S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Tomine Sandal – 21. februar 2023

Feminisme, fotografi og figurer

Foto: Tormod Lindgren


Publisert
21. februar 2023
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/feminisme-fotografi-og-figurer
Facebook

Høeg & Bergs fotostudio er en vellykket forestilling om skeiv identitet og kreativitetens frigjørende kraft.

Scenerommet i Theater Corpus’ forestilling Høeg & Bergs fotostudio er innredet som nettopp det: et fotostudio. Her er gammeldags fotoutstyr flankert av to store rammer dekket med hvite laken. I midten står det en liten eske plassert på et bord, innrammet av en åpen ramme. Alt står på gulvet like foran scenen, for et piano opptar plassen på selve scenen. Salen i Gamle Raadhus er i seg selv et ganske staselig rom, med korintiske søyler langs veggene. Det har et historisk sus over seg som bidrar til følelsen av at vi har beveget oss bakover i tid.

Tuva Hennum spiller Marie Høeg og fører figuren som representerer henne. Hun er kledd i et 1890-tallskostymet og matcher figuren, som har et finurlig uttrykk – det er noe lekent og opprørsk i ansiktsuttrykket som passer godt med hvordan vi får presentert den historiske personen. Virkelighetens Marie Høeg (1866—1949) utdannet seg til fotograf i Finland før hun, sammen med Bolette Berg (1872—1944), flyttet til Horten og etablerte eget fotoatelier i 1895. Året etter startet Høeg Den selskabelige Diskussionsforening i studioets lokaler, og hun var aktiv i kampen for kvinners stemmerett både på lokalt og nasjonalt nivå. I Store norske leksikons artikkel om henne står det: «Høeg skal ifølge diverse jubileumsberetninger ha ‘kommet som en hvirvelvind og vekket det søvnige Horten’». Det er denne personligheten som kommer til syne på scenen i både figurform og skuespill.

Høeg & Bergs fotostudio følger Høeg og Berg fra de møtes i en felles interesse for fotografering, til de drar til Horten for å starte opp fotostudio. Her får vi se hvordan de lever av å ta portretter av mennesker i byen – representert ved ulike figurer – på dagtid, mens de bruker fotoapparatene til å utforske kjønn, seksualitet og det okkulte på kveldstid.

Helt i starten plukker Marie Høeg-figuren opp bilder av den lille esken som står på bordet samtidig som Hennum forteller om fotografiets muligheter for å utforske identitet – et kjernepunkt i denne forestillingen. Hun forklarer at fotografiet også avbilder det vi vanligvis ikke ser. På denne måten er det noe magisk ved fotoapparatet. Det får meg til å tenke på at det fantastiske ved foto er noe de fleste av oss ikke er særlig oppmerksomme på i dag når vi har nærmest konstant tilgang på bilder.

Leker med identiteter Høeg & Bergs fotostudio er blitt til med støtte fra blant annet Skeivt kulturår, og forestillingen er skeiv på flere måter. Utover den lesbiske kjærlighetshistorien mellom Marie Høeg og Bolette Berg (Ragni Halle), byr den på refleksjoner over, og lek med, identiteter og kjønnsuttrykk. Historien inkluderer også en mannlig fotoassistent, Akseli (Daniel Frikstad). Alle disse tre karakterene er spilt av skuespillere som også fører en figur som korresponderer til karakteren.

I en surrealistisk scene møter figurversjonen av Akseli en mannlig figur med bart, som kommer flygende inn på et sølvbrett iført en lang kjole. Akseli lar seg forføre av denne – men representerer den kjolekledde dukken en annen mann, eller en annen mulig versjon av ham selv? Eller kanskje begge deler? Det blir et litt åpent spørsmål, og det er fint. Akseli er i hvert fall ikke vond å be når Høeg ber ham kle seg i kvinnedrakt. Iført kjole poserer skuespilleren ved siden av en dresskledd Høeg i en iscenesettelse av et av de nå ikoniske fotografiene som det ble funnet etterlatte negativer av på 1980-tallet – i en boks merket «privat».

Siden den gang har bildene blitt utstilt, digitalisert og etter hvert blitt ganske kjente. I Høeg & Bergs fotostudio refereres de til på snedige og ikke for overtydelige vis, for eksempel når de hvite lakene etter hvert fjernes og avslører malte landskap som gir assosiasjoner til bakgrunnene på flere av fotografiene. «Jeg er en kvinne som leker en mann», forklarer Marie Høeg i forestillingen. Ser man på bildene i dag er nettopp lekenheten noe av det mest slående. På den tiden ville bildene – og for så vidt også leken i seg selv – fremstått provoserende for mange. I dag oppleves de mest som en fremvisning av kreativitet og skeiv glede, ispedd en dose nødvendig fandenivoldskhet.

Høeg & Bergs fotostudio er en intim forestilling, og all handlingen foregår i fotostudioet. Det er et trygt rom hvor karakterene kan utfolde seg fritt. Samtidig har figurdesigner og regissør Tormod Lindgren tatt et effektivt grep for å formidle hvordan samfunnet utenfor ikke var like fritt og aksepterende: Små herrehoder med hatt, uten kropper, føres i tospann på tynne metallstenger. De flyr rundt karakterene som irriterende fluer og fremstår som spøkelsesaktige inkarnasjoner av det øvrige samfunnets fordommer og anklager. Men de får ikke stor makt – til tross for at de er plagsomme, er de små og relativt ufarlige, og fotografene kan vifte dem bort med hendene.

Kvinnekamp med kamera Marie Høeg og Bolette Berg interesserer seg også for kameraets mulighet for kvinner: «Fotoapparatet gir oss mulighet til å avbilde verden slik vi ønsker at den skal være», proklamerer Høeg. Fotopraksisen har altså et frigjøringsaspekt ved seg, og Hennum er god til å formilde den visjonære gnisten hos Høeg. Duoen engasjerer seg også i kvinnekampen, som særlig for Bolette Berg knyttes sammen med en nysgjerrighet for åndelivet. De eksperimenterer med å få kontakt med ånder gjennom fotoapparatet, noe som kommer til syne som en mystisk skyggelek på scenen.

Forsøket på å kontakte det hinsidige høres unektelig ganske søkt ut, samtidig er det noe i ideen om at fotografier etablerer en slags kontakt med fortidsmennesker. Uansett lykkes ikke forsøket om å engasjere de andre kvinnesakskvinnene i det mer okkulte – til tross for Bergs utvetydige overbevisning og engasjement. Må vi henvende oss til åndene for å få klarhet i om kvinner virkelig har fornuft? Kanskje ikke, men ånden Berg og Høeg får kontakt med lover i hvert fall en slags kvinnelig messias i røde strømper.

Det overtroiske blir i stor grad behandlet humoristisk, og jeg lurer på hvor biografisk fundert den spiritistiske overbevisningen som kommer frem hos særlig Bolette Berg er. Det er ikke så lett å finne informasjon om paret, men jeg regner med at både manusforfatter Aina Villanger og regissør Tormod Lindgren har gjort en del undersøkelser og kildearbeid – i tillegg til å dikte selvsagt, dette er tross alt teater. Det er kanskje ikke så viktig hva som er helt sant og hva som er funnet på, men dette er spørsmål man tenker over i møte med en fortelling som er inspirert av virkelige mennesker, og jeg opplever tross alt at et av målene med forestillingen er å løfte frem fortellingen om de faktiske livene til de to ekstraordinære kvinnene.

Ulike figurer Det er historien om Høeg og Berg som syr handlingen sammen, med innslag av mer surrealistiske scener, samt scener med fotoseanser fra studioet. Det er altså ikke bare hovedkarakterene som får svingt seg foran kameraet: I flere scener dukker det opp ulike figurer i fotostudioet. Forskjellige personligheter kommer frem idet de poserer foran kameraet, og det er artig. Et høydepunkt er når Ragni Halle fører en grasiøs herre med et trebein. Fotostudioet er et premiss som åpner for at mange ulike personligheter kan titte innom, men det blir etter hvert litt vel mange slike korte scener som ikke helt oppleves som helt inkorporert i helheten.

Musiker Ellen Ugelvik har komponert musikken og akkompagnerer gjennomgående handlingen musikalsk. Mens hun er plassert på den lille scenen i Gamle Raadhus, utspiller handlingen seg på samme gulvhøyde som publikum sitter. Det skaper problemer med tanke på publikums synsfelt. Jeg satt på andre rad og det var tidvis vanskelig å se det som skjedde på «scenen», og på de bakre radene må det ha stått verre til. Det er synd, særlig fordi det begrenser muligheten til å få med seg detaljene ved de mindre figurene og spillet med dem. Tormod Lindgren har nemlig skapt mange fascinerende og finurlige figurerer, og samspillet mellom disse, skuespillet og musikken gjør Høeg & Bergs fotostudio til en vellykket forestilling om skeiv identitet og kreativitetens frigjørende kraft.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no