Fall after Follo

Dansekunstner og pedagog Karen Høybakk Mikalsen føyer seg inn i en rekke dansere som gjennom de siste 30 årene har møtt danseimprovisasjon i utlandet og så arbeidet utrettelig med å finne fagfeller og rom for å praktisere ferdighetene i Norge. Mikalsen er initiativtaker til en ukentlig ImproLAB og til ImproFestivalen som hun startet i 2010 godt hjulpet av blant andre Ida Gudbrandsen. Hensikten var da å samle norske improvisasjonsdansere for å utveksle kunnskap og erfaring om scenisk improvisasjon i dans.

Fire år etter at Mikalsen og Gudbrandsen kalte inn, skal troppene nå samles igjen. De to samt Marie Nikazm Bakken, Caroline Svartdahl og Katja Schia arbeider med planlegge og gjennomføre ImproFestivalen 2013. Den eksperimenterende improlab'en for deling av ferdigheter som ble utviklet i 2010, er ført videre og vil i år utgjøre en viktig del av festivalen. Noe av arbeidet derfra vil vises på Dansens Hus 21. og 22. juni.

Festival for en ny generasjon Da Studio B – Rom for ny dans ble stiftet i 1995 var det for å skape et samlende sted med klasser og prøver for improvisasjonsdansere i Oslo. Det var også arnestedet til den årlige kontaktimprovisasjonsfestivalen, Nordisk Impromøte, NIM, som har pågått siden 1996. Nå som en ny generasjon improvisasjonsdansere er etablert i kraft av ImproFestivalen, åpner de for å invitere inn lærere og kollegaer fra steder hvor de har gått i skole.

Men hva er det improvisasjonsdansere kan, hva er danseimprovisasjon?

Improvisasjon betyr ofte noe annet for kunstnere enn for menigmann. Mikalsen mener at det er en vesensforskjell på det hun kaller impulskasting og improvisasjon som scenisk uttrykk. Det første er å hive ideer rundt, det andre er å uttrykke seg ved å komponere visuelt i øyeblikket. Dette siste krever vel så mye øvelse som det å mestre dansestiler. Praksis i improvisasjon krever arbeid i både teknikker og metoder – som for eksempel tilstedeværelse, kroppsbevissthet, hvordan ta inn rommet og bevegelsene som oppstår, hvordan møte andre utøvere og publikum, og evnen til å ta klare valg i øyeblikket.

Kollektiv kunst Mikalsen er opptatt av det hun kaller flokkarbeidet i danseimprovisasjon, det å skape sceniske bilder ved å danse sammen. Danseimprovisasjon utfolder seg ofte kollektivt både kunstnerisk og administrativt. Improvisasjonsfestivaler har en lignende funksjon som karneval, skal vi tro improvisasjonsdanser Hilde Rustad. På karneval som på festival snus verden opp ned, bak blir fram og en familiær atmosfære av frihet, likhet og felleskap oppstår, skriver Rustad i sin doktoravhandling fra 2013.

Improvisasjon er praktisk kunnskap av den typen som kommer til uttrykk i den sammenhengen kunnskapen aktualiseres. Om improvisasjonskunnskap fungerer best som dansernes egenutvikling eller som nyskapende scenekunst, er mye diskutert. Mikalsen mener at det ikke trenger å være så stort skille. Når en dansekunstner er tilstede med hele seg, bruker all sin tekniske, kunstneriske bakgrunn og livserfaring , når uttrykket er levende og publikum også er tilstede, så er potensialet stort for å oppleve noe sammen.

Utallige former Så hvorfor da ikke bare kalle danseimprovisasjon for scenisk dans?. Det er vel det samme for tilskuerne hva metoden kalles så lenge det fungerer som kunst? Men det ville være å undergrave fullverdige fremgangsmåter for å skape danseforestillinger som sjelden eller aldri har høstet den anerkjennelsen de fortjener her til lands.

Faget består av utallige former, ofte sterkt knyttet til karismatiske personligheter som hevder å ha utviklet sin egen stil. Hvilke lærere og tradisjoner hver enkelt trekker veksler på, er ikke alltid angitt. Danseimprovisasjon har en forholdsvis kort historie, og den er ikke tilstrekkelig fortalt. Manglende nedtegnelser gir rom for motstridende oppfatninger av fagets opprinnelse.

Utgangspunkt i New York Men mange med Mikalsen synes å være enige om et utgangspunkt i bevegelseseksperimenteringen ved Judson Church i New York tidlig på 1970-tallet dokumentert i filmen ”Fall after Newton” av Steve Paxton fra 1972. Et titalls fryktløse dansere, blant dem Paxton og noe senere Nancy Stark Smith, startet da utviklingen av kontakt- og danseimprovisasjon. De kastet seg selv og hverandre rundt i blind tro på at kroppens evne til å redde seg inn ville spille seg ut. Alle overlevde, flere underviser verden rundt ennå.

Follo i sentrum Mikalsen og henne forbundsfeller har fått med seg Follo Folkehøgskole i Vestby til å huse ImproFestivalen 2013. Follo har egen danselinje og vil bidra med nybegynnerkurs. Via nettsiden www.improfestivalen.com kan interesse fra 43 forskjellige land spores, men om alle disse vil være representert på festivalen, gjenstår å se. Det er i alle fall sikkert at Vestby blir et sentrum for improvisasjonsdans en uke i sommer.

Den anerkjente danseimprovisasjonslæreren David Zambrano stiller opp med et 20-talls trofaste følgesvenner fra fjerne strøk. Men det er plass til 60 stykker til på festivalen som strekker seg over åtte dager fra 16. juni.

Tett program Festivalprogrammet vil gå fra tidlig morgen til sen kveld. Faglige samtaler vil like gjerne foregå tilfeldig til frokost som planlagt i ”artist talks” på kvelden. Kunstnerne som skal snakke om sitt arbeid, men også undervise, er Martin Nachbar, Rosalind Crisp og Andrew Morrish, samt improstjernen Zambrano. Sistnevnte får ikke minst boltre seg på Dansens Hus på 21. juni. Crisp og Morrish viser kvelden etter.

Åpent for alle I prinsippet kan hvem som helst bli med på ImproFestivalen 2013. En hver som er interessert i å praktisere noe så særegent som danseimprovisasjon har ikke problemer med motivasjonen, mener Mikalsen. Hun og hennes medhjelpere gjør ikke forsøk på å holde interesserte aktivt utenfor, tvert imot. Festivalen har rom for og tilbud til nybegynnere så vel som profesjonelle dansimprovisasjonsutøvere.

Referanser:

Paxton, Steve: Fall after Newton. Dansere: Nancy Stark Smith og Steve Paxton. Musiker: Colin Walcott. Forteller: Steve Paxton. Produsent: Videoda. New York 1972. Rustad, Hilde: Dans etter egen pipe? : en analyse av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon – som tradisjon, fortolkning og levd erfaring, Norges idrettshøgskole 2013