Evig gjest

I den selvbiografiske forestillingen Jævla utlending - jeg elsker deg møter vi Kadir Talabani. Som 12-åring kom han til Norge etter å ha flyktet fra irakisk Kurdistan. Etter 17 år i Norge besøker han Kurdistan igjen for første gang. Samtidig som forestillingen er tett sammenvevd med storpolitikken i Midtøsten, er det en dypt personlig fortelling. Med premiere nøyaktig en uke etter Israels og USAs angrep på Iran oppleves forestillingen nesten klarsynt. På samme måte som flere i regionen legger på flukt nå, la Talabanis familie ut på en krevende reise før de ankom Norge i 1999. I teatersalen på Vega scene har scenograf Nora Furuholmen utstyrt scenen med tre sorte, lave benker og en sort trapp med to trinn. Når forestillingen begynner, kommer Talabani ut av en dør med en sennepsgul Fjallräven-sekk på ryggen. Kledd i hverdagsklær med rød skjorte under en svart dressjakke og svart dressbukse er han så vidt synlig på den mørke scenen. 

Brede horisonter

Som kontrast til den nesten helt tomme scenen får vi se storslåtte by- og naturlandskapsvideoer på bakveggen. Videoene er det bærende visuelle elementet i forestillingen og utvider både bokstavelige og figurative horisonter for Talabanis poetiske tekst.Dramatikken er som en lang tankestrøm, med minner og opplevelser, refleksjoner og meninger om hverandre. Den dramaturgiske formen er preget av Talabanis innfall. Så i det ene sekundet befinner vi oss på beste vestkant i Oslo og i det neste er vi i dalene og fjellene som kjennetegner Kirkuk og andre kurdiske landområder i Nord-Irak. Identitet og tilknytning er gjennomgående temaer. Talabani omtaler seg selv konsekvent som kurdisk og hjemlandet han returnerer til som Kurdistan, ikke en av de fire nasjonalstatene (Tyrkia, Syria, Iran og Irak) som har delt de kurdiske områdene mellom seg. I dette ligger det en tydelig motstand mot nasjonalstatenes overherredømme. Å hevde sin eksistens og identitet i møte med diskriminering, etnisk rensning og overformynderi er helt i tråd med kurdisk teatertradisjon, ifølge doktoravhandlingen Theatre and Nationalism: Kurdish Theatre under the Baath, 1975-1991. Her skriver Mahroo Rashidorostami om hvordan politisk teater i denne perioden ble brukt til å stadfeste kurdisk nasjonalfølelse i møte med undertrykkelse i Nord-Irak.

Nye sønner av Norge

Marginalisering av kurdere og ønsket om et fritt liv var trolig grunnen til at Talabanis familie kom til Norge. Da han ankom Norge som 12-åring, begynte han i introduksjonsklassen 8C på Uranienborg skole i Oslo. Her skulle de lære seg norsk, bli integrert og, som han selv sier, “bli sønner av Wergeland, Munch og Grieg”. Det utvikles imidlertid et A- og B-lag av nyankomne elever. Når den amerikanske Maria flyttes til en vanlig skoleklasse etter et par måneder i Norge, slår de norske elevene over til engelsk for å snakke med henne. Lærerne er bekymret for at engelsken skal fortrenge norskkunnskapene deres. Det er ingen slik interesse for Talabani, som i forhold til henne er det han selv kaller “et føkktryne fra Midtøsten". Han opplever avstanden mellom sin egen livserfaring og sine norske medelever som stor. "Europeere drar på ferie, mens vi drar på flukt", sier han til sin fetter. Han får frysninger av å dra på telttur på gøy etter å ha erfart livet som teltflyktning.

Lett å være rebell i kjellerleiligheten din

Sterkest er Talabani i sin intense og ærlige tirade om hvor langt han må strekke seg for å få innpass i det norske samfunnet. Når får man endelig aksept etter flere år med forsterkning i norsktimene, skiturer og 17. mai-feiringer? Dette blir spesielt virkningsfullt når han forteller om kontrasten mellom å bli tatt varmt imot på den kurdiske flyplassen og å bli eskortert med politi på Oslo lufthavn. Foranledningen er at han på tur til Storbritannia ikke hadde gyldig britisk visum. Ved ankomst ble han derfor satt i flyplasscellen og tilbakeført til Norge på første ledige fly. Når han gjenspiller dette hendelsesforløpet, blir han den ekte verdens verste menneske, ikke som den glamorøse norske Oscar-nominerte filmen, påpeker han, men som “…en brun, mørkhåret type i dress som blir geleidet av to politimenn gjennom hele Gardemoen mens han ser ned i gulvet i skam». Ifølge fordommene Talabani møter er man først og fremst innvandrer, og derfra er avstanden kort til kriminell, voldelig og uønsket. I forestillingen gjentas noen kommentarer om innvandrere som ble skrevet på hans egen Instagram-profil under promoteringen av teaterforestillingen. Sitert ordrett (uten korrektur) : “Ingen er i mot flyktninger, men fler og fler er i mot emigranter på nav” eller “å flykte fra krig er fortsatt ingen unnskyldning til å knivstikke og banke andre”. Som om ikke mange innvandrere jobber hardt for lite eller at forsøk på å forstå ungdomskriminalitet i innvandrertette miljøer er det samme som å tolerere det.

Heller død enn vanære

Til tross for at Talabani føler på et utenforskap, tenker jeg at han er mer norsk enn han kanskje tror, og en seanse som belyser dette er når han faller for en kurdisk kvinne. Han sitter på toppen av en høy sort boks som skal være baksiden av et lokalt kjøpesenter, og vender blikket mot oss i publikum som om vi er hans utkårede. Kvinnen, som er stemmespilt av Tonje Thwin, og Talabani vitser, ler og planlegger smått en fremtid. Kjemien mellom dem virker lovende. Det varte frem til kvinnens mor oppdaget meldingene datteren hadde sendt med Talabani. Skammen hun hadde brakt over familien med denne meldingsutvekslingen var så ille at mor ikke spiste på to dager. Familien forventer at hun gifter seg med sin fetter. Som 15-åring takket hun ja da han spurte om hennes hånd uten å tenke seg at svaret var bindende. Her stiller Talabani seg uforstående og kaller den fem år eldre fetteren for pedofil som ønsket å gifte seg med det som da var en jente. Han mener hun må stå opp for seg selv og ikke la seg kue av familiens ønsker. Her blir det tydelig at Talabani har levd lenge utenfor den aktuelle konteksten, utenfor æreskulturens skue. Å bli kalt “ikke-forstående” eller “vestliggjort” når man sier noe som utfordrer status quo i det gitte landet, er som å bli satt i sjakk matt. Jeg har selv fått den slengbemerkningen i ansiktet i samtale om lhbt+-rettigheter i mine foreldres hjemland Tanzania. Her fanger Talabani det han på glimrende vis kaller “evig gjest” - å være dypt påvirket av flere steder uten å oppnå full legitimitet på verken deu ene eller det andre. Det er både ærlig og gjenkjennbart for flere av oss såkalte “third culture kids”.

Gjenfødsel

Mot slutten ser vi noen gravstøtter i en skråning, under noen tørre trær. Talabani planlegger sin egen gravferd. Han vet ikke om han vil gravlegges i Norge eller ved siden av sin far i den kurdiske landsbyen. Talabani knytter sin egen død til nowruz, det tradisjonelle nyttåret som årlig markerer vårens inntog 21. mars. Drømmen om autonomi, selvstyre og ny start står sentralt i forestillingen. Det er også symbolikken i det kurdiske flagget, som har en sol med akkurat 21 stråler. Han drømmer om gjenfødsel som en ny mann, i egen, fri stat, om å ha en definitiv tilhørighet, ikke bare være en “evig gjest”. Nå er det en utrygg periode i Iran, og landets og nabolandenes skjebner, inkludert kurderne, er fremtiden usikker. Allikevel lever mange i håpet om at fremtiden kan bli mer lovende enn fortiden. Kanskje den etterlengtede gjenfødselen er nærmere enn man tror?