Etikk og profesjonalitet

Debatten rundt Hege Haagenruds forestilling De grenseløse reiser noen viktige prinsipielle spørsmål som har blitt stadig mer aktuelle etter at Den kulturelle skolesekken har blitt innført. Det handler om kunstnernes autonomi sett i forhold til kunstnernes yrkesetikk. Begge disse begrepene står sentralt sosiologer skal beskrive de yrkesgruppene som kalles profesjoner.

Det å være profesjonell innebærer nemlig mer enn å livnære seg av en virksomhet. Profesjonsutøvere er eksperter som har høy anseelse i samfunnet. Leger, advokater og prester er typiske profesjonsutøvere. Vi kunstnere ønsker også å oppnå denne statusen, men det kan diskuteres om vi har kommet helt i mål.

Autonomi er viktig for en yrkesgruppe som har profesjonsstatus. Å være autonom betyr å definere sine egne lover. Hvis du er ekspert, kan ingen uten ekspertstatus overprøve dine faglige vurderinger. Det er for eksempel bare andre medisinere som kan gi en faglig vurdering av om en lege har gitt en pasient riktig eller feil behandling. Pasienten selv, pårørende eller media kan uttrykke sine meninger, men ikke med faglig tyngde.

Kunstnere har lenge vær opptatt av å sikre sin autonomi. Vi har fått gjennomslag for armelengdesprinsippet om at politikere og byråkrater ikke skal gripe styrende inn når det gjelder kunstens form og innhold. Videre gir det lav status i kunstfeltet å tilpasse uttrykket til det man tror vil falle i publikums smak. Kunst skal skapes ut fra et indre trykk, og ikke ut fra kommersiell beregning.

En sterk yrkesetikk er et annet trekk som kjennetegner profesjonene. Status som ekspert, gir yrkesutøveren makt over kunder, pasienter, klienter og publikum. Vår garanti mot at eksperter skal misbruke sin makt, ligger i at det hersker en indre justis og en yrkesetikk i profesjonen. Leger har for eksempel avlagt den hippokratiske ed, hvor de lover å aldri benytte seg av medisinsk fagkunnskap til å skade et annet menneske.

Dette er bakgrunnen for at jeg ønsker den etiske debatten innenfor kunsten i Den kulturelle skolesekken velkommen. Jeg deler ikke bekymringen, som kommer til uttrykk i noen innlegg, over at etisk bevissthet i kunstfeltet skal svekke vår autonomi. Leger er autonome i medisinske avgjørelser samtidig som de til enhver tid har pasientens beste for øye. På samme måte som tror jeg at økt oppmerksomhet om det etiske ansvaret for å gi publikum gode kunstopplevelser, vil styrke kunstnernes profesjonalitet. Autonomi og etikk står ikke i et motsetningsforhold til hverandre.

Alle har rett til å uttrykke sin mening om kunstverk, men det er bare folk med profesjonskompetanse i kunst som kan gi faglige vurderinger. Også kunstneres yrkesetikk må være forankret i faglig kompetanse.

Det første vi må ta stiling til er om kunst i det hele tatt er i stand til å påføre mennesker skade. Som kunstnere rår vi over sterke virkemidler, og vi ønsker å bruke dem både til å berøre, more, sjokkere, underholde, provosere, sjarmere, forvirre og forføre vårt publikum. Må vi ikke derfor også ta inn over oss at vi kan komme til å utsette mennesker for inntrykk som kan skade dem? Bør vi ikke vise empati med vårt publikum og tilpasse vår virkemiddelbruk etter dem? Blir ikke dette etiske kravet til selvbeherskelse sterkere når publikum er barn eller andre som ikke selv har valgt å oppsøke kunstopplevelsen?

Elisabeth Helland Larsen hevder i en kronikk i Sunnmørsposten at virkeligheten alltid vil overgå kunsten når det gjelder å overraske og sjokkere. Det har hun sikkert rett i, men i motsetning til virkeligheten er profesjonell kunst skapt bevisst – og mot betaling. På samme måte som det offentlige og pasientene kan møte legestanden med forventning om å få bedret helsen, kan publikum og de offentlige tilskuddspartnerne møte kunstnere med forventning om kunstopplevelser hvor kvaliteten nok kan være omdiskutert, men som i alle fall ikke er direkte helseskadelig.

Det er riktig at et kunstverk normalt fremføres i en kontekst hvor publikum er fullstendig klar over at det de opplever er fiksjon, etterligning – og ikke selve virkeligheten. Dette skaper en distanse som gjør at publikum kan få gode kunstopplevelser av inntrykk som ville påført dem store traumer dersom de skulle vært vitne til dem i det virkelige liv. Derfor kan ikke vi ikke diskutere disse spørsmålene uten å ta hele kunstkonteksten med i betraktning; -Hvordan er publikum informert om hva de skal oppleve på forhånd? -Hvordan er de kunstneriske virkemidlene som diskuteres komponert inn i verket som helhet? –Hvilke forutsetningene har det publikummet som kunstverket henvender seg til, til å fortolke verket?

Et forhold som kompliserer de etiske vurderingene vi må gjøre, er at publikum ikke er en ensartet gruppe. Samme kunstverk kan gi ett menneske en stor estetisk opplevelse og et annet menneske depresjoner, angst og traumer. Leger står i lignende vanskelige valgsituasjoner for eksempel når de vurdere å gi hele befolkningen en vaksine, som noen ganske få promille vil bli syke av. Da må den positive tilsiktede virkningen og den negative virkningen settes opp mot hverandre og sees i sammenheng med sannsynligheten for at de to skal inntreffe. Det finnes ingen standardsvar på disse spørsmålene. Hvert enkelt kunstverk må sees i forhold til den konkrete konteksten og diskuteres separat.

I motsetning til Ina Coll Kjølmoen og Venke Marie Sortland mener jeg at debatten om De grenseløse ikke skal handle om kunstnerisk kvalitet. I denne sammenhengen er den kunstneriske kvaliteten underordnet. Det vi diskuterer er hvordan forestillingen forholder seg etisk til publikum i den konteksten den blir fremført (for ungdom, i skoletiden, gjennom Den kulturelle skolesekken).

Etter mitt syn ligger det aller meste av De grenseløse trygt innenfor grensen av hva som er etisk forsvarlig å vise i denne konteksten. Koreografien og det visuelle uttrykket gir et sterkt men stilisert uttrykk for følelser og problemer som mange unge kommer i kontakt med direkte eller indirekte. Selv om dette er sterkt stoff, bidrar stiliseringen, slik jeg opplever forestillingen, til en nødvendig distanse til virkeligheten. Problemet oppstår imidlertid med sakprosatekstene av Finn Skårderud, og en forklarende voiceover som gir detaljinformasjon om forskjellige metoder for selvskading. Disse virkemidlene er utgangspunktet for kritikken som er reist mot forestillingen fra psykologhold. Det er altså ikke de kunstneriske virkemidlene i seg selv som fører til problemer i denne forestillingen, men det saklige informasjonsinnholdet som formidles. Det kan hevdes at denne informasjonen ikke på noen måte er statshemmeligheter, og at unge mennesker som er på jakt etter avanserte måter skade kroppen sin på, lett finner dette på nettet. Likevel opplever jeg et etisk dilemma ved å skulle servere den ”på et sølvfat” i obligatorisk skoletid.

De som kritiserte forestillingen, og derved fikk den stoppet i Buskerud, mangler kunstfaglig kompetanse og førstehånds erfaring med konteksten forestillingen inngår i. Men i stedet for å gå i skyttergravene for å forsvare vår autonomi, mener jeg vi skal ta debatten på alvor. Den vil bidra til at vi kunstnere fremstår som mer profesjonelle yrkesutøvere.