Fascisme for dummies

Når jeg kommer ned trappen til Scene 2 på Det Norske Teatret, spilles det popmusikk i foajeen. Skuespillerne går omkring og hilser på publikum og på hverandre. Midt i rommet står det et lite podium med to stoler og et lite bord. På bordet ligger det en bok med tittelen Gutta, skrevet av den kontroversielle samfunnsdebattanten William (Tord Kinge) som har bosatt seg i London og gjort karriere av å fortelle nordmenn hvor galt det står til med Norge. Rett foran meg står en ung mann, han heter Oskar Westerlin og hadde lenge en populær youtube kalt Gutta. Han er ikke ofte å se på Det Norske Teatret, og jeg rekker å tenke på hvor irritert jeg er over populistiske institusjoner for tiden i deres desperate forsøk på å få tak i nytt publikum (eller å få folk til å lese), men priser meg lykkelig over at vi fortsatt har Sverige som gir Anne Carson Nobelprisen i litteratur.

Gutta på speed

Forestillingen begynner i foajeen med en livepodcast. William legger frem sine synspunkter på innvandring, kriminalitet, og nasjonale verdier. Han blir raskt avbrutt av den antifascistiske aktivisten Kim (Kirsti Refseth) som anklager ham for rasisme. Williams' ikke-norske bestevenn Philip (Malik Edo) forsikrer oss om at William slett ikke er en rasist. August (Aksel Almaas), en ung mann som lager morsomme Tik Tok-videoer, bryter inn med en fortelling om broren som skal ha blitt brutalt banket opp av en gjeng innvandrere. Historien vekker sympati hos både William og Jakob (Rafid Arsalan Islam), som er leder for Religiøst Folkeparti og representerer en mer moderat politisk posisjon. Slik etableres forestillingens politiske landskap; den populistiske/ekstreme høyresiden, den antifacistiske venstresiden og det vaklende sentrum. Kim fortsetter å anklage William og tømmer i frustrasjon et glass vann over ham før hun forlater podcasten. William roper på August i det han er i ferd med å gå og inviterer ham inn i en liten gjeng som er i ferd med på å etablere et nytt politisk parti kalt “Gutta”. August og William kliner, og vi flytter oss fra foajeen og inn på scenen. Rommet er dekket av lyseblå og hvite tekstiler med bilder av galopperende hester på. Det er bygget sitteplasser på scenen, og publikum deles i grupper. De som sitter på scenen, blir innlemmet som partimedlemmer i Gutta og oppfordret til å stemme over ulike verv, mens vi som sitter i amfiet blir på et vis de politiske motstanderne til partiet. Vi møter israelske Levi hvis muslimhat etter hvert kommer til uttrykk gjennom voldsutøvelse, og Ida (Thea Lambrechts Vaulen) og Kristin (Gina Bernhoft Gørvell), partiets to kvinner, som hovedsakelig ser ut til å være der for å fasilitere mennenes politiske ambisjoner. William fremstår som partiets naturlige leder, men etter en uheldig tale med referanser til andre verdenskrig blir han utfordret av Levi som foreslår August som leder. August vinner selvsagt avstemningen fordi det ikke lenger er den ideologiske overbevisningen som er avgjørende, men hvem som behersker oppmerksomhetsøkonomien best. Overgangen fra popularitet på sosiale medier til politisk legitimitet, fra en personlig fortelling til et kollektivt raseri og fra guttastemning til autoritær politikk, rommer masse dramatisk potensial Forestillingen undersøker imidlertid knapt disse overgangene, men lar dem først og fremst finne sted.

Politikk på speed

Partiet Gutta stormer frem på meningsmålingene, og som vi har sett i vår egen samtid, blir bevegelsen undervurdert fordi den tross alt bare består av gutter som er kjent fra sosiale medier. De vinner valget, August blir statsminister, og partiet får sin første store krise når det avsløres at broren som August bygget sitt politiske narrativ rundt, aldri har eksistert. Løgnen får egentlig ingen konsekvenser, og den bortforklares med at han aldri påsto at det dreide seg om en biologisk bror, men en “brooor”. Det er mange spor i forestillingen, og det går fort for seg: Jakob, lederen for Religiøst folkeparti, drepes av William etter en politisk konfrontasjon, voldshandlinger instrumentaliseres som propaganda, nye lover åpner for deportasjon, og en antifascistisk aktivist ydmykes på åpen gate. En fredagsbønn i moskeen ender i et blodbad. Demonstrasjoner bryter ut, og August setter inn militæret mot demonstrantene, ikke ulikt det vi så USA i vinter. William vender tilbake forkledd som en antifacistisk aktivist etter å ha forsvunnet etter drapet på Jakob, han skyter Levi og overbeviser August om at de sammen skal bygge et vakkert land, mens moren til August (Heidi Gjermundsen Broch) synger “Ja, vi elsker”. For en forestilling som varer i én time og 45 minutter, er det en voldsom utvikling, likevel kjeder jeg meg. Jo mer ekstrem handlingen blir, desto mindre har den å fortelle. Forestillingen Gutta viser oss et Norge der populistiske påvirkere overtar statsapparatet, minoriteter forfølges, og demokratiet gradvis avvikles. Jeg tror det er ment som en urovekkende politisk fantasi, men hva er det egentlig som gjør denne fantasien interessant? At den kan bli virkelig? At vi allerede er på vei dit? Eller ganske enkelt at fascisme er farlig? Vi kjenner de politiske figurene, argumentene, skandalene og de retoriske strategiene som regissør Even Torgan og resten av det kunstneriske teamet viser oss på denne scenen. Vi kjenner måten rasistiske forestillinger kan pakkes inn i statistikk og ironi. Vi kjenner også den politiske entreprenøren som gjør personlig krenkelse til et kollektivt prosjekt. At disse mekanismene gjentas på en teaterscene, gjør dem ikke automatisk mer interessante. En politisk komedie trenger ikke å være realistisk, den trenger heller ikke nødvendigvis å være sannsynlig, men den bør vel ha en eller annen interesse av å tenke videre, forestille seg andre forbindelser, konsekvenser, eller former for makt?

I Gutta virker det som fantasien først og fremst består i å la vår egen samtid fortsette i den verst tenkelige retningen. Forestillingen beveger seg i en politisk årsakskjede hvor hvert ledd allerede er kjent fra offentligheten. At den ytterliggående høyresiden kan utnytte sosiale medier, at populisme kan gli over i autoritære styreformer, at demokratiet kan undergraves innenfra, er ikke innsikter som i dette tilfellet rettferdiggjør en helaftens teaterforestilling. Det er heller ikke nok å kalle forestillingen en komedie for å løse dette problemet. Komedien trenger ikke å være morsom, men den må ha en form for presisjon. Den kan avdekke hykleri, forvrenge maktens selvbilde eller gjøre motsigelser synlige. I Gutta synes det komiske først og fremst å bestå i å la karakterene være overdrevne versjoner av sine respektive politiske posisjoner.

Politiske forestillingsevner

Even Torgan har kalt gruppen sin for Antiteateret, en betegnelse jeg i utgangspunktet stiller meg skeptisk til. Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til en konvensjonell teatersal med et tydelig skille mellom scene og publikum, men fordi forestillingen om at man kan være anti-teater ved å bryte med dets mest gjenkjennelige konvensjoner, etter hvert fremstår som en ganske konvensjonell gest i seg selv. Skuespillerne blander seg med publikum, vi sitter delvis på scenen, vi inviteres inn i den politiske fiksjonen, får stemme og blir gjort til medlemmer av partiet Gutta. Men hva innebærer egentlig denne deltakelsen? Hvilken makt gir den oss, og hvilke forestillinger om vår egen rolle blir utfordret? Ensemblet består av skuespillere som både har arbeidet og ikke arbeidet med Torgan før, og spillestilen skiller seg noe fra det konvensjonelle og psykologiske. Den beveger seg mellom det improviserte og karikerte, og flere av skuespillerne som Kinge, Almaas og Refseth behersker formen og opprettholder fiksjonen selv når forestillingens dramaturgi ikke gir den tilsvarende dybde. De ulike perspektivene kolliderer, men utfordrer sjelden hverandre. Selv der noe mer uforutsigbart kunne ha oppstått, som i forholdet mellom William og August, blir dynamikken underordnet en allerede bestemt politisk utvikling. Forestillingen ser ut til å ville vise hvordan radikalisering kan skje nesten umerkelig, og hvordan ekstreme holdninger kan gjemme seg bak pene klær, flørt og humor, men dette står i et merkelig motsetningsforhold til karakterene. Her er det nemlig svært lett å se hvem som kommer til å radikaliseres: Det politiske og det moralske er overtydelig, og det finnes knapt noe rom for tvil. Jeg blir sittende å tenke på hvorfor den ekstreme høyresiden får et begjær, et fellesskap og en politisk fantasi, mens antifacismen knapt får noe annet enn en moralsk posisjon. Volden blir forestillingens foretrukne dramaturgiske virkemiddel. Når de politiske konfliktene ikke lenger kan intensiveres gjennom argumentasjon eller karakterene, intensiveres de gjennom brutalitet. Mennesker blir drept og ydmyket, og hver nye voldshandling demonstrerer tilsynelatende hvor langt den autoritære utviklingen har kommet. At en muslimsk forsamling blir utsatt for et attenat gjør ikke forestillingen mer politisk presis. Snarere risikerer volden å bli en illustrasjon av noe vi allerede har forstått: De politiske kreftene vi har blitt presentert for, er veldig farlige.

Bearbeidet tankegods

Det er ikke mangel på kunstneriske bearbeidelser av fascistisk tankegods som preger vår samtid. De siste årene har jeg sett flere forestillinger som på ulike måter forsøker å nærme seg autoritære fantasier, politisk vold og fascismens estetikk. Jeg har selv vært i en stor lesegruppe som har gjenlest Motståndets Melankoli av Peter Weiss, der har jeg blitt påminnet om at kampen mot fascismen ikke bare et spørsmål om politisk organisering, men også om kunstens mulighet til å skape andre måter å forstå historien og forestille seg fellesskap på. Dette perspektivet savner jeg i Gutta, for selv om forestillingen lar den autoritære politikken eskalere til vold, forfølgelse og demokratisk sammenbrudd, virker den knapt interessert i hva motstanden består av eller hvilke andre politiske forestillinger som kunne oppstått innenfor det samfunnet den skildrer.