Et verktøy for kompetanse og kvalitet

– De tekniske yrkesgruppene – lyd, lys, sceneteknikere, rekvisitører og påkledere – er grupper som egentlig ikke skal synes, men det er likevel viktig å synliggjøre kompetansen, sier Henriette Jevnaker.

Jevnaker er foreningsleder for Film- og Teaterteknisk Forening, og sammen med forbedrer Sofie Nilsen ved teknisk avdeling i Den norske Opera & Ballett er hun ansvarlig for å utvikle og iverksette verktøyet SCOMP.

Selvet navnet er en sammendragning av ”scenekompetanse”, som prosjektet handler om. Gjennom SCOMP skal det bli lettere for bransjen å synliggjøre og ivareta kompetansen som finnes bak scenen.

– Selv om dette per definisjon er ufaglært arbeid, vil vi vise at ikke bare hvem som helst fra gata kan gjøre dette, sier Jevnaker.

Tradisjonen i de tekniske yrkesgruppene i teatrene har vært at man rett og slett kommer inn i teateret og lærer seg jobben gjennom å arbeide. Det har helt siden 60-tallet vært snakk om en formalisering av opplæringen, men prosjektet har møtt stadig nye vegger.

Derfor bestemte arbeidsgiverforeningen NTO og Fagforbundet seg i 2008 for å samarbeide om å skape et system som kartlegger kunnskapen til de som arbeider i teatrene, hva som skal til for å kunne gjøre en jobb, og deretter lage opplærings- og utviklingsplaner ut ifra dette.

– Da ble det innledet samtaler med ledere og representanter for de fem yrkesgruppene, og målet var å beskrive kompetansen blant de som ikke har utdanning, men fagerfaring, forteller Nilsen.

– De ble spurt om hva man må kunne for å jobbe ved sitt teater, hva andre skal kunne for å bistå dem i sitt arbeid, og hva man selv må kunne for å utføre sin egen jobb.

Vet ikke hva de kan Resultatet har blitt verktøyet SCOMP – en interaktiv database der teatrene kan registrere alle sine teknikere med sin egen profil. Denne samler informasjon om hvilke teatre og prosjekter de har jobbet ved, hvilke tekniske opplæringer de har hatt og hvilket utstyr de har jobbet med. En slags CV, om du vil.

– Dette ser vi løfter arbeiderne, fordi de som ufaglærte blir klare over hva de faktisk kan. Man kan gå fra å tenke at man ikke kan noe, til å sitte med en CV på 4-5 sider, sier Jevnaker.

– Vi ser at folk ikke har oversikt over hva de kan, føyer Nilsen til. – Hvis man går inn og systematisk dokumenterer, avdekker man mye kompetanse, som også gagner teatrene.

Hun forklarer med et eksempel fra Operaen, hvor det viste seg at en av deres lydteknikere hadde en bachelor i 3D-animasjon.

– Han hadde ikke nevnt det i søknaden, fordi det ikke var relevant for jobben han søkte på. Dette fant vi ut av gjennom tilfeldige samtaler, og det sparer oss for mye, fordi vi da kan bruke han når vi behøver animasjon i forestillinger, i stedet for å rekvirere noen utenfra. Med SCOMP har vi et system som avdekker nettopp slikt.

Jevnaker og Nilsen mener SCOMP gjør det mye enklere for en arbeidsgiver å sjekke om de har nøyaktig den kompetansen som trengs på huset.

– Om du da for eksempel trenger en scenetekniker som kan pyro så vel som russisk, er dette noe du kan søke opp i SCOMP, sier Nilsen.

De forteller også at profilene lett kan overføres fra ett teater til et annet, og om en profil ligger inaktiv blir den fremdeles lagret, slik at den er klar til å tas i bruk når det skulle være behov igjen.

Sikkerhet Å synliggjøre kompetansen som finnes på husene, håper Jevnaker og Nilsen kan gi et kvalitetsløft i bransjen – ikke minst fordi det også blir utarbeidet opplæringsplaner ut ifra dette, som gjøres tilgjengelig via SCOMP.

Når nye teknikere skal inn i staben, tas det utgangspunkt i hva eksisterende teknikere mener trengs for å kunne gjøre jobben, og en konkret og kvalitetssikret plan følges. Også når det føyes til nytt utstyr ved teatrene – som for mange teknikere medfører risiko for arbeidsulykker om de ikke anvendes riktig – kan man gjennom SCOMP legge og følge opp planer for opplæring. I tillegg gir systemet beskjed om når det er på tide å resertifisere enkelte oppgaver, der det ligger krav om at man frisker opp kunnskapen etter fem år.

– Og det som er genialt ved systemet, er at brukerne selv vedlikeholder det, sier Nilsen.

– Når en opplæring er gjennomført, registreres dette i databasen både av arbeidstaker, den som har gjennomført opplæringen og av leder, og da har de fått et ”grønt kort” på at de kan arbeide med det aktuelle.

Jevnaker understreker at dette også har med sikkerhet å gjøre.

– Det første Arbeidstilsynet spør om i forbindelse med en ulykke, er om vedkommende hadde hatt nødvendig opplæring. Da er det bare å vise til SCOMP.

Det å ha opplæringspakker liggende klare til spesifikke oppgaver, kan også hjelpe teatrene å bruke sine ressurser mer hensiktsmessig.

– Ta for eksempel en produksjon hvor kun én mikrofon skal brukes. Da er det lite lønnsomt å ha en ekstra lydtekniker på jobb for denne ene oppgaven. En påkleder kan enkelt lære seg å montere en mikrofon, og gjennom de planene som ligger i SCOMP, sikrer man seg at påklederen har fått en kvalifisert opplæring, sier Nilsen.

– Når andre grupper enn de spesifikke har innsikt i det arbeidet som gjøres, gir det også en fordel i at de kan bistå om noe uforutsett skulle skje.

– Men det er viktig å presisere at dette ikke er et nedbemanningsverktøy, og vi ønsker heller ikke å skape multiteknikere, føyer Jevnaker til.

– Vi har rett og slett bare kartlagt hva som trengs til forskjellige oppgaver, og så får brukerne anvende det slik de anser best for sin arbeidsplass.

Vil ta Europa Jevnaker og Nilsen forteller at de har fått gode tilbakemeldinger på prosjektet fra teatre i Norge, og at flere har signalisert at dette er noe de ønsker å ta i bruk.

– Men bøygen er at det tar tid å sette i gang med det, fordi alt av tidligere erfaring og kompetanse skal registreres, sier Jevnaker.

Derfor ligger de tidsmessig litt etter planen. Verktøyet var egentlig klart til å ta i bruk i 2013, men de eneste som har kjøpt lisenser er Operaen, Hålogaland Teater og Stormen Konserthus.

– Men vi maser og pusher, for det er så bra, og det er klart! sier Jevnaker.

De har veldig tro på verktøyet, og håper også at det kan bidra til å unngå situasjoner slik man har sett ved Det Kongelige Teater i København, hvor det scenetekniske verkstedet fra 1. august i år ble lagt ned, og oppgavene ble overtatt av det eksterne firmaet Engelbrechts, som vant anbudsrunden.

– Teatrene blir utfordret på effektivisering og måloppnåelse fra bevilgende myndigheter, og vi mener at svaret på dette ligger i å kartlegge og styrke medarbeidernes kompetanse, sier Jevnaker.

Både Jevnaker og Nilsen mener at dette er veien å gå for å sikre god kvalitet og gode vilkår for tekniske arbeidere i teatre, i Norge så vel som i utlandet. Nilsen henviser til at et lignende prosjekt ble startet i England for ikke mindre enn 35 år siden.

– Men da jeg viste dem systemet vårt, sa de at vi har kommet lenger på to år enn de har på 35. Mye fordi vi har denne databasen, som også ligger som en app på mobilen, og fordi vi satser på kollegial opplæring, framfor at alt skal gå gjennom større organer, sier hun.

– Vi ser at det er flere som vil ha nettopp dette, så vår lille ambisjon er at først skal vi ta institusjonsteatrene, så tar vi kulturhusene, deretter frilanserne, og så tar vi Europa!