Engasjerende og aktuelt

I et intervju med Morgenbladet forteller regissør og dramatiker Tore Vagn Lid om et møte med den nå avdøde poeten, retorikeren og Bergen-legenden Georg Johannesen. Tore spør hvorfor teateret er imot akademisk tenkning, hvorpå Georg Johannesen svarer at teateret ikke er imot akademisk tenkning, men tenking overhodet. Siden da har Tore Vagn Lid brukt teaterrommet til å tenke med og reflektere i, noe som har resultert i prisbelønnede forestillinger og akademiske publikasjoner. I Det tredje rikets språk? inviterer han publikum til å lytte til fortiden for å forstå hva som skjer i verden i dag eller å forestille seg hva som kan skje.

Fra fortiden og nåtidens perspektiv

Scenerommet minner om et typisk Tore Vagn Lid rom: To stasjoner med kamera står på hver sin plass i rommet som har et industrielt og labratoriumsaktig preg. I taket henger det et plastrør koblet til en av stasjonene. I stålhyller ligger ruller med papir som gir assosiasjoner til toraruller. I hjørnet av rommet står et piano. En av publikumsvertene ordner noe med rennende vann i den ene stasjonen før fire skuespillere kommer inn og pianisten, Eirik Hellerdal Fosstveit, finner plass ved pianoet. Ola G. Furuseth, Hanne Skille Reitan, Stine Fevik og Ågot Sendstad plasserer hver sin perm på hver sin talerstol foran på scenegulvet, omtrent som noter før en kammekorkonsert. Ågot og Ola tar seg god tid til å ta på lesebrillene, som for å vise at permene har en funksjon utover å være rekvisitter. Skuespillerne skal lese fra dem. De står henvendt mot publikum og innleder forestillingen med en samtale om at det å skrive dagbok er å snakke, ikke bare til seg selv, men også til ettertiden. Og så synger de flerstemt. Tonen er mild og lett, men med en undertone preget av høytidelighet og alvor. Forestillingen er basert på dagbøkene til den tyske filologiprofessoren Victor Klemperer (gestaltet av Ola G. Furuseth) fra 1918 til 1959. Vi følger utviklingen fra Tysklands nederlag etter første verdenskrig til opptakten av andre verdenskrig, selve krigen og tiden etter. Klemperer var jødisk og beskriver fallet fra å være krigsveteran til å bli totalt utstøtt fra samfunnet og miste menneskeverdet. Han beskriver dagliglivet sammen med kona Eva (stort sett gestaltet av Ågot Sendstad) og politikkens utvikling. Han var oppmerksom på hvordan språket forandret seg og utviklet en språkteori ut ifra disse observasjonene, utgitt i boka Det tredje rikets språk (Lingua Tertii Imperii). Forestillingen er også basert på denne språktesen, oversatt av Lid selv. I Det tredje rikets språk? er dagboknotatene sortert etter tema, som «katter», «Eva», «hus», «penger», «akademia» og «nazisme/politikk». Sitatene er printa ut på papirrullene. Skuespillerne henter dem frem og legger dem under kameraet, slik at publikum kan se sitatene med dato og kategori. Siden forestillingen ikke begynner i 1939, men vier plass til årene før krigen bryter ut, virker nazismen til å begynne med ikke så voldsom. Hver rett Klemperer mister (som for eksempel å lese på biblioteket) blir møtt med forundring og frustrasjon, men det tar tid før det eskalerer. Det blir ikke insistert på dramatikken og alvoret som publikum vet at endringene førte med seg. Det inviterer publikum til å følge utviklingen fra fortidens og nåtidens perspektiv samtidig.

Dyktige skuespillere

Skuespillerne hopper inn og ut av ulike situasjoner, roller og stemninger. Men jeg blir aldri i tvil om hvor vi er eller hvilken funksjon de har. Ola G. Furuseth gjør en overbevisende Klemperer som han har gitt selvsikkerhet og autoritet uten at han virker suveren. Ågot Sendstad har blitt en Eva som helt tydelig er skapt i Klemperes bilde, hun er like fantastisk som Klemperer beskriver henne som samtidig som det ligger noe bak et sted som jeg ikke helt får tak i, og som jeg ser for meg at Klemperer heller ikke forstod. Det bidrar til varme på scenen uten at det blir sukkersøtt. Av og til tenker jeg at skuespillerne har litt for mye å tenke på. Det blir for eksempel en sur tone her og der eller de leter akkurat litt for lenge etter neste replikk. Likevel gjør de en iherdig innsats med det massive materialet og leverer et veldig godt stykke arbeid. De har en god dynamikk og nok trygghet til å ta sjanser og utbrodere situasjonene der det er rom til det. For eksempel leker Hanne Skille Reitan og Stine Fevik seg i en scene hvor en rik skuespiller prøver en haug med klær uten å kjøpe noe av en desperat selger. Scenen er strategisk plassert mellom større tekstbolker og inneholder akkurat nok sjarme og luft til at den letter rommet, samtidig som den gir et bilde av Tysklands arbeidsliv på 1930-tallet.

Musikk og språk

Det jobbes hele tiden med språk og lytting på ulike måter. I perioder gjentas replikkene og framsies med en rytme og med ulike tonefall som gjør at de tangerer musikk. Skuespillernes ulike stemmer blir som et flerstemt kor, hvor jeg av og til blir sittende bare å lytte til tonene og rytmen i replikkene. Når krigen har brutt ut, og Klemperer er kastet ut av universitetet og huset de har bygget, mangler både han og Eva stemme. Skuespillerne er på scenen, men replikkene er forhåndsinnspilte. De spiller ut noen av de mest dramatiske scenene til lyden av seg selv. Det er fremmedgjørende, og jeg leser det som en form for språkløshet. Men opptaket får meg også til å lytte til stemmene til skuespillerne nettopp som stemmer. Og jeg lurer på hvordan de historiske menneskene lød da versus hvordan det lyder nå som vi vet hvordan det gikk. Når Dredsen blir bombet, har de fått stemmene sine tilbake, men de står stille og leser en dramatisk og beskrivende scene. Her lånes det fra litteraturen, og når jeg tenker tilbake på scenen, er det mine egne bilder av knust glass og soldater jeg ser for meg, ikke skuespillerne på scenen. Forestillingen er båret av mye tekst i ulike formater. Mye er tekst som leses høyt og projiseres, deler projiseres bare, slik at må publikum lese selv. For eksempel blir den grøssende beskrivelsen: «I en leketøysforretning: en ball med hakekors.» aldri lest høyt, bare framvist. I tillegg har skuespillerne flere monologer. Det tekstdrevne balanseres av lengre Bach-stykker spilt på piano. Bruken av Bach viser til den tyske kulturen og Evas yrke og kjærlighet for klassisk musikk.

Musikken bidrar til at jeg lytter mer oppmerksomt. Lyden av dråper som drypper kommer på med jevne mellomrom, men uten at de tar noe særlig oppmerksomhet. På samme måte som rørene som fører vann i taket, blir de heller aldri nevnt med ord eller markert i handlingen, men har sin egen historielinje. Fordi jeg har lest materialet på teaterets nettsider i forkant, skjønner jeg at vannet er en metafor for hvordan ord i språket kan virke som gift i drikkevannet: uten å merke det, svelges det litt og litt, og konsekvensen vises først etter en gitt tid. Denne ideen kommer ikke helt til sin rett i forestillingen, men forblir noe forunderlig som blander seg med resten av lydbildet. Vannmetaforen blir liggende helt i bakgrunnen av forestillingen, som et bilde som får mer betydning for meg etter forestillingens slutt enn underveis.

Tillit til publikum

Musikken og vannmetaforen er representert i skuespillernes kostymer. De har tatovering av noter på halsen, og tattoo-topper med kjemiske bindinger. Men jeg klarer ikke å se det tydelig nok fra amfiet hvor jeg sitter. Uansett gir tatoveringene i seg selv umiddelbart assosiasjoner til fangenumrene jødene i konsentrasjonsleirene ble tatovert med. Etter forestillingen søker jeg opp arsenikk, og jeg ser at det må være denne strukturformelen de har på kroppen. Hvilken frase de har på halsen, forblir uforløst. Selv om jeg ikke får grep om alt, kjennes det likevel som om alt tilhører det samme universet og forteller en flik av historien. Det visuelle og auditive er så rikt på symboler og meninger at det kjennes helt greit å ikke få grep om alt. Om man skal gå inn i alle detaljene, blir det en krevende forestilling å være publikum på. Likevel er det nettopp tilliten til publikum jeg setter mest pris på med forestillingen. For publikum må selv tenke ut de siste bindingene som knytter forestillingen til vår tid. Det er fort gjort å falle for fristelsen å koble Klemperers funn til vår tid i dag ved å hente inn eksempler på dehumaniserende språk fra samtiden. Nettopp ved å la være å gjøre det, klarer man å skape noe som føles aktuelt, nesten akutt. Fordi det er funksjonen som er viktig for oss i dag, ikke de konkrete eksemplene. I den tidligere nevnte scenen med Fevik og Reitan låner skuespillerne en jakke og et skjerf fra publikum, noe som på elegant vis minner oss på at vi er i teatersalen og vår egen tid, uten å insistere på det. Det synes jeg er talende for forestillingen. Ved å iscenesette opptakten til andre verdenskrig, og samtidig tydeliggjøre nåtidens blikk på fortiden, skifter Lid spørsmålet om hva vi ville gjort i en sånn situasjon, til å spørre publikum om hva de gjør nå. Det tredje rikets språk? appellerer til intellektet og forestillingsevnen. Ved å ta i bruk arsenalet av teknikker som Lid har utviklet og bearbeidet gjennom tidligere forestillinger, skaper han en tankevekkende og gripende forestilling full av overskudd. Lyden av dråper som dypper som jeg underveis i forestillingen ikke klarte å koble til noe innad i verket, klinger i bakgrunnen av bevisstheten min lenge etter at forestillingen er slutt. Den minner om de ørsmå forandringene som skjer i språket, og som vi nå ikke vet hvordan vil lyde i fremtiden.