Estetikker, makt og nettverk på dansefeltet

Det var over 200 deltagere fra 11 forskjellige land tilstede da Keðja Hammerfest ble avholdt i Hammerfest 5-7. november. Årets tema var estetikk og makt, og dette skapte rom for en rekke ulike sesjoner og diskusjoner: om prosesser fra idé til produksjon og forhold mellom produsent og kunstner, om roller i endring innenfor feltet, og om kunst for og med (og noen ganger på vegne av) barn og de helt yngste som publikummere. I tillegg handlet flere bolker om penger og finansiering, og – selvsagt – om kulturpolitikk og dansehverdag.

To timer lange bolker gav rikelig med tid til både presentasjoner og diskusjon, og flere av temaene fulgte nesten en rød tråd fra en sesjon til neste; fra forholdet kunst-marked gjennom sponsorproblematikk og til det offentliges rolle, eller barn som mer eller mindre deltagende i forestillinger og voksnes prosjekter[1]. Det er særlig to samlinger jeg trekker frem i det som følger:

Barnas plass i forestillingen Barn og deltakelse var tema for «Seen and not heard: do children perceive adults as tyrants». Ben Fletcher-Watson, teaterforsker fra Skottland, var først ut med foredrag. Han snakket om hvordan de vanlige reglene som gjelder i teater for voksne i økende grad blir snudd på hodet i teater for de veldig unge. Han hevder at kunst og teater der barn skal delta på ulike plan er en økende trend. Forestillinger beveger seg i et grenseland mellom det å møte barn på barns premisser, og å manipulere deltagelse for å oppnå forventet eller ønsket effekt. Fletcher-Watson trekker frem barnekonvensjonen, og setter opp et skille mellom deltagelse som tyranni og deltagelse på fritt grunnlag. De yngste deltar aldri på helt fritt grunnlag, men tas med til kunsten av voksenpersoner, og derfor har denne kunsten et spesielt ansvar for hvordan den behandler dem som publikum – og ikke først og fremst voksenpersonene.

Hvordan klassifiserer og navigerer man i et slikt landskap? Fletcher-Watson har laget en modell basert på Sherry Arnsteins «ladder of citizen participation», en stige med ulike trinn hvor de nederste tilsvarer ingen makt og de øverste signaliserer borgermakt. Tilpasset teateret, er de første trinnene spectating (å se på), therapising (terapi, hvor folk får inntrykk av at deres synspunkt betyr noe), og testing (å prøve ut en forestilling på publikum før premieren for å gjøre tilpasninger). Det etterfølges av interaktivt, som ikke er det samme som deltakelse, fordi det ikke står i publikums makt å endre vilkårene for egen deltakelse. Neste trinn re-interpreting eller gjenfortolkning, gir barna muligheten til å tolke de voksnes avgjørelser og ta sine egne som påvirker forestillingen. Siste nivå, lek , gir barna full kontroll og er nærmest den fulle friheten.

Fra Lise Hovik / Teater Fots forestilling Nattergal, 2012

Det handler om å gjenkjenne barna som fullverdige og like intelligente, eller sagt med filosofen Merleau-Ponty, at verden er rundt meg og ikke bare foran meg. Det samme var tema for Lise Hoviks innlegg i samme sesjon, som fortalte om sine forestillinger og arbeid med doktorgrad rundt barn i kunst- og forestillingssammenheng. Hovik fokuserte mye på spenningen mellom forsker- og kunstnerrollene, og fikk godt frem hvordan de er berikende for hverandre. I skjæringspunktet mellom strukturert koreografi, improvisasjon og fri bevegelse ligger også mange muligheter for å både vise teater og la barna være tilstede på så egne premisser som er mulig innenfor rammen av en tidsavgrenset forestilling.

Vinnere eller tapere? Det var særlig samspillet mellom ulike utøvere, profesjonelle dansere, forskere, teater- og dansevitere, journalister og produsenter som skapte dynamikken på seminarene. Foruten åpningen – som var en uformell affære – var det ingen plenumssamlinger for Keðja-deltagerne, men helgens siste sesjon, «Winners and losers in the field of dance», samlet de aller fleste som hadde funnet veien helt opp til Hammerfest. Her handlet det om hvem som per i dag vinner og taper på dansefeltet, og spesielt om hvordan offentlige støtteordninger og armlengde-prinsippet ikke nødvendigvis følger intensjonene eller oppfyller det man skulle ønske at det kunne gjøre. Trevor Davies og Sara Gebran holdt innlegg.

I diskusjonen kom det flere tverrnordiske problemer frem; hvordan man sikrer stabil støtte, problemene unge kunstnere har med å komme innenfor ordningene, usikkherhet, ufleksible systemer, og manglende strukturer for visse typer prosjekter. Andre mente at det faktisk var institusjonene som var taperne – for de evner ikke å innovere, forstår ikke komplekse realiteter, og er uvillige til å snakke om maktstrukturer.

Melanie Fieldseth. Foto: Kulturrådet

Norsk kulturrråds scenekunstkonsulent Melanie Fieldseth var invitert til å svare. Hun måtte understreke at hun ikke har mandat til å si noe om forholdene for kunsten i andre nordiske land – men spurte i samme slengen om det var produktivt å gjøre Kulturrådet tyil en fiende av kunsten. Panelsammensetningen gjorde dermed at det ikke ble en spesifikk debatt om rammer og forhold, ei heller hvordan man konkret kan komme problemene de pekte på i møte på den måten – men det var likevel refleksjoner som engasjerte og skapte rom for mer problematisering.

Samtidig skortet det ikke på løsningsforslag: spesielt dreide det seg om hvordan man deler ressurser, og hvordan dansere og grupper utenfor institusjonene kan få tilgang til øvingslokaler, scenetid og samle ressurser til felles bruk snarere enn å stykke opp kapital når det ikke er nødvendig. Å dele det som finnes og jobbe med strukturene, samtidig som man ikke mister av syne at kunst er og skal være et offentlig gode.

Davies og Gebran satte i gang en viktig og god diskusjon, men i neste omgang skulle jeg gjerne sett at det var rom for å snakke om ulike lands spesifikke ordninger – både for å spisse diskusjonenes dybde og for å faktisk skape det rommet for samhold for å gå dypere inn i maktstrukturene som ofte ble trukket frem, se på hvordan de faktisk fungerer, og få et bedre utgangspunkt for å arbeide videre på kulturpolitisk så vel som kunstnerisk nivå. Skal vi tro flere av dem som ytret seg, er dette arbeid som bare blir viktigere i tiden som kommer.

Møtesteder Samtidig, eller like før, den siste diskusjonen, holdt RadArt-nettverket i Tromsø et seminar som faktisk presenterte mange av de løsningene; det å bygge nettverk for samarbeid i stedet for konkurranse, for å skape felles kontorløsninger og møtesteder, hvor man spiser lunsj, snakker om prosjekter, støtter opp om hverandres prosjekter og nye samarbeid kan oppstå gjennom at man kjenner hverandre over land tid.

Litt slik er det også Keðja virker eller fungerer, på et nordisk-baltisk nivå og innenfor en kortere tidsramme. Deltagerne kom, gikk på forskjellig temaseminar, møttes over en lang lunsj, så forestillinger på Barents Dansefestival på kveldene, og fant nye og gamle kontakter med sammenfallende interesser. Uhøytidelig, men med faglig tyngde og spennende input i et nettverk som strekker seg over både år og kilometer.

[1] Undertegnede var invitert til å sitte i et panel om forholdet mellom private og offentlige penger etter at oppdraget om å skrive for scenekunst.no var avtalt, og skriver i denne artikkelen om andre deler av Keðja-samlingen.