Filharmonisk entusiasme

Allerede før årets offisielle sesongåpning hadde Oslo-Filharmonien varmet opp med blant annet suksess-konserter ved BBC Proms med sjefdirigent Klaus Mäkelä, og en spektakulær, TV-overført utekonsert på Slottsplassen i Oslo (dirigert av Mihhail Gerts). Den stolte direktøren for det hele, Ingrid Røynesdal, kunne derfor under torsdagens endelige åpningskonsert presentere «et orkester i toppform» – og det skulle vise seg å være mer enn tomme ord. Sant å si kan jeg ikke huske å ha hørt mer intenst og gnistrende orkesterspill i Oslo Konserthus. Og selv om satsopplysningene i programmet er mangelfulle og publikum klapper i øst og vest, stiller jeg meg bak salens helhjertete entusiasme denne gangen. Kanskje er noe i ferd med å skje når selv Alban Bergs fiolinkonsert høster rungende (og velfortjent) applaus?

Hevet over tvil er i alle fall følgende: Kjemien mellom Oslo-Filharmonien og Klaus Mäkelä er særdeles god, og finnens feinschmecker-aktige utstråling treffer utvilsomt et balansepunkt mellom smak, karakter og entusiasme når han presenterer europeisk høykultur for et opplevelseshungrig publikum i Oslo. Videre har vi med en både kunstnerisk og musikalsk ambisiøs dirigent å gjøre, tydelig blant annet gjennom intelligent programmerte konserter, noe også denne åpningen var et eksempel på.

Bach fra 2000-tallet Røttene hos Bach antydes innledningsvis med italienske Luciano Berios nesten blendende raffinerte orkestrering av den siste fugen fra Die Kunst der Fuge. Berios verk, som er skrevet i 2001, har anonymt nok fått tittelen Contrapunctus XIX og angir dermed utfordringen for fortolkeren: Skal man skyve arrangøren i bakgrunnen, eller tvert imot vektlegge verkets karakter av kommentar? Mäkelä gjør en lavmælt versjon, muligens for å dyrke frem en intim atmosfære, som om linjene skulle vært spilt på et orgelpositiv. Det låter utvilsomt vakkert fra orkesterets solister, men slik fremføringen dermed blir sårbar for mer etablert Bach-fortolkning, rykker også Berio selv i bakgrunnen. I mine ører har Mäkelä mer å hente i å utnytte det potensialet for kommentar som arrangeringskunst av dette kalibret åpner for.

Bevegende Berg Som én av flere tråder spinner også Alban Berg videre på arven fra Bach i sitt mesterverk av en fiolinkonsert, skrevet i komponistens dødsår 1935. Koralen Es ist genug og variasjonene over den spenner seg riktignok ikke ut før i den mektige siste satsen, men også her er det i høyeste grad snakk om en kommentert versjon. Før det skal vi imidlertid føres inn i så vel wiener-vals som østerriksk folkemusikk, alt sett gjennom prismet til den mest sofistikerte blanding av tradisjonell harmonilære og hypermoderne atonalitet.

Fiolinisten Isabelle Faust, som utvilsomt er en av dagens mest fascinerende fiolinister, ja, klassiske musikere overhodet, gjestet Oslo-Filharmonien i 2018, da også med Berg-konserten. Jeg husker hvordan det da låt vel kantet og projisert, helt sikkert som en løsning på salens krevende akustikk. Nå var det derimot som om Faust i større grad lot seg føre av orkestersatsens duvende schwung, eller i alle fall som om hun maktet å inkludere de tekniske kravene i et uttrykk som samtidig tok vare på verkets såre ømhet. Det ble en mektig og imponerende fremføring, fylt av en intens nerve og følsomhet for dette makeløse tonespråkets vanskelige kår, ikke bare i Oslo Konserthus, men – skulle man tro – i samtiden for øvrig. Desto mer gledelig var det derfor å observere hvilke sjenerøse ovasjoner Faust og Mäkeläs heltemodige innsats ble møtt med fra et publikum som åpenbart var berørt.

Orkestralt fyrverkeri Etter pause skulle vi få utdypet den typisk wienerske optikken på en verden som er i ferd med å gå under, denne gang med Gustav Mahlers mektige femte symfoni. Denne rent instrumentale symfonien vektlegger muligens Mahlers mer urbane fascinasjoner – her er lite av naturromantikk. Symfonien samler en rekke stilistiske fragmenter, særlig konsentrert rundt marsjen og militærmusikken, i en både kaotisk burlesk og sorgfull ironisk kakofoni. De mange bruddene og grimasene til tross, symfonien har like fullt en stort anlagt tredelt form, som Mäkelä klokelig gjorde tydelig med de velberegnete pausene mellom henholdsvis 2. og 3., og 3. og 4. sats.

Som nevnt, gikk orkesteret til oppgaven med nærmest ildsprutende dødsforakt, og etter en tydelig skinnende og velplassert, om enn skjebnesvanger innledende trompetsolo, braket det løs i et orkesterspill jeg altså ikke kan huske å ha hørt før. For den som var ute etter fysisk rystelse, om det så bare var av sine stakkars skjelvende trommehinner, eller for den del ønsket en demonstrasjon av den senromantiske orkestermusikkens veldige krefter, skulle det være mer enn nok å glede seg over. Ikke for det, verket rommer selvfølgelig også ømmere partier, og det er verdt å trekke frem en rekke lysende enkeltprestasjoner fra orkesterets medlemmer. Den krevende trompetsoloen er nevnt, videre var det imponerende innsatser i horn og trombone, velplassert og drivende paukespill, vakkert velformede melodier i cello og bratsj, for ikke å snakke om strålende soloinnslag fra strykernes gruppeledere. Uansett hvordan helheten slår ut, er det rett og slett bevegende å se hvilken innsats den enkelte investerer i denne kollektive, men like fullt prekært individuelle kunstformen.

Storform savnes Men altså helheten: Det dramaturgiske forløpet og oversikten over de enkelte delenes plassering i forhold til totalbildet, dette til syvende og sist utslagsgivende er det heller ikke denne gangen mulig å komme forbi. Og selv om Mäkelä skal ha all mulig støtte i en mildt sagt utsatt posisjon, som spydspiss og anfører for krefter av historiske dimensjoner, er det like fullt tydelig at han her har et stykke igjen. For gnistrende partier og nærmest bokstavelig talt slående enkeltøyeblikk til tross, måten de er føyet sammen, plassert i forhold til hverandre, vektet og beregnet, sitter ikke. Vi kastes fra det ene til det andre, gjentagelsene er ikke tilstrekkelig reflektert, de dramaturgiske overgangene for unøyaktig kalkulert, ja, den store utviklingen for tilfeldig. Den mahlerske ironien er selvsagt utakknemlig her, for det som virker som et høydepunkt, kan fort vise seg å være noe helt annet, en flyktig erindring eller et skjelmsk frempek. Men nettopp dette er også fortolkningens utfordring.

Evnen til å overskue dette tvetydighetens spill og videre formulere det i et overbevisende resultat kalles erfaring, kunne man si, og den vil helt sikkert komme. Ikke desto mindre er det totale vesentlig her og nå også, slik er det bare. Samlet sett skal det likevel sies at den innsatsen både orkester og dirigent la for dagen, med sin helhjertede holdning som åpning av denne sesongen, ikke kan annet enn å gjøre inntrykk, noe en velfortjent jubel fra et begeistret publikum også var uttrykk for.