Et stadig større mangfold

Mandag ble nominasjonene til Heddaprisene 2023 kunngjort. Heddajuryen har i løpet av det siste året til sammen sett over 200 forestillinger, og de har landet på noen forestillinger og innsatser de mener fortjener en nominasjon. Jeg har snakket med juryens talsmann, Andreas Wiese, om hvilken utvikling de har sett det siste året og om arbeidet juyen gjør.

Har dere sett noen endringer i årets periode sammenlignet med i fjor?

Jeg tror norsk teater byr på et stadig større mangfold. Vi har også sett en utvikling der vi ser noen veldig store og ambisiøse produksjoner, men også mange veldig gode små produksjoner og monologer. Av og til lurer jeg på om forestillingene må bli større og større eller mer og mer intime for å lykkes.

Det er interessant, for jeg har syntes at jeg ser mer intimitet og inderlighet i norsk teater, er du enig i det?

Ja, det er blitt mer plass til inderlighet og kanskje mindre bruk av ironi enn før. Nå er det oftere en direkte kommunikasjon med følelsesapparatet til publikum.

Synes du det gjelder skuespillerkunsten også?

Ja, det gjør jeg. Folk tør å ha større følelser på scenen, og det er bra.

I talen du holdt før kunngjøringen av de nominerte sa du at juryen etterlyste en «samspillpris» til skuespillere. Som kritiker synes jeg ofte at det er vanskelig å vurdere skuespillerkunst og trekke frem bare én prestasjon. Kan du si litt mer om hvorfor dere tenker man trenger en samspillpris?

Vi mener det fordi det gamle systemet ikke passer helt til det nye teatret vi ser. I klassiske franske tragedier er det ingen tvil om hvem som er hovedrolle og hvem som er medspiller, men i den bredden av forestillinger som vi har nå, er det ofte sånn at det er to eller flere skuespillere som er sidestilte, og de gjør scenen god sammen. Da blir det å trekke frem én av dem og si at det er den beste medspilleren nokså absurd. Derfor mener vi at en samspillpris vil styrke forståelsen av hva teater handler om, som er å spille sammen.

Dere har valgt å slå sammen kategoriene for beste kvinnelige og mannlige medspiller, og det skal deles ut to priser i én kategori. Hvorfor har dere gjort det på medspiller og ikke på hovedrolle?

Vi er veldig glad for at det dukket opp en ikke-binær skuespiller og slik demonstrerte at de gamle kategoriene ikke passet. For å anerkjenne denne skuespillerens talent måtte vi simpelthen gjøre noe med kategorien, og dette var måten vi valgte å løse det. Vi er også veldig glade for at Heddakomiteen har tatt initiativ til å se på priskategoriene fra neste år.

I talen snakket du også om alle de andre funksjonene i teatret, om for eksempel koreografer som du var glad for å se at teatrene nå gjør god nytte av. Burde man hatt enda flere kategorier for flere funksjoner, som for eksempel en koreografpris?

Det er et spørsmål som Heddakomiteen skal avgjøre, og jeg ser mange gode grunner til at man burde ha en koreografpris. Vi tok inn dans og musikkteater for første gang ved tildelingen i fjor, så jeg tror dette er et kategorisystem som er under utvikling.

Innenfor dans finnes det bare to nasjonale institusjoner, Nasjonalballetten og Carte Blanche, og nå er begge disse institusjonene nominert til pris for beste danseforestilling. Er det vanskelig å nominere til en pris i et mer fragmentarisk felt?

Nei, det er det ikke. Det var veldig mange sterke uavhengige danseforestillinger også. Men vi kan selvsagt ikke kvotere vekk de store institusjonene heller, så denne gangen fikk de to nominasjoner. Danseutvalget har påpekt at det har vært en urovekkende nedgang i turneer for uavhengige danseforestillinger i denne sesongen, og vi håper det blir bedre neste sesong.

Du nevnte også at juryen er bekymret for plassen scenekunsten har i det offentlige rom. Hva tenker du om det, hvordan står det til med scenekunsten i mediene?

Vi ser at det fra år til år, nærmest fra måned til måned blir færre anmeldelser og mindre bruk av teateranmeldere i både nett- og papirmedier, og det er det stor grunn til å være bekymret for. For hvis det ikke eksisterer en offentlig teatersamtale risikerer man å bli marginalisert, og det må ikke teatret bli. Utfordringen er at vurderingen av kvalitet i teater er overlatt til en gruppe aviser som samtidig skal tjene penger, og hvis de ikke klarer å tjene penger på teateranmeldelser, så er dekningen, samtalen og synligheten truet.

Hjelper Heddaprisene til å sette et fokus på å diskutere kvalitet i teater?

Ja, Heddaprisene hjelper på det, kanskje særlig fordi det sikkert er mange som er vilt uenige med de nominasjonene vi har og har meninger om hvem og hva vi skulle nominert istedenfor og der starter samtaler. Da begynner man å snakke om hva god kvalitet er.