Fabler i fjæra

Vannet står visuelt sett nok en gang høyt i galleri Vanntårnet på Nesodden. Men der vannet før var ferskt, er det nå mer salt, når stykket Havengler ruller over den vesle scenen i det stemningsfulle lokalet.

Scenen er ren og strippet. På den avrundede, hvite bakveggen spilles videoprojeksjoner mens to og tre skuespillere beveger seg rundt. I forgrunnen henger Brita Skybaks kulltegnede figurer fra havet – hvaler, haier og sjøhester – fra grener med samme form som ønskekvister. Dette er omtrent det eneste som finnes av scenografi. Ellers er det undervannsfilm og videoklipp av skuespillerne i fjæra som er de viktigste visuelle elementene.

Det er det salte havet, ikke det ferske drikkevannet, som står i sentrum for forestillingen. Men forestillingen finner sted i et gammelt vanntårn, og ønskekvistens magiske kraft korresponderer med sagn fra havet.

Havengler bruker ikke lupe for å finne fakta og avdekke vitenskap om havet; i stedet er det våre fortellinger om havet som er viktige – det kulturelle aspektet ved havet, havets betydning i alle kystkulturer. Bor du ved havet, preges du av historier som knytter kystfolk tett opp mot den overveldende sterke naboen.

Over fjorden Nina Ossavy er en regissør som nesten konsekvent bruker sitt kunstnerskap til å formidle et sterkt miljøengasjement. Hun har nylig fullført en trilogi med stykker for voksne som kretset rundt økologisk krise. Nå er hun i gang med en ny trilogi, der målgruppa er barn. Havengler er først ut, mens de neste er planlagt å handle om jord og luft. Med forestillingene sine sprer Ossavy undring og stimulerer til å finne ut mer om temaene hun belyser.

Havengler er en hyllest til havet – ”der vi kommer fra”, som Ossavy sier. For å komme til forestillingen, må vi over fjorden til Nesodden. Det er noe ganske fint over det å måtte reise over vannet for å komme til et teaterstykke om havet.

Fragmenter av fortellinger I motsetning til flere av Nina Ossavys tidligere stykker for barn, er Havengler uten et narrativ. Den er dønninger som slår innover stranda der du ligger, den lar stadig nye historier skylle over deg. Ossavys ensemble sneier innom en rekke ulike ideer, konsepter, myter og legender.

En viktig aktør i forestillingen er Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedts lille datter, Alma. Hun representerer framtidshåpet; den som skal finne nye løsninger og reparere feil vi har gjort. Barnestemmer lyder over PA-anlegget: ”Menneskene vet ikke så mye lenger. De har glemt hvordan de skal oppføre seg”.

Samfunnet vårt flyter over av kunnskap og informasjon. Vi vet mer og mer, og bruker store ressurser på stadig å finne ut enda mer. Likevel er det noe veldig sant i barnets utsagn. Økologisk kunnskap folk hadde før, glipper, og vi lar andre interesser ta over.

Avvikende assosiasjoner Aktørene på scenen er stavangerkunstneren Erikk McKenzie og spanjolen Cristian Weidman. De er teknisk fine dansere som ikke representerer bestemte karakterer med navn og mål. Forestillingen har lite språk. Derimot er den full av musikk, særlig strykere, som strømmer ut av anlegget og fyller det høye rommet. En gang stopper McKenzie opp etter noen dansesekvenser, og sier: ”Dette ser kanskje rart ut, men jeg danser vannets kretsløp” – og så forklarer han hva de ulike bevegelsene er ment å symbolisere. Det er noe helt annet enn hva jeg har sett. Forklaringen understreker at teateropplevelsen er noe som først og fremst skjer inni hodet til tilskueren, der hver og en tar i bruk egne assosiasjoner til å fabulere.

Hva forstår barn? I en sekvens der de to på scenen liksom står til livet i vann mens de drar inn garn, forteller den spanske skuespilleren den norske om en liten gutt som bodde i innlandet, slik at han aldri hadde sett havet. Spanjolen snakker først spansk, så tolker nordmannen til norsk. Barna foran meg stusser: ”Mamma, jeg skjønner hva han sier”. For et herlig øyeblikk, når hun tror at hun forstår spansk.

Andre språk er det enda vanskeligere å forstå – som hvalenes sang. Når en stryker eller et klarinettmunnstykke etterligner hvalsang; vet barn at det er det lydene skal illudere? Vet de hvordan hvaler høres ut? Løfter du en konkylie til øret, kan du høre havet suse. Vet barn det? Det spiller ikke så stor rolle. Nå får det unge publikummet høre disse lydene, og så vil de kanskje kjenne dem igjen en annen gang, og opplevelsen vil leve videre i dem.

Har barn hørt om Moby Dick? Mange har vel ikke det, og kjenner heller ikke kaptein Ahabs selvdestruktive besettelse knyttet til å fange den hvite giganten. Ossavy viser hvalens flukt fra harpunen, og menneskets ønske om å fange den, men antyder også at hvalfangsten ikke lenger har samme betydning som før.

Det som er sikkert, er at menneskenes aktiviteter utgjør en ny trussel for hvalene. Ossavy forteller om en av Moby Dicks artsfrender som ble funnet på en strand, død på grunn av 17 kg plast i magen. Slik knytter hun gamle fortellinger til nytt engasjement og gir oss grunner til å bry oss om hav og natur.

Sjøsprøyt til inspirasjon Denne forestillingen vil vekke barns nysgjerrighet. Den vil skape engasjement for naturen generelt og havet spesielt. Ved å introdusere nye ideer, uten å gå i dybden, men ved å sveipe innom, gir Nina Ossavy barna bilder og lyder som de vil støte på senere.

Overbygningen i stykket er det store havet, men med en rekke fragmenter fra ulike historier og legender blir vi mer dusjet enn dyppet i forestillingen Havengler. Vi synker ikke riktig ned til bunnen, men dupper i overflaten. Fortellerstilen er fabulerende, men også insisterende. Likevel vekkes nysgjerrigheten, og jeg tror mange barn vil kunne vende tilbake til opplevelsene de fikk av Nina Ossavys kompani.

PS. En time er lenge for små barn når det ikke er noen enhetlig historie å følge. Forestillingen passer kanskje best for de over åtte.