, har vi stilt oss selv spørsmålet om i hvilken grad dette verket undergraver alt vi står for. Det kan jo virke som om SK som hyperteater, og i tråd med traavik.infos eget manifest, stiller spørsmål ved seg selv og sitt eget eksistensgrunnlag på en måte som kaster både seg selv og alle sine medkunstnere under bussen.

Kunsten, og ikke minst kunstnere, er truet mange steder i verden, også her i landet. Til og med statsministeren vår vakler angående prinsipper om kunstnerisk frihet når situasjonen tilspisser seg. Det er politikernes ansvar å sikre at både kunstnere, politikere og alle andre får uttale seg fritt uten å være redd for å bli forfulgt.

Retten til å være uenig og få sin mening hørt er helt grunnleggende i et demokratisk samfunn. Men det er ikke nok å snakke om ytringsfrihet alene. Vi må snakke om hvordan den tas i bruk. Og vi må snakke om poenget med kunsten, og nok forsvare den med noe mer enn at det som virker uforståelig i dag kan bli kanonisert om hundre år. Forsvaret ligger et annet sted enn i en markeds- og produksjonsfokusert redegjørelse for at dagens samtidskunst fyller fremtidens museer og scenekunstarkiver.

Kamp på hjemmebane I de tilfellene kunstnere opplever trakassering, hets og annet, enten det foregår på nett eller som konsekvens av kunstnerisk aktivitet, så har de vår uforbeholdne forståelse og støtte. En av grunnene til at dette prosjektet blir så omdiskutert, til og med før det har hatt premiere, er at tendensene det trekker frem i lyset allerede eksisterer. Her mener vi at vi er bedre rustet til å gå mange av disse problemene i møte i en kamp på hjemmebane (scenen), og slik sett være på offensiven. Vi må ta den vanskelige samtalen, ikke bare snakke om å gjøre det.

Den siste tiden har vi opplevd politiske hendelser som vil prege oss for alltid, både nasjonalt og geopolisk. Tør vi ta opp kampen mot den kunstfiendtlige populismen, eller gjemmer vi oss som gjedda i sivet og håper kunsten blir latt i fred? Skjønt alle spørsmål om statsfinansiering og kunstnerisk kvalitet er ikke nødvendigvis kunstfiendtlige. Og vi skal kanskje heller ikke se det som en kamp, men en gylden mulighet til å snakke om kunst på et språk som alle kan forstå, en gylden mulighet til å klyve ut av den boblen vi befinner oss i? Men hvem er vi her? Vi står kanskje midt i en kryssild, men som institusjon er vi noe mer beskyttet enn kunstnerne som henges ut som privatpersoner.

Helt hvordan det blir vet vi ennå ikke. Der er alt som det pleier å være, de gangene vi går inn i et prosjekt som har premiere hos oss, hvor forestillinger utvikles etter både klare og uklare ideer, og kan endres radikalt underveis. På et generelt plan handler det om hva scenekunsten kan og ikke kan, får lov og ikke får lov til. Vi har tro på kunstens evne til å kontekstualisere, og har tillit til at kunstnerne, i dette tilfellet Traavik.info, fører verket i havn på ansvarlig vis.