Festival med frihet og føringer

En gang i året arrangeres det dansefestival i Palestina, under navnet Ramallah Contemporary Dance Festival. Dansefestivalen har som mål å fremme dialog og kulturell utveksling mellom det palestinske folket og resten av verden, i et landskap av moderne og samtidige danseuttrykk. I år feirer dansefestivalen 10-årsjubileum, og tilreisende kompanier fra hele verden samles i byer på Vestbredden og i Øst-Jerusalem for å tilby forestillinger, workshops og seminarer. På den måten får de også et innblikk i palestinernes hverdag, og får kjennskap til et samfunn under okkupasjon, kontroll og økende press.

Et viktig møtepunkt Publikum strømmer ut av dørene på Ramallah Cultural Palace – et enormt nybygg med romerske søyler og moderne arkitektur i glass og sandstein. Barneforestillingen Korp, korp er nettopp ferdig, og de norske dansekunstnerne Annika Ostwald og Ida Uvaas gjester årets festival med et stykke som ser ut til å ha gått rett hjem hos sitt publikum. Festivaldirektør Khaled Elayyan er nærmest umulig å få tak i under festivalen, men plutselig kommer mannen med det store smilet og de uregjerlige krøllene ut av bygget med et bredt smil om munnen:

– Du vet, denne Korp, korp-forestillingen er noe helt nytt for det palestinske publikummet. Det er første gang vi har en forestilling for målgruppen seks måneder til tre år, sier han fornøyd.

Korp, Korp (Ostwald, Uvaas). Khaled Elayyan i bakgrunnen. Foto: Hanne Frostad Håkonsen

Elayyan forteller at festivalen er et viktig møtepunkt mellom palestinere, arabere og internasjonale aktører og at den fungerer som en felles arena for mennesker fra hele verden.

– Den kulturelle utvekslingen er viktig for å bygge opp en bredere dialog, på flere plan. Festivalen vil introdusere det palestinske publikummet for moderne dans, men det er også veldig viktig at de internasjonale utøverne kommer hit for å oppleve realiteten i vår hverdag. Vi er under stort press, og at internasjonale aktører kommer og ser dette med egne øyne gjør at de blir våre ambassadører på utsiden. Alle kjenner til Palestina gjennom media, men media skaper sitt bilde, og noen ganger lyver dette bildet.

Elayyan påpeker at festivalen også er bra for turismen.

– Vi har hatt rundt 150 besøkende, som alle bor på hotellene våre, reiser med lokal transport og spiser på restaurantene. Det er veldig bra for økonomien, sier han.

Vanskelig oppstart Elayyan begynte å jobbe for organisasjonen Sareyyet Ramallah (First Ramallah Group) i 2006. Organisasjonen startet som en speiderorganisasjon i 1927, men har nå utvidet sin virksomhet til å skape ulike aktiviteter og møtepunkt for barn og unge i sitt samfunnshus i Ramallah. Sareyyet Ramallah er hovedarrangører for festivalen, og samarbeider tett med partnere i Libanon, Jordan og Syria gjennom det regionale nettverket Masahat Network for Contemporary Dance.

– Jeg er tidligere danser og var aktiv i dansekompaniet til Sareyyet Ramallah som ung. Rundt 1999 begynte vi å jobbe med moderne dans, og tanken om å starte en festival ble til virkelighet noen år senere, sier Elayyan.

Men oppstarten i 2006 var ikke enkel. Det palestinske publikummet opplevde festivalen som noe nytt og sjokkerende. I flere tiår var den tradisjonelle folkedansen dabkhe den eneste danseformen som var godtatt for offentlige oppvisninger i Palestina, og moderne dans, med røtter fra Europa og Amerika, ble sett på som en utfordrer.

– Men nå, når vi også har startet en danseskole hvor vi underviser barn og unge i moderne dans, kjenner det unge publikummet til sjangeren. De bruker uttrykket contemporary dance og sier for eksempel: jeg vil ikke danse dabkhe, jeg vil danse contemporary dance – eller omvendt. Dette er veldig bra, og en stor endring.

Sareyyet Ramallah Dance Group. Foto: Hanne Frostad Håkonsen

Manglende bevegelsesfrihet Ramallah er hovedkvarter for de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Byen ligger 10 kilometer nord for Jerusalem, og har et innbyggertall på ca. 57 000 mennesker. Arbeidsledigheten øker blant unge palestinere, og selv om mange pendler til Ramallah fra andre byer på Vestbredden, gjør kontrollpostene det komplisert å bevege seg fra ett område til et annet. Ønsket om en felles nasjonal identitet blir utfordret av religion, tradisjoner og stadig flere israelske bosetninger som splitter palestinske områder. For å møte folket der de bor, har festivalen en distriktspolitisk strategi som går ut på å vise dans i flere palestinske byer enn nettopp det liberale og moderne Ramallah.

Det kommer tydelig frem at flere dansekompanier tematiserer, eller bruker symboler fra, den palestinske motstandskampen. Barn som kaster stein, livet på innsiden av en flyktningeleir og graffiti brukt som ytring og opprør sees i flere verk. Elayyan forklarer symbolbruken som et resultat av en kulturell utveksling mellom internasjonale og lokale kunstnere. Et av eksemplene på dette er det canadiske dansekompaniet Interlope, som samarbeidet med to visuelle kunstnere fra Palestina. Forestillingen ble vist på en åpen parkeringsplass i Ramallah, og store ungdomsgjenger strømmet til da de hørte den høye musikken pumpe ut av høyttaleranlegget.

Interlope (Canada). Foto: Fredrik Brogeland Laache

At konteksten farger det kunstneriske innholdet er en selvfølge, men det kan også virke som om flere europeiske kunstnere på festivalen har en intensjon om å speile palestinernes virkelighet. Hvordan internasjonale aktører fremstiller konflikten i sitt sceniske uttrykk, oppleves på sitt mest gestikulerende under åpningsforestillingen til ‘ZfinMalta Dance Ensemble. Det er nærmest ironisk å se de maltesiske dansernes fireakter, som kun bygger opp under stereotype fremstillinger av kjønn, kamp og undertrykkelse på scenen. Der festivalen selv har et mål om å bidra til et mer nyansert bilde av palestinernes liv og situasjon, klarer det maltesiske kompaniet å videreføre alle tenkelige klisjeer. Muskuløse menn i dress løfter yndige kvinner i florlette kjoler, og den svulstige musikken underbygger de følelsesladede ansiktsuttrykkene deres. Ikke bare blir det banalt å sitte i salen å oppleve dette, men det gjør det politiske i kunsten, og de internasjonale aktørenes rolle, interessant på flere plan.

Utforsker kunstnerens rolle Den palestinske dansekunstneren Farah Saleh har klare ambisjoner om kunsten, og kunstnerens, funksjon i det palestinske samfunnet. I forestillingen Free Advice, som ble vist under årets festival, undersøker hun rollen til palestinske kunstnere; hva den har vært, hva den er, og hva den kan være i dagens Palestina:

– Jeg laget Free Advice fordi jeg mener det har skjedd en endring i palestinske kunstneres rolle fra 1960-tallet og frem til i dag. På 60-tallet hadde palestinske intellektuelle og kunstnere en mer organisk rolle i motstandskampen; dette gjaldt både malere, forfattere, skuespillere og til og med dansere. På et tidspunkt skjedde et skifte i denne bevegelsen. Kunstnerne begynte å se på sin egen tilstand som normal, og på den måten ble både deres egne personlige historier og Palestinas kollektive historie legitimert.

Free Advice av Farah Saleh. Foto: Daniel Grimm

Saleh mener kunsten forandret seg fra å være en del av en større endringsbevegelse i samfunnet, til å kun fortelle historier. Hun var selv med i Sareyyet Ramallahs dansekompani i flere år, hvor hun forteller at de brukte måneder i studio på å snakke om egne og felles problemer i et palestinsk samfunnsperspektiv. Saleh følte derimot at samtalen angikk flere, og fikk behov for å åpne den opp for folk i gatene.

Free Advice ble til som en oversettelse av samtaler hun hadde med folk i gatene i Palestina, Budapest og Wien. I stykket skaper hun et performativt handlingsrom, der dialogen er mer fysisk enn verbalt tilstede. Publikum opplever andres historier, gjort til Salehs egne, gjennom bevegelse, lyd og scenografi. Dansekunstneren mener stykket har en overførbar verdi som gjør den like aktuell utenfor Palestina, fordi urettferdighet er noe alle kan kjenne seg igjen i.

Kulturell utveksling… internasjonale føringer? Saleh studerte i Europa, men reiste tilbake til hjembyen sin Ramallah i 2006. Hun forteller at hun ønsket å engasjere seg i en bevegelse som hadde sitt utspring i regionen i 2005. Av noen blir bevegelsen omtalt som den kulturelle intifadaen, som henviser til “intifada” som et arabisk uttrykk for opprør eller motstand. Kunstnere og intellektuelle gikk sammen om ett mål: å bygge et sterkt palestinsk samfunn som kunne forandre sin egen politiske og sosiale realitet. Bevegelsen ble initiert av kunstnerne, men Saleh forteller at hun delvis opplevde den som styrt i én utpekt retning. Økonomisk bistand fra utlandet var med på å støtte opp under kunstnerisk og kulturelt arbeid, men det som ble produsert ble dermed også underlagt en slags politisk føring, forteller hun.

– Det var akkurat som om noen sa: “Å, nå lager vi litt kultur, dere!” som en del av politikken. Plutselig begynte millionene å strømme inn til kulturen. Noen ganger visste vi (kunstnerne) hvordan vi skulle takle det, andre ganger ikke. Det er fremdeles en pågående konflikt mellom hva vi vil skape, og hvilke føringer som ligger til grunn, sier hun.

Klokka er elleve, og den stekende sommersola gjør at svetten pipler frem i pannen. Development of Contemporary Dance in Palestine through Cultural Exchange with Norway (DCD) står det i festivalprogrammet, og et hundretalls mennesker har møtt opp utenfor samfunnshuset til Sareyyet Ramallah denne mandags formiddagen. Det serveres forfriskninger og frukt, og noen lattermilde ungdommer ikledd tradisjonelle folkedrakter løper forbi oss der vi sitter på en steintrapp og venter på at festivaldirektøren skal få lyd i mikrofonen. De norske dansekunstnerne Helle Siljeholm og Sara Christophersen skal lansere sitt treårige samarbeidsprosjekt med Sareyyet Ramallah, hvis mål er å utvikle og bygge opp et profesjonelt scenekunstmiljø i Ramallah. Prosjektet er støttet av Det norske representasjonskontoret til den palestinske selvstyremyndigheten, og omfatter både store coproduksjoner og workshops. Elayyan påpeker at samarbeid som dette er veldig viktige.

DCD (Elayyan, Siljeholm og Christophersen). Foto: Hanne Frostad Håkonsen

Saleh er en av flere palestinske dansekunstnere som er med i den første danseproduksjonen til Siljeholm og Christophersen. Hun har kjent de norske dansekunstnerne siden 2009, og påpeker at engasjementet de viser, er etterlengtet kost i scenekunstmiljøet i Palestina. Følelsen av å være en del av et kollektiv, og ikke få noe tredd nedover ørene fra internasjonale kunstnere, var én av årsakene til at Saleh takket ja til å bli med i produksjonen.

– Det er et veldig interessant prosjekt, og det er fint at de nå har fått støtte fra UD i Norge. Før hadde de nesten ingen økonomiske midler, men de fortsatte å reise til Palestina for å utveksle kunstneriske praksiser og tilby sin ekspertise. I denne produksjonen deler vi tanker og gjør research sammen. Jeg føler meg ikke bare friere i en slik produksjon, jeg føler meg likestilt.

Behov for langsiktige relasjoner Også Saleh understreker hvor viktig internasjonale samarbeidspartnere er for festivalen. Hvor mye midler en har til disposisjon varierer veldig fra år til år, og årets festival skiller seg fra tidligere år, først og fremst fordi det har vært mindre å rutte med. Festivalen har noen ganger vart i opptil 3 uker, men i år måtte vi nøye oss med ti dager, sier Saleh.

– Jeg sa til festivaldirektør Khaled Elayyan: “La oss plukke ut to dansekompanier som vi mener er interessante for oss og bruke penger på dem. Så kan vi heller organisere spennende arrangementer rundt det”.

At store, internasjonalt anerkjente kompanier kommer til Palestina, viser en forestilling, og reiser igjen uten en langsiktig relasjon i tankene, kan oppleves vanskelig for palestinske kunstnere, mener Saleh. Selv kjenner hun også en trang til å lytte enda mer til det palestinske publikummets ønsker og behov.

– I år måtte festivalen belage seg på at de ulike ambassadene sendte “sine dansekompanier” til Palestina; franskmennene sendte det de ville, spanjolene gjorde det samme. Det handlet ikke så mye om kuratering, men at vi måtte ta det vi fikk. For meg er det bare tull å ta i mot kompanier på denne måten – det er jo ikke derfor vi arrangerer Ramallah Contemporary Dance Festival.

På spørsmål om hun opplever at det internasjonale samfunnets føringer har en kulturimperialistisk brodd, svarer hun sylskarpt.

– Selvfølgelig ser jeg dette som kolonialisme, kulturell imperialisme, eller hva du vil kalle det… Selvfølgelig. Samarbeidet med de internasjonale aktørene er en stor diskusjon i scenekunstmiljøet rundt festivalen, både hos utenlandske og lokale kunstnere. Det handler om å være selvstendige og ta egne valg basert på hva vi trenger, og ikke hva de europeiske ambassadene vil at vi skal vise. Dette er stort problem i Palestina som også gjelder festivalen.

10-årsjubileum – et vendepunkt Det er ikke til å legge skjul på at årets festival ikke har tiltrukket seg en like stor publikumsgruppe som tidligere. Saleh tror festivalen nærmer seg et vendepunkt, og at det må tas et valg om hvordan festivalen skal arrangeres i fremtiden.

– Vi må bestemme oss: skal vi fokusere på å gjøre festivalen til et storslått arrangement, eller skal vi heller fokusere på hva vi viser og hvorfor? Festivalen er viktig for utviklingen av scenekunstmiljøet, og at den er kuratert fra Palestina er avgjørende både for internasjonale og palestinske kunstere.

Festivaldirektør Elayyan uttrykker at han i fremtiden gjerne ser at Ramallah Contemporary Dance Festival får internasjonal status. Han ønsker å få produsenter og kuratorer fra hele verden til å oppsøke festivalen og har en visjon om å se flere palestinske dansere satse på en profesjonell karriere innen moderne dans. Elayyan ønsker at miljøet skal fortsette å vokse og utvikle seg, og vil at det skal bli et marked for dansekunst i Palestina.

Interlope (Canada). Foto: Fredrik Brogeland Laache

Dansekunstneren Saleh er mer fokusert på det faktiske kunstneriske innholdet i festivalen, og mener fokuset må ligge i å fortsette med, og skape nye, organiske samarbeid.

– Dette gjelder festivalen og scenekunstmiljøet generelt. Det er viktigere enn å ha som mål å skape en stor, internasjonal festival med anerkjente navn på plakaten. Festivalen har brakt med seg gode samarbeidspartnere, nye venner og et spennende miljø her i Ramallah, men vi er bare et stykke på vei, sier hun.