Et kollektiv av individualister

Grenland Friteater er en av Norges eldste frigrupper. I år er det 40 år siden oppstarten i 1976, og jeg møter regissør og medlem Tor Arne Ursin under årets PIT (Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival). Det er artistlunsj i en hage, døra inn til huset er åpen, det er mer mat enn noen klarer å spise og fullt av folk overalt, med andre ord er denne formiddagen karakteristisk for gjestfriheten som kjennetegner festivalen.

-Jeg tror det er helt feil av folk å oppfatte Grenland Friteater som én ting. Vi er ulike skapende kunstnere som samles av og til for å lage forestillinger sammen, sier Tor Arne Ursin.

Historien om Grenland Friteater begynte i Porsgrunn i 1976. Tor Arne Ursin, Trond Hannemyr, Vibeke Lie, Lars Vik, Lars Sørbø og Karin Skoland bestemte seg for å starte sin egen teatergruppe.

Kollektiv tidsånd – Flere av oss gikk i samme klasse på gymnaset. Vi var opprørske og kjente oss som verdensmestre i det meste. Å starte Grenland Friteater var nok et slags uttrykk for tidsånden vi befant oss i, og det kollektive i teaterarbeidet var selvsagt viktig, sier Ursin.

En av de første produksjonene de lagde var Byssan lull i 1977, en poetisk forestilling der gruppas første læremester Martha Vestin hadde skrevet teksten sammen med den svenske gruppa Friteatern.

-Teksten var trykket uten sceneanvisninger. Vi syntes teksten var flott og poetisk, men vi sleit jo med å forstå hva som lå bak ordene. Mange av de spørsmålene som dukket opp i den prosessen, er med oss fortsatt. Gjennom oppsetningen av Byssan lull kom vi i kontakt med Friteatern og Martha Vestins pedagogiske arbeid og fysiske trening.

Grenland Friteater har tilegnet seg skuespillerfaglige metoder fra ulike scenekunstnere. – Vi er selvlærte i den forstand at ingen av oss har gått på teaterskoler her i landet, men vi har reist ut og hatt mange læremestre som har vært viktige for oss, sier Ursin og nevner Stanislavskij, Grotowski, Lindh.

1980-tallets krise Da Grenland Friteater var ferdig med en omfattende turné i 1979, inntraff det Ursin kaller for ”en slags krise i ensemblet”. De hadde klart å etablere seg som en profesjonell fri gruppe i Norge og hadde oppnådd mye av det de ønsket. – Hva nå, spurte de seg selv. Løsningen var å la de ulike medlemmene få bevege seg i hver sine retninger og utvikle seg kunstnerisk på egne premisser. Lars Vik og Trond Hannemyr begynte med barneteater, Lars Steinar Sørbø og Eva Danielsen reiste til India for å lære seg den indiske danseteaterformen Kathakali og Tor Arne Ursin reiste til Ingemar Lindh som drev Institutet för Scenkonst i Sverige. Noen medlemmer forlot gruppen, andre kom til.

– Hvis jeg skal skryte av noe, så er det at vi greide å la hverandre få gjøre egne prosjekter, sier Tor Arne Ursin.

Tror du det er en av grunnene til at Grenland Friteater har overlevd så lenge? – Ja, absolutt. Jeg tror det i lengden er vanskelig å opprettholde en teatergruppe med en struktur der én person er leder. Det har vært avgjørende for Grenland Friteater at medlemmene har fått utvikle sine egne kunstnerskap. Idag fungerer vi som et kunstnerkollektiv. Selvsagt er vi uenige når vi lager forestillinger, men det er plass til medlemmenes egne prosjekter, og det tror jeg er en styrke, sier Ursin.

Teater til folket I 1995 startet Grenland Friteater en teaterfestival med forestillinger, debatt og seminarer. Hvert år samles scenekunstnere fra Norge og verden i Porsgrunn til en internasjonal festival som i tillegg til innendørsforestillinger er kjent for et variert uteprogram der gateartister forvandler en sovende østlandsby til en levende festival. Alt fra akrobatikk, nysirkus og gjøgleri til mer og mindre tradisjonelt teater har fått plass på festivalen.

Hva slags betydning har PIT hatt for Grenland Friteater?

– Festivalen har betydd veldig mye. Plutselig var det mange som var interesserte i det vi drev med på en helt annen måte enn før. Festivalen gjorde at vi fikk flere muligheter, sier Ursin.

I samme periode som Grenland Friteater startet PIT, begynte de å hente inspirasjon til nye teaterforestillinger i miljøet rundt seg i Porsgrunn.

– Vi skjønte at det var mange historier rett ved siden av oss som var verdt å fortelle. Disse historiene har gitt oss et rikt tilfang av kunstnerisk materiale. Porsgrunn er en gammel industriby med skipsfart og Norsk Hydro, og det ville vi forsøke å skape noe kunstnerisk ut av, sier Ursin.

Resultatet ble suksessen Smuglere, en kriminalfortelling som hadde premiere i 1995 under PIT. Smuglere var utendørs teater med Porsgrunns havneområde og sjøfartsmuseum som arena og var basert på den norske forfatterens Arthur Omres roman med samme tittel. Prosjektet hentet inspirasjon fra forbudstiden i 20-årene, da det var vanlig drive med ulovlig spritsmugling for å tjene penger. I forestillingen videreførte Grenland Friteater blant annet sin interesse for amerikanske detektivfortellinger og film noir-estetikk. Forestillingen ble spilt på festivalen de følgende årene i -96, -97 og 98.

-PIT og særlig Smuglere skapte en ny situasjon for Grenland Friteater. Folk vi aldri hadde sett på teaterforestillinger før kom. Brannvesenets utrykningsstyrker kom og så på – de ville aldri kommet om noen sto og mumlet i en krok, sier Tor Arne Ursin og innrømmer at de selvsagt tenkte strategisk når de lagde forestillingen:

-Det var bevisst at vi ønsket å gjøre det folkelig. Vi hadde mye musikk, farger og iøynefallende tablåer. Jeg tror at den viktigste grunnen til at folk likte Smuglere, var at vi berørte sentrale myter i moderne tid og viste fram det moderne samfunnets skyggesider. Det virket – for første gang noensinne på 20 år ringte journalister, sier Ursin entusiastisk.

I det norske teaterlandskapet har dere ikke vært like synlige de siste årene, hva tror du det skyldes?

-Vi har gitt fullstendig faen i å spille i Oslo, det er derfor, sier Ursin og understreker at det er viktig at ikke alt skjer i en black box. –Hvis det er noe Grenland Friteater virkelig har gjort, så er det å skape nye situasjoner der teater kan spilles, ute blant folk, sier han.

Hvordan ser framtida ut for Grenland Friteater?

– Vi kommer til å utvikle oss i mange retninger, mye fordi vi inviterer mange scenekunstnere inn, for at de skal få utvikle sine kunstnerskap. Hva vi gamlingene gjør er én ting, og vi tar en produksjon av gangen, sier Ursin.

Sverige – Italia – Porsgrunn Hvordan ser historien til Grenland Friteater ut for et medlem som kom inn i gruppen på 90-tallet? Når jeg treffer musiker og skuespiller Anette Röde Hagnell, ringer telefonen hennes nesten ustanselig. I år har hun som vanlig hånd om programmeringen av festivalgata og ansvaret for alle artistene som opptrer på PIT. Logistikk, utstyr, tidspunkter og spillesteder koordineres i et bemerkelsesverdig tempo.

Hvordan ble du med i Grenland Friteater?

– Jeg holdt på med musikkutdanning i Stockholm, men ville noe mere enn bare musikk, så jeg dro til Institutet för Scenkonst som på det tidspunktet befant seg i Italia, på et seminar for skuespillere og regissører. Etter seminaret ble jeg igjen og begynte å arbeide der med Ingemar Lindh som kunstnerisk leder. Vi drev med laboratorieteater i tradisjonen etter Grotowski. Jeg arbeidet undersøkende med dem rundt stemme og musikk. På et tidspunkt kom Tor Arne Ursin fra Grenland Friteater dit for å gjøre en forestilling, og det var sånn vi møttes. Vi arbeidet sammen på dagen og drakk masse vin om kvelden og jeg husker at vi danset i stykker et marmorbord… Senere ble jeg invitert til Porsgrunn for å jobbe med dem. Også hjalp det jo at jeg ble forelsket i broren til Geddy Aniksdal, sier Hagnell og ler. Aniksdal er en av Hagnells kolleger i Grenland Friteater som har vært med siden begynnelsen av 80-tallet.

Hagnell forteller at Grenland Friteater de første årene ofte utarbeidet teksten i løpet av produksjonsperioden.

-Da jeg kom inn, var gruppen i ferd med å bevege seg i to ulike retninger. Lars Vik begynte å regissere forestillinger og hadde en annen måte å arbeide på, for eksempel var utgangspunktet et ferdigskrevet manus. Grenland Friteater forente det prosessorienterte med det folkelige fordi de ville nå ut til folk. De ville vise at teater ikke nødvendigvis var noe ”skummelt”, forteller Hagnell.

Hva har PIT betydd for Grenland Friteater?

– PIT har vært svært viktig fordi det har fått ringvirkninger for hele lokalmiljøet. Gjennom festivalen får folk kontakt med teater gjennom gateprogrammet, som gjør at terskelen for å gå på mer «utilgjengelig» teater er lavere. PIT og Friteatret er etter hvert veldig godt besøkt. Vi driver med teater fordi vi ønsker å kommunisere. Da kan man ikke bare stenge seg inne med seg og kunsten sin. Å bryte ned barrierer, det har vi klart, mener Hagnell, og sier at Grenland Friteater fortsatt tilbyr en miks av smalere og mer tilgjengelige forestillinger.

Under PIT hadde Grenland Friteater blant annet Norgespremiere på 7 Songs of the refugee, en soloforestilling som baserer seg på Georg Johannesens oversettelser av den kinesiske dikteren Tu Fu og tar med publikum til Kina for tolv hundre år siden. Forestilllingen portretterer livet til eneboeren Tu ved Tang-dynastiets undergang med Geddy Aniksdal i rollen som Tu.

Teater som sosialt verktøy Hagnell er opptatt av hvordan Grenland Friteaters struktur som kunstnerkollektiv har gjort at de har overlevd. Selv har Hagnell de siste årene arbeidet sosialt med scenekunst. Gjennom The Magdalena Project, et internasjonalt nettverk for kvinnelige scenekunstnere, har Hagnell blant annet kommet i kontakt med kvinner i Colombia som er internt fordrevet.

– Vi samlet kvinnene med teater som verktøy. De fikk fortelle sin ofte brutale historie og ble synliggjort. Senere koblet vi dem blant annet til ulike kvinneorganisasjoner, slik at de kunne få hjelp med å forstå og ivareta sine rettigheter, forteller Hagnell.

Til årets PIT har Hagnell invitert den italienske teatergruppen Teatro due Mondi. Foruten å spille egne forestillinger i Porsgrunns gater, har de gjennomført prosjektet Inclusive Theatre som avsluttet med forestillingen Borderless. Det er en gateforestilling skapt i en fire dagers workshop der flyktninger fra flyktningmottak i Porsgrunn forteller sine historier og visualiserer dem sammen med norske, lokale deltakere.

– I Norge blir teater fort en boble som tiltrekker seg en viss type mennesker. Man ser, konsumerer og går hjem igjen. Prosjekter som dette tvinger teatret ut av den bobla og ut i virkeligheten, sier Hagnell.

Hva med framtiden til Grenland Friteater midt i alt dette? Dere forvalter kunnskap og tradisjoner, men hvor går veien videre?

– Det er vanskelig å si noe om framtiden akkurat nå. Vi tenker på det.

Kan det å få inn friskt blod i teatret være en løsning?

– Nei, det tror jeg ikke. Grenland Friteater er veldig personavhengig, slik jeg ser det. En gjeng med 25-åringer kan ikke ta over og kalle seg for Grenland Friteater, det går bare ikke.

Hun fortsetter:

– I Norge finnes det scenekunstnere som får penger for å stirre på sin egen ræv i et speil, de løfter ikke blikket utover sin egen horisont. Ofte etter å ha sett en forestilling stiller jeg meg spørsmålet: har vi ingenting i dette landet å fortelle lenger? Noe å slåss for? For min del har solidaritetsprosjekter som The Magdalena Project gitt meg tro på at teater fortsatt er en levende kunstform.