Et skip lastet med gode intensjoner

Første gang jeg støtte på begrepet meliorisme var hos filosofen William James. Hos ham rommer det en nøktern, men insisterende tro på at verden kan forbedres gjennom menneskelig handling. Det er verken naiv optimisme eller ren pessimisme. Siden har jeg møtt på begrepet hos John Dewey, og i litteraturen kan man kanskje spore begrepet i Albert Camus’ tanker eller hos Rebecca Solnit som ofte skriver om håp som noe aktivt, ikke passivt. I årets Torshovgruppes andre forestilling, har de hentet inn musiker Tuva Syvertsen. Sammen tar de utgangspunkt i Syvertsens band Valkyrien Allstars’ låt Slutte og byne og nettopp ideen om at vi kan påvirke verden i en positiv retning, forutsatt at vi evner å avslutte noe og begynne på noe annet. Når jeg kommer inn i scenerommet, står Petronella Barker, Marte Engebretsen og Tuva Syvertsen på scenen, kledd i buksedresser i okerbrunt, blått og svart, klassisk workwear med en liten twist. Midt i rommet ligger det et tau og en hvit bøye, men ellers er rommet tomt. Syvertsen spiller fele. Stemningen er uformell; skuespillerne hilser på kjente i salen og foreslår hvor folk bør sitte for best mulig sikt. Når publikum har satt seg, får vi vite at ensemblet har slitt med sykdom og at Maria Hildonen fortsatt er syk. Deler av hennes tekster vil bli lest av Barker, Engebretsen og suffløren.

Ansvar og omsorg

Gruppen har tidligere uttalt at de vil bruke Torshovteatret til å undersøke ansvar og omsorg gjennom flere produksjoner. Det er et interessant prosjekt, særlig i lys av meliorismen: tanken om at forbedring ikke er gitt, men må arbeides frem gjennom konkrete handlinger. Deres første produksjon, Sykdom og sosial nød, som hadde premiere i vinter, var skrevet og regissert av Dag Johan Haugerud. Jeg opplevde forestillingen som litt statisk, men den hadde en tydelig form og retning.  I Meliorisme har Kristin Helgebostad vært inne som koreograf og Heiki Riipinen som kunstnerisk konsulent, ellers har ensemblet skrevet tekstene og regissert selv, og det merkes. Jeg hopper rett ut i det; jeg kjenner en sterk motstand mot tekstformen som dominerer. Det er en strøm av noe som fremstår som kvasi-filosofiske refleksjoner, hverdagslige formuleringer og personlige anekdoter som kretser rundt store og små spørsmål, men sjelden konkretiserer dem. Det sies mye, men det oppleves som om lite faktisk står på spill – verken for dem eller for meg. Humoren som tilføres, flater snarere materialet ut enn å skjerpe det. Manuset veksler mellom språkleker, pingpong-dialoger og monologer som søker det finurlige og assosiative. Kanskje er det ment å speile en form for kollektiv tenkning, et forsøk på å “tenke høyt” sammen med publikum. Men uten en tydeligere struktur eller dramaturgisk ramme, blir det mer spredt enn undersøkende. En gjennomgående scenisk handling er byggingen av det som etter hvert fremstår som et slags skip. Dette er forestillingens tydeligste fysiske utvikling – et konkret bilde som vokser frem underveis. I starten ser vi tauene i rommet, de blir hengt opp, flettet og får seil, og mot slutten “seiler” vi ut. I utgangspunktet gir dette en klar retning. Det tilfører bevegelse og en overgang. Kanskje er det tenkt som en kollektiv beslutning om å begynne på nytt. Samtidig oppleves det som et i overkant tydelig grep. Der forestillingen ellers virker som den søker det åpne og undersøkende, fremstår skipet som en nesten illustrerende løsning, og komplekse spørsmål om endring oversettes til et altfor lettlest symbol. Når den sceniske handlingen begrenses til bygging, korte bevegelsessekvenser og musikalske elementer som tramping, fele, stemmer og synth og små skift og forskyvninger i rommet, blir språket forestillingens bærende element. Når teksten mister presisjon, faller forestillingen raskt sammen.

Estetikksavn

Skuespillerne har både tilstedeværelse og integritet, likevel fremstår forestillingen formmessig uforløst. Jeg lurer på om det kan henge sammen med det de forsøker å arbeide rundt: meliorismen, ansvar og omsorg som både er dypt personlig og abstrakt på samme tid. Forestillingen blir altfor konkret til å være et idéarbeid og for lite konkretisert til virkelig å fungere scenisk. Også rommet og kostymene kunne i større grad speilet det tematiske: Hvordan kunne scenografien, plasseringen i rommet og publikumsrelasjonen understøttet ideen om fellesskap, ansvar eller endring? Spillet er i stor grad frontalt, og henvendelsene går ofte mot den ene siden av salen, noe som skaper en underlig ubalanse i et rom som ellers inviterer til annet bruk. Kostymene – buksedressene i okerbrunt, blått og svart – etablerer en viss tonalitet, men utvikles i liten grad videre som bærere av mening. Det er synd, for tekstilene kunne her fungert som en konkret inngang til forestillingens tematikk: noe som formes, brytes ned, flettes sammen eller endres over tid.

Institusjonens trauste kår

Det er likevel noe befriende i prosjektets risikovilje. Det er opplagt interessant at det finnes rom for arbeidsprosesser som ikke er låst til ferdige svar, men som tillater tvil, omveier og kollektive undersøkelser. Slike initiativer peker også mot institusjonenes uttalte ønske om å legge til rette for andre måter å produsere teater på – slik vi blant annet også har sett på Scene 3 på Det Norske Teatret. Likevel oppleves disse prosjektene sjelden som reelle alternativer. De gis plass, men ikke nødvendigvis rom til å utfordre selve rammene for hva en forestilling kan være. Arbeidet bærer også preg av at de involverte i stor grad er skolert innenfor en tradisjon som ofte innebærer en ferdigskrevet tekst og/eller en regissør med et konsept. Det gjør at forsøket på å åpne opp formen til tider blir stående litt mellom to logikker: ønsket om undersøkelse og behovet for å levere en ferdig forestilling. Hvis institusjonene virkelig ønsker å utvikle nye arbeidsmåter, hva slags støtteapparat, tid og kunstnerisk rammeverk må da være på plass for at slike prosjekter skal få reell konsekvens? Når undersøkelsen til slutt likevel lander i en relativt tradisjonell, scenisk forestilling, kan det fremstå som om rammene er gitt på forhånd. Kanskje er det nettopp viljen til å la de kunstneriske undersøkelsene ikke bare fylle formatet, men faktisk få omforme det, institusjonene fortsatt svikter. Meliorismen, slik William James formulerer den, handler om å ta ansvar for at handling faktisk betyr noe. Kanskje er det nettopp følelsen av nødvendighet som mangler her. Forestillingen vil mye, og den vil godt, men den drukner til tider i egne refleksjoner som blir formulert med en letthet som gjør at det som sies sjelden får reell tyngde, og det oppfattes som ganske privilegert. Det er noe sympatisk i invitasjonen til en felles undersøkelse, men også noe bekvemt i måten forestillingen unngår all friksjon.