Feministisk Frankenstein

Det utfolder seg en slags gotisk maksimalisme i Frk. Frankenstein på Trøndelag Teater. Scenograf Katja Ebbel har omgjort scenerommet til et hulelignende landskap med elektriske stearinlys og diverse kroppsdeler strødd langs sand på gulvet. Alle Ebbels kostymer er ekstravagante på hvert sitt vis: Struttende kjoler med gigantiske puffermer dukker opp sammen med irrgrønne frakker og leopardmønstrede trikoter.

Det ukonvensjonelle uttrykket er også overført til amfiet. Her er standardiserte plaststoler byttet ut med stofftrukkede lenestoler i alt fra skandinavisk design via chesterfield til rokokko-inspirerte fasonger. Ved hver stol står et lite sidebord med ei bordlampe. Når man først må skvise ned publikumstallet til skarve 10 personer på grunn av smittevern, kan man like gjerne gjøre det innbydende og kreativt.

Reproduksjonens forbannelse Fra min romslige sitteplass blir jeg introdusert for Victor Frankenstein (Jo Saberniak), Victors forlovede Elisabeth (Emma Caroline Deichmann) og Vesenet (Trond-Ove Skrødal). Sistnevnte er resultatet av Victors eksperimentering med å vekke døde mennesker til live. I tillegg har originalfortellingens forfatter, Mary Shelley (Janne Kokkin), fått plass på scenen. I regissør Hildur Kristinsdottir bearbeidelse er hovedtrekkene fra Shelleys roman gjenkjennbare samtidig som innholdet knyttes tettere opp mot forfatterens eget liv og kropp. Vi får innsikt i vitenskapsmannen Victors streben etter å skape liv. Når han til slutt lykkes er imidlertid Vesenet såpass grotesk at Victor ikke vil ha noe med skapningen å gjøre. Konsekvensen er at Vesenet tar en grusom hevn på Victor og hans familie.

Mens Victor blir stadig mer besatt av å vekke døde kropper til live, går Elisabeth hjemme og forsøker å forsone seg med tanken på å skulle bli gravid. “Hyenene er de eneste dyrene som gjennomgår en mer smertefull fødsel enn mennesket. De har til gjengjeld organisert seg i et matriarkat”, skriver Elisabeth i et av mange ubesvarte brev til sin kommende ektemann. På effektivt vis stilles Victors patetiske stormannsgalskap opp mot den helt reelle og hverdagslige, men like fullt heroiske, innsatsen til en fødende kvinne.

Et annet overordnet tema er det uønskede barnet, Victors morbide kreasjon Vesenet, som ser så grotesk ut at han støter fra seg alle han møter. Mangelen på kjærlighet er imidlertid det som virkelig gjør ham til et monster, og han ender opp med å drepe flere av forestillingens karakterer. Det blir gjort et poeng av at Shelley selv mistet sin mor kort tid etter at hun ble født. Sånn sett kan man spekulere i om historien om doktor Frankenstein var hennes måte å bearbeide fraværet av en forelder på.

Flere pusterom Scenene er ofte bombastiske: Intense monologer blandes med dramatiske lydbilder og visuelt spektakulære innslag. Så lenge det er en kontinuitet og dynamikk i narrativet synes jeg det fungerer, men i enkelte tilfeller hvor forestillingen skifter brått mellom ulike hendelser og tidsrom blir det hakkete og forvirrende. Det gjelder spesielt begynnelsen av forestillingen. Her ramler publikum inn i scener hvor Shelley og Victor legger ut om sine kaotiske liv, uten at tidslinjer og kontekst egentlig er tydeliggjort.

Når karakterene og handlingen har fått festet seg flyter det bedre. Utover i andre halvdel får vi for eksempel et par partier hvor forfatterfiguren Shelley blander seg inn i de fortellermessige valgene som tas. På et tidspunkt truer hun med å fjerne Elisabeth fra forestillingen, for Shelley mener karakteren virker “ufullendt” og “fake”. Dette blir ikke godt mottatt av Elisabeth, som mener hun blir forskjellsbehandlet på grunn av sitt kjønn. Elisabeth parerer med å kalle Frankenstein for en “one hit wonder” og trekker forfatterens talent i tvil; Shelley måtte jo tross alt utgi boken under et mannlig pseudonym. Det er morsomt samtidig som det gir forestillingen flere lag med mening.

Forholdet mellom fortellingens forfatter og dens karakterer tegnes opp på snedig vis. Vi får også relevante referanser til p-pillen og sorteringssamfunnet. Disse elementene kunne likevel ha blitt sydd enda bedre sammen for å skape en mer solid helhet. Det at hele forestillingen preges av et heseblesende og teatralt overskudd, mens Skrødals Vesenet er den mest avbalanserte og menneskelige av alle, er i utgangspunktet godt tenkt. Likevel ville flere pusterom og litt mer fininnstilling gagnet forestillingen, for Frk. Frankenstein har såpass mange smarte løsninger og tankevekkende poeng at den fortjener litt armslag.