Flerstemt og fascinerende

Etter å ha sett Bergen Nasjonale Operas Étoile forrige sesong, var mine forventninger til en ny humoristisk historie i glade farger heller beskjedne. Men Avshalom Pollak og Inbal Pintos versjon av Den listige lille reven av Leoš Janáček ble en opplevelse, mye på grunn av det flertydige, sømløse samspillet de får til mellom scenografi, koreografi og musikk.

Operaen bygger på en tegneserie i en tsjekkisk avis. Den har også et anstrøk av kvinnefrigjøringstematikk. Reven oppfordrer hønene til å frigjøre seg fra hanen. Men det stikker ikke så dypt, for samtidig straffer historien henne ved å la nettopp frimodigheten og nysgjerrigheten føre henne foran geværmunningen til en mann. Liker man biografiske knagger, hadde komponisten visstnok en ugjengjeldt kjærlighet til en ung kvinne.

Som i mye mytologi er drømmen ramme for fortellingen. I åpningsscenen sovner skogvokteren i skogen og blir vekket av den listige lille reven, før han i siste scene våkner (eller sovner, alt ettersom) igjen på akkurat samme sted og vekkes av en ny, liten listig rev som er datteren til den første. I dette mytiske rommet er alt mulig.

Pollak og Pinto fester stylter, staver og klover til kroppen på aktørene på en måte som mer eller mindre tvinger dem til å bevege seg på samme måte som skogsdyrene de skal forestille. Hønsekoret får overdimensjonerte egg å flytte på, og i hendene på en gruppe mannlige aktører blir helt vanlige stoler til en grasiøs løve som lunter over scenen, før den plutselig går i oppløsning.

Også de menneskelige solistene får noe å holde i – skolemesteren i Christopher Lemmings' skikkelse trekker konstant en bunke bøker i en snor etter seg. Det forklarer hvem han er, lager en underfundig motstand til en intuitiv, naturlig bevegelse og speiler ikke minst det lekne og kantete i Janáčeks musikk. Musikken speiles også i flerstemt koreografi. Flere parallelle situasjoner på scenen er heller regelen enn unntaket. De er alltid koordinert, men har ikke nødvendigvis noe med hverandre å gjøre og bryter slik en realistisk lineær historie.

I en musikalsk stillestående scene flakser en enslig gås og etter hvert en flokk av dem, langsomt fra venstre mot høyre i en animasjon på bakveggen. En slik koreografisk utfylling av mellomrom er så konsekvent til stede i forestillingen at den noen ganger kan lastes for å ta over musikkens rolle. Det er ikke til å unngå at det visuelle mylderet, uansett hvor intelligent og godt timet det er, konkurrerer med hva som skjer i orkestergraven og gjør Janáčeks musikk mer til soundtrack enn den ville vært alene.

At de fleste solistene har lette, lyriske stemmer, hjelper ikke på musikkens tyngdekraft i sammenhengen. Den svever over bakken på samme måte som trærne som senkes asymmetrisk ned fra taket. Men når det er sagt, tar både orkester og solister godt vare på det musikalske innenfor dette regimet, og særlig Siv Misunds hund satte seg i min hukommelse.

Det som bryter litt med helheten, er skogvokteren, som koreografene enten ikke har ønsket eller ikke har klart å forstyrre ut av komfortsonen og et konvensjonelt musikalsk og fysisk bevegelsesmønster som heltebaryton. Musikalsk leverer han godt, men rollen mangler anstrøket av noe underlig som alle de andre har. Men kanskje markerer det at skogvokteren, hvis det hele er hans drøm, er det eneste mennesket i besetningen, og i tilfelle er det et logisk og vakkert trekk.

Det er altså mulig å savne litt musikalsk og böhmisk tyngde i tegneserieuniverset. Men samtidig virker det lette bevisst valgt og blir balansert av en utrolig rik, flerstemt koreografi der all bevegelse griper elegant inn i musikken uten å være illustrerende. Den listige lille reven gir lyst til å se flere operaer fra Pinto og Pollaks hånd.