Et tidsskille i norsk dansekunst

Den norske Opera & Balletts storstue er stappfull. Vi er samlet for å se den påtroppende kunsteriske lederen av Carte Blanche, Hooman Sharifis første forestilling med nettopp Carte Blanche. Norges nasjonale kompani for samtidsdans feirer 25-årsjubileum, og Sharifi deler aften og dansere med den genierklærte koreografen Chrystal Pite.

På kanten Pites koreografi Ten Duets on a Theme of Rescue er gjennomført vakkert og vemodig, et verk som kunne forventes vist ved et jubileum. Skygger som virkemiddel introduseres allerede her gjennom lyssettingen av Pites 15 minutters studie i utilfredstilte lengsler. Den korte pausen før Shadows remain silent begynner, bidrar ytterligere til at de to norgespremierene smelter sammen til en helaften som aldri før er sett eller hørt på Operaens hovedscene:

Carte Blanches ti dansere står på en rad ytterst på scenekanten, men de står ikke bare på randen av orkestergraven. Det er som om de står ved et tidsskille. Mange har nakne armer, huden er lys på samtlige. Hun lengst til venstre angir en skjev tone. Så stemmer de i ”Baldorrama”, en argentinsk sang om å stå ved en elvebredd og høre trommer i det fjerne.

Det store bildet En stemme skjærer konsekvent ut og sklir på tonene hver gang de 10 synger flerstemt. Det virker mer kuriøst enn falskt. At kjeden aldri er sterkere enn sitt svakeste ledd, kommer også til uttrykk når danserne rekker hverandre hendene i blinde og holder fast før de trekker i alle retninger. Rekken ryker, gruppen splittes og spres utover scenen. Deretter er danserne overlatt til egen komponering av bevegelse i stunden.

De neste 45 minuttene utfolder danserne seg alene og sammen, i og utenfor formasjoner, ned i og opp av gulvet uten å miste hverandre av syne eller sinn. Danserne er forbundet, selv når de fjerner seg fra hverandre. De framstår som en enkelt, sammensatt organisme når bevegelsen betraktes med et vidt åpent blikk. Shadows remain silent krever at tilskueren tar inn et stort og komplekst bilde i stadig uforutsigbar endring.

Armer og bein Bare armer går i buer, gjennom spiraler, innom favntak, ut av grep og fortsetter framover i lange drag videre gjennom fingrene. Strekkende, strømmende, sirklende, svingende armer tegner seg ustanselig mot rommets omsluttende mørke. Armene stilner i strake positurer. Hele scenebildet stanser før danserne fortsetter i samstemt bevegelse på vei inn i nye levende tablåer.

Når beina tar over stampes det rytmisk, ikke taktfast, men som signaler fra bakken sendt gjennom kroppene på scenen. Danserne holder på så lenge at vi rekker å undre oss over om rytmen bestemmes på stedet eller om det intrikate lydmønsteret er forutbestemt. Rytmen kommer tilbake som lydspor flere ganger senere i forestillingen og kan høres som fjerne eksplosjoner, nesten som dumpe drønn fra fyrverkeri.

Skygger Med et enkelt komma lagt til: Shadows, remain silent! blir forestillingens tittel til et utrop. – Skygger, forbli stille!, kunne være en fristende fortolkning av dette siste stykket undertegnet Sharifi. Nok en gang bruker han egen bakgrunn som sentralt omdreiningspunkt for å skape dans, noe som også er beskrevet i programteksten til Carte Blanche.

Denne ”skyggen” av en forestilling er den siste i rekken inspirert av Sharifis dramatiske fortid som mindreårig asylsøker fra Iran. En historie som før dette har kommet til uttrykk gjennom dynamisk bevegelse improvisert fram av dansere, både på prøver og for publikum.

Fullendt Forskjellen er at denne gangen har Sharifi koreografert Carte Blanche, eller heller samarbeidet og samtalt med det nasjonale kompaniet for samtidsdans. Sharifis metodikk utviklet i årevis i og med hans basisfinansierte frie gruppe, Impure Company, er med dette tatt i bruk på dansere spesialisert på å ta til seg koreografi.

Resultatet er heldig. Sharifis prosjekt synes med Shadows remain silent å være fullendt. Ved hjelp av Carte Blanche har han endelig klart å vise hva han vil fram til. Skyggene kan da stilne. Det er en ærverdig avrunding av en epoke i Sharifis tid som koreograf nå som han snart skal ta over som kunstnerisk leder for Carte Blanche.

Ferdig Carte Blanches 10 dansere står til slutt igjen på en rad ytterst på scenekanten på Hovedscenen. Mørke felt formet som ”kraver” på de blågrønne overdelene, forteller at de er dyvåte av svette. Armene henger tungt ned langs pulserende flanker. Andpustne som arbeidsøk tar de applaus. Forestillingen er over, danserne er ferdige, men det er også en epoke.

Det er ikke første gang koreografer fra det frie feltet viser sine arbeider på DNO&B, men det er første gang en danserdrevet og improvisasjonsbasert forestilling inntar Hovedscenen på Operaen. Slike skifter skjer ikke ofte og aldri uten protest.

Ikke alle klapper. Noen roper oppmuntrende. Andre tramper i takt som gjenlyd av forestillingen. Min ledsagerske fylte 20 år samme dag. Hun var ubetinget begeistret over Operaopplevelsen og tilhører heretter det nye, unge dansepublikummet.

Epokegjørende Når inneværende kunstnerisk leder av Carte Blanche gir Hooman Sharifi tillit som koreograf og ballettsjefen ved Operaen stiller Hovedscenen til disposisjon, overskrides et skille som oppsto mellom fri dans og klassisk ballett i Norge i etterkrigstiden. Shadows remain silent representerer et skifte i norsk dansekunst. Maktforholdet mellom frie grupper og danseinstitusjoner og deres respektive danseteknikker og -estetikker er med dette definitivt omrokert.

Hvem som får stoler og hvem som må stå i tiden som kommer for norsk dansekunst, gjenstår å se.

Les Venke Sortlands intervju med Hooman Sharifi her: "Med gruppetenkning som ledestjerne" (20.01.14)