Et sjeldent og viktig initiativ

Simon handler om to syttenåringer som på hver sin måte står utenfor sine sosiale omgivelser. Simon (Mathias Gillebo) har mistet hele familien sin i en bilulykke og lever alene. Han holder seg hjemme og hans eneste kontakt med omverdenen er et par kamerabriller han har utstyrt en venn med. Helt siden ulykken for tre år siden har han sittet på rommet sitt, avhengig av en pustemaskin legene sier han ikke trenger. Mia (Silje Marie Aker Johnsen) er nyinnflyttet og har ingen venner. Moren har dratt sin vei. Faren er nevrokirurg, jobber derfor mye og sliter med søvnen. Han er på den ene siden overbeskyttende mot Mia og behandler henne, fra Mias perspektiv, som en liten jente. Samtidig virker han distansert og fraværende. Simon treffer Mia på en klassefest. Eller rettere sagt, Simon følger klassefesten gjennom kamerabrillene vennen hans går med. Når vennen blir for full overtar Mia brillene. Resten av forestillingen er primært drevet av samtaler mellom de to, via kamerabrillene.

På overflaten fremstår de to hovedpersonene som veldig forskjellige. Mia er energisk, nysgjerrig og stadig i bevegelse. Simon er usikker, nervøs og alltid på rommet sitt. Likevel har de i bunn og grunn samme problem: De er begge ensomme og føler seg fremmede fra omgivelsene sine. Begge trenger å bli sett av noen, og begge ønsker å spille en rolle i en annens liv. Simon fordi han har mistet den nærmeste familien og ikke har klart å komme seg videre etter ulykken; han er låst fast til rommet sitt på grunn av sterk angst, ikke på grunn av fysikken. Mia fordi hun ikke har fått venner i den nye byen, fordi faren er fraværende og ikke minst fordi moren har dratt fra henne, uten at hun vet helt hvorfor. Løsningen for begge blir kontakten med den andre. Gjennom hverandre opplever de å være nyttige i en annens liv og får samtidig hjelp og støtte til å overvinne problemene sine. Litt enkelt sagt opplever de endelig å bli sett. Dette er også det som bokstavelig talt skjer i forestillingens avslutningscene. Mia oppsøker Simon og de befinner seg for første gang i samme fysiske rom. Forestillingens siste ord er rett og slett «hei».

Mye med lite Simon er et godt eksempel på at en kan lage virkningsfulle forestillinger med få aktører og enkel scenografi. Forestillingen har kun fire sceneaktører: Fiolinist Victoria Johanson, perkusjonist Eirik Raude, sopranen Silje Marie Aker Johnsen og tenoren Mathias Gillebo. Foruten en videoprojeksjon i bakgrunnen er scenen nesten helt strippet. Mia og Simon er de eneste rollene som har replikker på scenen. Det hjelper selvfølgelig at alle medvirkende er blant de ypperste innenfor sine felt og i tillegg gjør en god jobb. Likevel er det imponerende hvor stor og levende forestillingen føles, og hvor mye den får sagt i løpet av femti minutter.

De to musikerne er plassert på hver sin side av scenen. Det meste av forestillingen er de i bakgrunnen, men noen steder trekkes både de og musikken inn i handlingen. Victoria Johanson agerer på et tidspunkt gatemusikant, og Eirik Raude gjør noe av det samme når han plutselig går inn i scenebildet som en salvasjonist fra Frelsesarmeen eller tilsvarende. Perkusjonsinstrumentene er satt opp på det som ser ut som et DJ-bord. På et tidspunkt henvender Mia seg til Raude som om han skulle være faren hennes, men får bare dypfrekvente lyder som svar. Denne vekslingen mellom å la musikerne integreres i handlingen og kun være tilstede i bakgrunnen fungerer godt, og gjør at forestillingen får mye ut av de fire aktørene. I tillegg bidrar en effektiv bruk av lydkulisser til å gjøre fortellingen levende og fylle ut den nakne scenografien.

Elektronika og samtidsfiolin To forskjellige verdener møter hverandre i Simon. Den ene er moderne ungdomskultur. Denne kommer fram gjennom librettoens gjennomgående ungdommelige språk, hovedpersonenes påkledning, videoprojeksjonene og den elektroniske musikken som spilles på forskjellige steder i forestillingen. Den andre er samtidsoperaens verden med sprechgesang, et fritonalt tonespråk og eksperimentelle klanger. Dette møtet gjøres tydelig helt fra første scene. Her hører vi elektronisk musikk kombinert med samtidsfiolin og perkusjon samtidig som vi ser ungdommene på klassefesten danse i bakgrunnen. Først føles dette litt pussig. Det er uvant å høre et troverdig ungdommelig norsk, med tilhørende anglisismer og slang, sunget med operateknikk og attpåtil i et moderne tonespråk. Likevel blir det ikke påtatt, og forestillingen beholder en sterk integritet. Det ungdommelige er der fordi det er dette miljøet operaen skildrer, og tonespråket er slik det er fordi det er denne musikken skaperne av forestillingen tror på. Etter noen minutter med tilvenning blir også kombinasjonen overbevisende, og jeg vil anta at de ungdommelige elementene i forestillingen bidrar til å bygge ned barrierer for ungdommer som kanskje verken har erfaring med opera eller samtidsmusikk.

Viktig forsøk Simon representerer et sjeldent, og nettopp derfor viktig, initiativ. Den er et forsøk på å lage nyskapende opera for ungdom. Resultatet er etter min mening godt. Operaen lykkes med å kombinere samtidsmusikk av ypperste nivå med troverdige ungdommelige elementer, og den kommuniserer også godt. Den insisterer ikke på et konkret budskap, men forteller heller en historie og lar publikum selv reflektere og trekke slutningene. Den gir publikum rom til refleksjon. Simon viser slik stor tiltro til ungdommers evne til å ta til seg ny musikk og til å trekke sine egen konklusjoner om tema som berører dem.