S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Runa Borch Skolseg – 9. mars 2023

Et annet tyngdepunkt

Foto: Tale Hendnes. Lysdesign: Evelina Dembacke


Publisert
9. mars 2023
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Runa Borch Skolseg
Kritikk Dans

fifty ways to leave a shape Danses hus, 3. mars 2023

Konsept, koreografi, tekst, utøver: Siri Jøntvedt Komponist og lyddesigner: Gyrid Nordal Kaldestad Ytre øye og lyd (Run That Body Down, P.Simon): Øyvind B. Lyse Dramaturg og filmskaper: Darko Dragičević Lysdesign: Evelina Dembacke Assistent: Amy Pender


Del artikkelen
https://scenekunst.no/artikler/et-annet-tyngdepunkt
Facebook

Siri Jøntvedts søken etter ny kroppslig mening forsvinner i en fragmentert undersøkelse.

Når jeg går hjemmefra og mot Dansens Hus fredag 3. mars, har jeg en stikkende smerte på siden jeg ikke har kjent før. Smerten blir der gjennom hele forestillingen, og den holder meg våken den kommende natten. Det gjør at jeg blir liggende å tenke på hva Jøntvedt skriver i programteksten. Teksten er en smule banal og ubehagelig betraktning om at kroppen er i konstant endring, og ifølge Jøntvedt undersøker hun i forestillingen fifty ways to leave a shape hvordan man må forholde seg til at alt er i endring og søke etter ny kroppslig mening.

Siri Jøntvedt har arbeidet som dansekunstner siden 1990, og sammen med Snelle Hall skaper hun forestillinger under kompaninavnet Siri&Snelle. Hun har danset på alt fra store scener til små klubber, ofte i samarbeid med musikere. 50 ways to leave a shape er en hyllest til Jøntvedts utslitte hofte og er en nullstilling for å avdekke nye muligheter etter mer en 30 år som dansekunster.

Fiksjonens potensial Jøntvedt sitter på gulvet i en grønn hettegenser. Hun har håret foran ansiktet og beveger seg rundt seg selv med bevegelser som gjentas sakte. Det er noe i materialet som får meg til å tenke på henne som en karakter, at hun ikke sitter på scenen som seg selv, men bygger en fiksjon rundt hvem hun er og rundt egen hofte. Det kan kanskje handle om at starten på forestillingen er den mest abstraherte delen av arbeidet og at resten av forestillingen er en mer konkret undersøkelse av emnet. Jeg setter pris på åpningssekvensen og hvordan Jøntvendt langsomt beveger seg oppover med et annet tyngdepunkt enn det vi vanligvis har, noe som kanskje også peker på forestillingens tematikk.

Jøntvedt drar genseren over hodet, og vi ser ansiktet hennes for første gang. Hun har på seg en sort truse og singlet, og hun forsøker å dra på seg en jeans stående på et bein, men mislykkes med det og starter med andre balanseøvelser. Det er noe litt teatralt og kunstig i bevegelsene, og det minner meg om når unge skuespillere skal spille gamle mennesker. Jeg lurer jeg på om hofta hadde tjent på en mindre bokstavelig undersøkelse samtidig som utgangspunktet for arbeidet er dypt personlig forankret og derfor kanskje umulig å få til uten den bokstavelige inngangen.

Jøntvedt synger Run That Body Down av Paul Simon, og det blir en duett mellom ham og henne i tillegg til at vi får lyden av et mannskor. Det får mange i publikum til å le, og jeg gjenkjenner noe i humoren og umiddelbarheten fra tidligere arbeider av Siri&Snelle.

Forestillingen er episodisk bygd opp. Vi går fra start til sang og videre til en innspilt tekst fra en dagbok hvor vi får høre om et besøk hos fysioterapeuten. Visse elementer gjentas, det er to dagbokklipp, to sanger, og en start/slutt som minner om hverandre. Rommet er en black box omgjort til en white box, og lysdesignet er tidvis ganske insisterende og intenst. Det er dramatiske skift, og jeg lurer på om jeg hadde opplevd forestillingen annerledes om rommet var råere og bygget opp under den nesten litt punkete estetikken som finnes i utøvelsen og undersøkelsen. Det er som om det personlige materialet er plassert i en generisk forestillingskontekst som ikke bidrar med noe.

Overganger og forandringer Jøntvedt er en veldig god utøver, og det er lett å få sympati med både prosjektet og henne, men som publikum opplever jeg ikke den sårbarheten hun muligens kjenner på ved å blottstille seg. Kanskje handler noe av det om at jeg ikke har det samme forholdet til min kropp som en utøvende danser har? Jeg vet ikke, men jeg savner at alvoret får større plass og blir en motvekt mot det humoristiske og banale. På et tidspunkt spiller hun av et klipp hvor hun snakker om fremmedheten ved sin nye hofte som får meg til å tenke på den eminente teksten «L´Intrus» av den franske filosofen Jean-Luc Nancy. I den skriver han om hjertetransplantasjonen sin og sammenligner den med en inntrengning i kroppen og hvordan du ikke kan trenge deg inn i noe uten en grad av vold. Teksten er både sår, rar og morsom, og jeg savner at flere av disse lagene kommer i spill i Jøntvedts arbeid. Det er fine enkeltsekvenser, som når hun synger en samtidsmusikk-versjon av Shakiras sang «Hips don’t lie» og beveger seg rundt på scenen i et svart miniskjørt med frynser, men forestillingen klarer ikke å bore langt nok inn i materien til å berøre meg.

Denne typen erfaringer Jøntvedt utstiller er noe man sjelden ser på scenen, og jeg ønsker flere dårlige hofter, kropper i forandring, overgangsalder og lignende velkommen. Sett slik er Jøntvedts forestilling et kjærkomment bidrag i et ellers ganske tomt rom. I litteraturen vokser det stadig frem berettelser om emnet. Jeg tenker på Wenche Mühleisens rablende og energiske bøker, Mary Ruffles morsomme og såre essays om forandringer i kropp og sinn og Kathy Acker som forsøkte å arbeide mot kroppens alder og tidvis trente den i et strengt bodybuilderregime, som hun også skrev om.

På slutten av forestillingen forsvinner Jøntvedt av scenen og en video med nærbilder av jord, gress, mose og en semi-poetisk tekst som jeg ikke helt forstår koblingen til, kommer på. Jeg har lest at forestillingen ønsker å berøre og stille spørsmål ved hvordan vi forlater og beveger oss inn i det usikre, men det har vært noe fraværende tidligere i arbeidet. Kanskje er videoen et forsøk på koble den kroppslige uroen og sorgen sammen med naturen, men i så fall skulle jeg ønske at den undersøkelsen fant sted på scenen og ikke i en video. Mange har det siste året skrevet om den økosystematiske kroppen som er påvirket av økologier utenfor selvet, og jeg tenker at hvis Jøntvedt hadde klart å koble disse elementene sammen, kunne det blitt en veldig interessant undersøkelse av både forandringer, overganger og vår samtid.

fifty ways to leave a shape er en forestilling som bobler over av innfall og viser oss tidvis fine sekvenser og sårbare øyeblikk, men det episodiske gjør arbeidet litt for fragmentarisk, og jeg skulle ønske at Jøntvedt gikk lengre i undersøkelsen sin av emnet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no