Et dukkehjem - 134 år etter

Teksten som følger kommer ikke til å falle i god jord hos premierepublikummet som overvar Sigrid Strøm Reibos versjon av Et dukkehjem lørdag kveld. Det kommer garantert ikke til å falle i god jord hos den velrenommerte advokaten jeg satt ved siden av på rad seks, som uforvarende holdt på å gi meg en lusing i eksaltert applauderende tilstand da Nora til slutt lukket døren bak seg. Jeg kunne tatt høyde for å gjøre dem til lags, på bekostning av min egen integritet. Til syvende og sist har jeg ikke noe annet valg enn å legge hodet på hoggestabben.

Med fare for å skape planetarisk blest omkring Ibsens rolle i samtidig nasjonalromantikk, lar jeg spørsmålene falle: er det ikke på tide å rette blikket fremover? Eller i det minste tilby vår samtid nytolkninger av Ibsens verdifulle tekster, som også i Den Nationale Scenes tilfelle behandles med pinsett og ærbødige silkehansker? Hvilke ytringer hadde Ibsen rettet mot et Norge anno 2013? Har Noras oppbrudd fra hjemmet noen reell samtidig relevans utover å være et historisk dokument fra 1879, all den tid det å forlate sin mann og sine barn stadig sidestilles med å ta sitt eget liv? Tar vi Ibsen på alvor når vi fremdeles stiller de samme spørsmålene han gjorde for 134 år siden? Burde vi ikke tilskrive innovatøren såpass stor respekt at vi tør å ta et par steg fremover uten å tviholde hans hånd?

Lekestuen vi møter i Sigrid Strøm Reibos regi lar store sjanser være opp til andre å ta seg av. Ved stykkets start later det mest revolusjonerende regitrekket til å være introduksjonen av levende scenemusikk, kyndig fremført av i overkant kokette kvinner med svarte pumps og leppestift med løs avtrekker. Scenografien er funksjonell, kompatibel og likefrem, holdt i mørke platåer i ulik høyde. Mamelukker, korsetter og korrekt skreddersydde dresser holder karakterene trygt forankret i 1870-tallets borgerlige salonger, skuespillernes tolkninger av Ibsens karakterer likeså.

Lyssettingen er nærmest minimalistisk, og later ved et punkt i forestillingen til å være styrt av Nora selv; en kjølig tosomhet av lyskjegler og scenemørke.Vi ledes inn i Nora Helmers ulykkelige intrige som forventet, en intrige som med få unntak ligner de fleste variantene vi har blitt konfronterte med ved tidligere anledninger.

Den kvitrende Nora, som i Siren Jørgensens skikkelse er tradisjonstro i institusjonsteatret ånd, omtales frimodig nok som ekorn av sin potentat (Frode Winther). Fru Linde tar form som Ane Skumsvoll ofte spiller sine roller, som kvinne på randen av nervøst sammenbrudd. Komisk talent, uten tvil. Hun får stadig publikum til å le av sine hysteriske utbrudd – om det er så heldig for tekstens alvor at dette skjer er en annen sak. Ensemblespillet går sin vante gang slik man kjenner det.

Jeg finner lite jeg synes det er fristende å gå i dybden i – det utføres enkle scenografiske triks som å la Fru Linde og Krogstads samlivsmessige skipbrudd abstraheres på hvert sitt opphøyde platå, kostymemessige krumspring som å gi cellisten blinkende djevelhorn. Et av de faktiske høydepunktene er når Doktor Rank (Martin Karelius Østensen) nærmest anemisk lar oss forstå at når han sier «sov godt» sikter til en natt av den evige sorten. Et annet Anne Maries (Sissel Ingri Tank-Nielsen) stødige brevduevirksomhet. Torvald Helmer gir oss på et tidspunkt en sjarmerende tolkning av internasjonal håndarbeidskunst, og det er en deilig avveksling å kjenne røyken av mer eller mindre gjennomtenkte fallossymboler bre seg over parketten.

Man kan argumentere for at den Helmerske seksualiteten er mer frigjort i Strøm Reibos versjon, men ikke i en slik grad at det føles nyskapende. Man kan argumentere for at det er forfriskende å bruke musikerne som tøylede mænader, stadig omkransende aksjebankdirektøren, men ikke at den nykomponerte musikken av Simon Revholt har så mye å si for helhetsinntrykket at forestillingen slår sin kile inn i historien. Det hele gir meg dessverre lite insentiv til å, i kor med store deler av mitt medpublikum, bryte ut i hybris etter at Noras desperate tarantella har blitt satt ut i livet med komiske, sensuelle og urisikable bevegelser.

I foajéen føler jeg meg bortkommen blant pelskrager og hvitvinsglass, og ser institusjonsteatret opprettholde sin funksjon som borgerskapets arena for å se og bli sett. Jeg burde kanskje krype tilbake til samtidsteatret – denne nostalgien Ibsen stadig er belemret med gjør det hele så ufarlig og (u)behagelig lite provoserende. Det er et paradoks at nevnte 'samtid' har så lite å si for hvordan Et dukkehjem behandles i Strøm Reibos regi. Det burde være en betingelse, et absolutt imperativ, å la teatret ha relevans for samfunnet som omgir det – og dermed nettopp sin samtid. Vi bor i et lite land som stadig prøver å definere seg selv i den store verden. Jeg mistenker at det hadde vært lettere dersom vi turte å rope litt høyere.

Skuespilleren må imidlertid skånes for å ta ansvaret i denne sammenheng, som han og hun fremfører sine memorerte replikker i sann institusjonsgalopp. Det er mer nærliggende å tro at ansvaret for opprettholdelsen av status quo ligger et sted mellom regissør, teatersjef og teatrets publikum.

Karoline Skuseth er teaterviter og kurator for faglig program på BIT Teatergarasjen.