Et forunderlig møte

Dressur med stående tispe lover å ta deg med ned til et høl. Da passer det godt at urpremieren er lagt til Grusomhetens teater. Publikum må forsere vindeltrappa ned til mørket hvor en tidvis ordknapp, men forunderlig skikkelse venter på oss. Forestillingen er laget av kompaniet Nartmanstiftelsen med Henriette Pedersen i spissen og er basert på utdrag fra stykket Albatross Dexter av Sara Li Stensrud.

Lyder som likner ord

Det første jeg skimter når jeg har funnet en plass blant publikum er Olav Myrtvedts enkle, men velfungerende scenografi. Den består av en krokete, mørk vegg med et ovalt hull som kan gi assosiasjoner til en vagina. Ut gjennom hullet titter en ikke navngitt skikkelse, gestaltet av Madalena Sousa Helly-Hansen. Hun er kledd i sort skinn og blonder, og hun har en slags maske eller reim i ansiktet. Skikkelsen roper og spytter noe som likner ord mot publikum, men det er ikke ord, det er bare stemmelyder som likner, som om ordene er fanget eller er blitt forvrengt på vei ut til oss i publikum. Intensiteten og insisteringen i stemmen hennes skaper en dobbelthet ved at «ordene» både blir kastet frem og holdt tilbake. Ifølge programteksten springer forestillingen ut fra en mangel. Planen var å lage en forestilling basert på en bok, men Pedersen fikk ikke tillatelse til å bruke boka. Med dette i bakhodet, kan ropene som åpner forestillingen leses som en framvisning av at fraværet av teksten gir en form for språkløshet. Jeg synes denne åpningen er interessant fordi den klarer å vise fram, eller skape, noe som ikke er på en enkel og effektiv måte. I tillegg er det noe med timingen og lengden på sekvensen som bidrar til at scenen bikker over i det absurde og komiske. Det er liksom både morsomt og forferdelig på en gang. Det samme gjelder skikkelsen Helly-Hansen gestalter. Det forblir mystisk og uavklart hva eller hvem denne skikkelsen er. Hun likner et menneske, men hun verken beveger seg eller oppfører seg etter forventningene mine. Hun stabler seg på beina som om hun lærer seg selv å gå, og hun kryper og kroker seg merkelig bortover scenegulvet. Når hun først snakker, er det med en helt egen logikk. Det gir meg assosiasjoner til Matias Faldbakkens roman Stakkar eller Yorgos Lanthimos’ film Poor Things. Også i Dressur med stående tispe er «stakkaren» barnlig og pervers, drevet av drifter uten manerer. Det er noe både skremmende og sjarmerende ved henne. Hun framstår menneskeaktig, men uten å være kultivert, eller dressert, om du vil. Etter en lengre tekstløs sekvens kommer et komisk høydepunkt når skikkelsen for alvor begynner å snakke. Da har hun fjernet masken og står rakrygget og prater med høyt tempo og volum. Monologen begynner med at Helly-Hansen med en lett selvfølgelighet forteller om de deilige unge mennene hun jobber med på et tv-drama før hun forteller videre om at hun har blitt skutt og drept og derfor må ringe legen og høre om han kan komme bortom en tur. Fortellingen følger ingen vanlig logikk, men har en drømmeaktig åpenhet og selvfølgelighet. Hun snakker skamløst og usjenert om tema som sex, vold og død, noe som bryter med de sosiale normene. Monologen handler også om fysiske sammenstøt, nemlig om kvinnen som under dekknavnet Albatross Dexter selger video-opptak av fall fra ulike høyder. En av favorittene er av en dame som stuper fra ti-meteren, men treffer utenfor bassenget. Monologen er akkompagnert av en taffelaktig trommepreget bakgrunnsmusikk (Vilde Ilkama Nupen) som om det hvert øyeblikk skal komme en punch-line. Det gjør det ikke. Ved hjelp av programteksten blir jeg peilet inn på ideen om abjekt og abjektivisering, som handler om et slags sammenstøt mellom kroppen og kulturen. Det betegner det som ikke har status som subjekt i kulturen, kanskje som skikkelsen Helly-Hansen gestalter. Det er noe ekkelt, skittent og skremmende ved det, og ofte handler det om kjønn og kvinnekroppen. Forestillingen lykkes med å gi en følelse av, eller forslag til, hvordan den filosofiske idéen av et abjekt kan se ut eller oppleves.

Enkle virkemidler, mye effekt

Lyset, designet av Ane Reiersen, leker med måten vi ser scenografien og Helly-Hansen på. For eksempel oppdager jeg plutselig at veggen har en annen tekstur og farge enn jeg trodde. Den er lys og polstret. Det gir nye assossiasjoner, kanskje til et isolat på en gammel psykiatrisk avdeling eller en glattcelle. I motsetning til tidligere hvor veggen etablerte et skille mellom oss og skikkelsen der hun tittet ut på oss, oppleves det nå som om det er vi som er på innsiden. Skiftet bidrar til en uhyggelig følelse av å ikke kunne stole på egne sanser. Tidvis fungerer lyset som en form for motspiller for Helly-Hansen. Mens lyset blinker og gjør bevegelsene hennes usammenhengende og hakkete, beveger hun seg mot en lyskaster som om den var en vind. Ved bruk av sterkt lys i kjappe glimt, blir vi en kort stund blendet, og like etterpå framstår scenen totalt mørklagt. På den måten gjemmer lyset scenen og Helly-Hansen. Mangelen på lys blir med det sterkt tilstedeværende. Lyset viser ikke kun fram det som finnes på scenen, men er meningsskapende i seg selv. Det samme gjelder lyden. Når jeg tenker tilbake på det i ettertid, er det som om jeg kniper øynene sammen for å få øye på lyden. Og det er betegnende for hvordan jeg opplever forestillingen. Jeg bruker sansene om hverandre og orienterer meg hele tiden på nytt i et omskiftelig univers. Det kunstneriske teamet har virkelig fått mye ut av møtet mellom lyden, lyset, kroppen og teksten. Det er aldri prangende, men stilrent og effektivt. Og veldig teatralt. Leken med sansene gjør at i det jeg tror jeg har forstått hvordan noe egentliger, glipper betydningen av det. Det gjelder også for skikkelsen som ikke blir værende i samme kategori eller modus for lenge. Når forestillingen etter tre små kvarter er over, er det nesten så jeg kunne hatt mer. Det er sjelden. I det jeg tror jeg kan begripe denne skikkelsen, er det hele over og hun forsvinner i mørket. Det minner meg litt om å se et vilt dyr eller å møte et nytt menneske på fest som forsvinner før du klarer å plassere det. Den unndragelsen er deilig å bevitne. Det kjennes som en erfaring av noe som både er ekte og ikke ekte, fremmed og kjent, ekkelt og ikke ekkelt. Ved hjelp av enkle, men velvalgte grep som spiller godt med hverandre, har Henriette Pedersen og Nartmanstiftelsen lyktes med å lage en forunderlig og storslagen liten opplevelse.