Black Warrior er en scenisk leksjon i hvordan lage en forestilling – underfundig, harmløs og nysgjerrig. Stykket beveger seg i et banalt her-og-nå, samtidig som teksten åpner opp for en eksistensiell forståelse av ord og definisjoner. Bak den lekne foredragsformen blusser det opp spørsmål om makt, strukturer og sannheter i vår egen hverdag.
Oktoberdans 2014 er i gang, og publikum står tett i tett utenfor Studioscenen på USF Verftet i Bergen. Vi får utdelt et rødt glosehefte med påskriften “curso de Español”, som sammen med et manuskript utgjør forestillingens program. Vel inne i salen går scenelyset på, og Lisa Östberg og Kim Hiorthøy går langsomt ut på scenen. De forteller umiddelbart at spanskkurset er avlyst på grunn av en hendelse på parkeringsplassen. Denne fiktive rammen for forestillingen etableres like raskt som den viskes vekk. Det som isteden venter oss er en flermedial kunstleksjon.
Forestilling fra A til Å
Black Warrior tar tak i de ulike bestanddelene en forestilling er bygget opp av, og eksemplifiserer disse gjennom tekst, bevegelse, musikk, bilder og videoprojeksjon. Minnet om det avlyste spanskkurset slipper aldri taket og problematiserer hvordan forventninger former opplevelsen av det en faktisk ser. Dette gjør forestillingen flertydig fra første stund. Kunstnerduoen befinner seg i et metateatralt landskap, der de beskriver forestillingsøyeblikket de selv står i, samtidig som de – med et snev av ironi – presenterer hvordan en forestilling skapes. Östberg har en tilstedeværelse på scenen som holder på oppmerksomheten min, mens Hiorthøys sjarmerende sjenanse tilfører et nøkternt preg.
Den sorte blyanten
Multikunsteren Kim Hiorthøy har bakgrunn som musiker, illustratør, filmskaper og koreograf. Sammen med danser, manusforfatter og koreograf Lisa Östberg viste han forestillingen YOU (2013) på diverse teatre forrige høst. I YOU spilte ideene hovedrollen, og også denne gangen er protagonisten flyttet utenfor dem selv; til den sorte blyanten Black Warrior.
Filmen All the President's men (1976) brukes som referansepunkt for å forklare blyantens makt som formidler og historisk markør. I filmen følger vi to journalister i The Washington Post, som er med på å avdekke Watergate-skandalen som førte til at president Nixon måtte gå av. Hiorthøy og Östberg belyser hvordan skuespillerne i filmen, Dustin Hoffman og Robert Redford, nå er blitt stjerner som ikke lenger kan formidle andres historier gjennom fiktive rollefigurer. Deres egne personae står i veien for formidlingen – virkeligheten står i veien for fiksjonen. Den tydeligste fellesnevneren mellom filmen og Black Warrior er likevel digresjonene – de små historiene som flytter fokus vekk fra utgangspunktet. Her kunne kunstnerduoen lett mistet publikum på veien. Den klare foredragsformen og de intelligente løsningene av tekst og rom holder derimot publikums oppmerksomhet hele veien.
Rastløshet som utgangspunkt
De ulike kunstformenes sammensmelting og relasjon fungerer godt. Innledningsvis sitter Hiorthøy ved skrivepulten på scenen, og tegner Östbergs bevegelser på en ark. Blyantstrekene blir projisert på bakveggen samtidig som Östberg danser; som om hun tegner en fugl på veggen med bare hendene. Kunstuttrykkene snakker godt sammen, men også alene – som når utøverne danser en duett der vi kun ser omrisset av kroppene i mørket. De gangene det oppstår distanse mellom det jeg ser og det jeg hører, som et delay i en film, blir jeg bevisst på hvor gjerne sansene ønsker å oppfatte elementene samtidig.
Kunstnernes nysgjerrige tilnærming til scenekunst og koreografi kommer til uttrykk som en naivitet og rastløshet i stykket. Hiorthøy selv uttalte under salongsamtalen “Nordic Shots” senere under Oktoberdans, at han ser opp til kunstnere som har tålmodighet til å fordype seg i en kunstform.
Humorens slagkraft
Det finnes humoristiske indikasjoner – eller situasjoner – i stykket som kunne vært bedre timet og integrert. I øyeblikkene hvor de ellers intuitive og lyttende kroppene på scenen går over til å gestikulere og “late som”, er det da jeg ikke skjønner ironien? Ler vi av eller med Hiorthøy der han markerer sin solodans? Usikkerheten rundt slike spørsmål gjør at de humoristiske kommentarene mister sin slagkraft. Et av høydepunktene er derimot “the convention dance”, der utøverne parodierer en slags barnetv-duo som skal lære oss om nettopp konvensjoner. De danser, synger og illustrerer, og publikum gapskratter.
Noe å melde?
Oktoberdans kaller seg “Norges fineste dansefestival” og har som mål å ta “temperaturen på et dansefelt i rivende utvikling” og vise “noe av det mest potente norsk dansekunst har å by på i dag”. Det er ikke tvil om at Kim Hiorthøy passer inn i den beskrivelsen. Black Warrior er programmert inn i en festival med seminarer om politisk kunst og om kunstens verdi i samfunnet (for å nevne noen). Det er fristende å se forestillingen i lys av fagfeltsdiskursen: Er Black Warrior politisk kunst? Eller kanskje mer spennende: på hvilken måte kan dette verket oppleves politisk?
Teaterhuset Avant Garden i Trondheim skriver at forestillingen leder tankene hen til begrepet “post-spectacle”: “Det dreier seg om hvordan kunstnere reflekterer over bruken
av kunstneriske virkemidler, som dramaturgi og iscenesettelser, i politikk og media”. Er vi bevisste på hvordan samfunnet rundt oss er bygd opp av ulike sannheter, og hvordan det skrevne ord har makt til å avsløre, så vel som skjule politisk snusk? Disse spørsmålene henger i lufta med All the President's men som bakteppe.
Hvis en samtidig hevder at kunsten er uløselig knyttet til kunstneren, oppleves også arbeidsmetoden til Hiorthøy og Östberg interessant. De forteller i programteksten at de jobber likestilt i den kunstneriske prosessen, med en ikke-hierarkisk struktur. I verket kommuniserer kroppene på scenen med hverandre og med alle slags type medier. Dette uten å herske over mediene, eller selv bli hersket over. Dette gir, om ikke svaret på om Black Warrior er politisk eller ei, noen perspektiver på hva som kan ligge til grunn for tolkningen av dette underfundige stykke scenekunst.
Kilder
Programtekst: “Black Warrior”, Teaterhuset Avant Garden (Trondheim)
http://www.avantgarden.no/program/black-warrior/
Film: “All the presidents men” (1976) av Alan J. Pakula