Et modig sted

Det er gulvkaldt i huset til Inger Buresund på Slemdal. I gangen står det en stor koffert, ferdig pakket. Buresund skal til Kina, dit hun har reist utallige ganger de siste seks-sju årene. Hun forteller at hun nesten ikke har vært i Norge siden 2010. Det året etablerte hun scenekunstorganisasjonen Ibsen International i Kina, og siden har hun jobbet derfra. Det forklarer kanskje gulvkulden.

Buresund setter en stor kopp nytraktet kaffe på bordet og sier at hun gleder seg til å forhåpentligvis reise litt mindre de kommende årene. Det er riktignok ikke sikkert huset på Slemdal kommer til å frekventeres mer, for det er til Tromsø hun har flyttet. I mai begynte Buresund nemlig som teatersjef ved Hålogaland Teater. Tittelen har hun tidligere innehatt ved både Black Box Teater og Teater Ibsen i Skien.

– Jeg er kjempefornøyd, sier hun – av flere grunner. Hun er glad for å slippe reisingen, og i tillegg bor datteren og barnebarnet allerede i Tromsø. Ikke minst gleder hun seg til å begynne i det hun anser som en spennende og utfordrende jobb.

– Jeg har en bred oppfatning av hva scenekunst er – det henger nok sammen med min bakgrunn som danser og koreograf. Jeg har alltid sett på scenekunst som alt fra tekst til det stikk motsatte, forteller Buresund, – og ved Hålogaland synes jeg de har vært flinke til å ha samarbeid og dialoger som går utover det rent scenetekstlige.

Et regionteater som Hålogaland Teater skal ifølge Buresund tilby noe for alle, men ikke hele tiden, og hun gir honnør til nåværende teatersjef Nina Wester for å ha klart å oppfylle dette i sin programmering.

Hun fortsetter med å fortelle at hun egentlig ikke er så opptatt av å ha en spesifikk programerklæring.

– Jeg er mest opptatt av at det skal være bra. Hva bra er, gjenkjenner man når man ser det.

Forestilling er forestilling Buresund forteller at hun ikke liker streng kategorisering av scenekunsten – det er derfor hun foretrekker å bruke nettopp begrepet scenekunst. For henne er grensene mellom kunstneriske uttrykk flytende, og det er ikke alltid nødvendig å skulle skille mellom hva som er teater og hva som er dans. En forestilling er en forestilling.

– Jeg vi heller snakke om kunstnerisk erfaring og prosess enn å sitte og snakke om hva som er hva. Akkurat det fører ingensteds hen, sier hun.

Hun er inspirert av måten de snakker om kunst på i Kina.

– Der er det alltid en spørsmålsrunde etter forestillinger, og det er ofte et veldig modig sted. De tør å snakke åpent om kunstuttrykk, og de relaterer kunst til selve livet.

For Buresund er kunst en essensiell del av det å være menneske. Og kunst må også utfordre. Det er en av grunnene til at hun til nå har valgt å jobbe i utlandet.

– Utenfor Norge stiller man andre spørsmål enn vi er vant til, og du må virkelig sette deg ned og tenke. Her hjemme blir det veldig fort komfortabelt, sier hun.

Humor Å komme til Tromsø kan bli en mykere overgang fra Kina. Inger Buresund trekker i alle fall paralleller mellom mentaliteten blant folk på de to stedene. – De er begge åpne, sjenerøse og energiske, fulle av selvironi, og de tuller mye med hverandre. Jeg mener at humor er den beste måten å kommunisere på, sier Buresund.

Hun mener at det kanskje har blitt sånn i Nord-Norge på grunn av naturforholdene. Det skal mer til for å overleve, og da må man tulle litt mer med tilværelsen.

Buresund snakker om hvordan Hålogaland Teater er en del av og skal bidra til utviklingen av samfunnet. Hun ønsker at teatret være en sterk nordnorsk stemme, også i arenaer utenfor scenerommet.

– Kunstneriske prosesser stimulerer ofte til noe utenfor sedvanlige tankeprosesser, og kobler man dette med fagmiljøer, har man en god grobunn for kunnskapsutvikling, sier Buresund.

Derfor har hun vært i samtaler blant annet med Universitetet i Tromsø for å etablere langsiktige samarbeid.

Folk tåler mye Den nye teatersjefen ønsker å bruke god tid til å finne balansen mellom ambisjoner, trygghet, kommersielt og smalt som kjennes riktig akkurat for det teatret hun arbeider ved. Hun vet godt hva det vil si å gå på en blemme fordi man ikke har sett sitt publikum an godt nok, og minnes da hun som ny teatersjef ved Teater Ibsen satte opp lydbildet Torpedo under arken, basert på Ibsens dikt med samme navn. Folk fløy i flint og likte ikke formspråket – et formspråk hun selv var vant med fra Black Box Teater.

– Det handler om å sette ting inn i en sammenheng og gi publikum noen knagger å henge forestillingen på, sier hun, overbevist om at hvis de hadde latt arbeidstittelen, Fra Skien til Rom, stå, så hadde det gått bedre. For Buresund mener bestemt at folk tåler mye, det handler bare om hvordan man presenterer det.

– Som jeg lærte på et markedsføringskurs for det frie scenekunstfeltet en gang: ”Du kan invitere til det banale og overraske med det geniale, men aldri motsatt.” Det har blitt en styrende setning for meg.

Opphøyd opplevelse I skrivende stund er hun godt i gang med programmet for 2017 og tror det kan komme til å overraske. For hun mener også det er viktig å ta sjanser.

– Hvorfor skulle man ellers være teatersjef, spør hun.

Med sitt internasjonale nettverk vil Inger Buresund bringe verden til Tromsø og Tromsø til verden.

– Jeg har lyst til å skape kunstneriske møter i nord, og det skal være mer enn bare et stopp på turneen. Man må bruke tid sammen for å få til produktive samarbeid, sier hun. – Og jeg vil naturligvis formidle det som skapes i Tromsø ut i verden.

Buresund har foreløpig ikke noe fasitsvar på hvordan hun skal gjøre dette, men hun sier det handler om å sette det kunstneriske inn i en sammenheng som kan oppleves som relevant, og å ha en lokal forankring. Det siste kan også være en styrke hva angår å få oppmerksomhet i resten av verden.

– Nord-Norge er ikke vanskelig å selge – det har noe med folket og naturen å gjøre. Her er det et helt annet lys, og helt andre farger. Jeg husker jeg kom ut fra en forestilling i Tromsø, og ble møtt av hvite fjell i horisonten, med himmelen fullt av nordlys. Det var en virkelig opphøyd opplevelse.