En verden ledet av kunstig intelligens

Det er ingen tvil om at kunstig intelligens, såkalt AI (Artificial Intelligence), er blitt en sentral brikke i moderne menneskers samhandling. Smarthjemprodukter er en egen seksjon på IKEA, algoritmer finsorterer informasjonsstrømmen for oss, roboter er blitt essensielle i fabrikk- og masseproduksjonssammenheng, og smarthøyttalerne våre kan snakke med oss. Kunstig intelligens medvirker dessuten stadig oftere i kunstneriske prosesser, og det finnes musikere som selger mengder av musikk, men ikke finnes i virkeligheten. Kort sagt – den kunstige intelligensen er kommet for å bli.

Mens teknologioptimistene ser grensesprengende muligheter, roper teknologipessimistene dommedagsprofetiske varsku om at selve demokratiet kan stå på spill. I dette teknologiske og politiske spennet vokser altså dagens unge opp, og ungdomsforestillingen AI-Partiet bruker tematikken som bakteppe for et tenkt scenario hvor en AI-generert avatar potensielt kan få verdensherredømme.

Referanser til Sci-fi Publikum møter opp foran Langhuset på Salt i Oslo. Her blir vi tatt overstrømmende i mot av en kvinne som presenterer seg som kulturkontakt fra Oslo Kommune (skuespiller Vilde Bodsberg). Som lett karikert kommunebyråkrat ønsker hun oss velkommen til AI-partiets valgkampmøte, og hun leder oss inn i et intimt lokale (Langhuset). Her blir publikum fordelt rundt ulike bord og får utdelt AI-partiets ‘valgkampbrosjyre’, som i realiteten er et forestillingsprogram. Straks etterpå entrer de to karakterene Robert (Lars August Jørgensen) og Gloria (Thea Borring Lande) scenen som henholdsvis AI-partiets interaksjonsdesigner og sjefsingeniør. Iført tydelig sci-fi inspirerte heldrakter introduserer de AI-partiets ambisjoner og mål på gjenkjennelig valgkamp-manér. Samtidig etableres rommet som interaktiv aktør: Det projiseres grafikk på tre av rommets fire vegger, og når karakterene gjør bestemte gester, koordinerer og styrer de bilder og illustrasjoner som flasher forbi. Utover dette understøtter lyset sci-fi opplevelsen for eksempel gjennom lysrør i klare farger som går på og av som respons på handling og replikker.

AI-Partiets prosjekt er altså å skape en AI som kan fungere som en perfekt politisk leder. Det argumenteres for at menneskeheten hittil ikke har forvaltet sitt mandat for å ta vare på verken kloden eller hverandre særlig godt. Vet vi egentlig best selv, eller kunne en kunstig intelligens-generert avatar klart jobben bedre? Kanskje er tiden moden for å la en AI prøve seg i jobben?

Selvsagt avsløres det samtidig at det fortsatt er rusk i det teknologiske maskineriet og at det er nødvendig å samle inn enda litt mer informasjon om menneskelig samhandling for at avataren skal kunne fungere optimalt. Og det er her vi som publikum kommer inn i bildet. Vi blir delt inn i fire forsøksgrupper, og vår funksjon skal ha stor betydning for å komplettere programmeringen av AI-en. Litt som i en beta-test av et spill, forklares det. Gjennom å utføre ulike tester mater publikum AI-en (som etter hvert får det pussige navnet Bonnie) med data, og hver publikummer blir dermed selv med på å skape gruppens ideelle leder.

Uten å røpe for mye av handlingsløpet viser det seg, kanskje ikke altfor overraskende, at Bonnie ikke er så lett å kontrollere som opprinnelig tenkt. Utover i forestillingen blir hun stadig mer selvstendig, og helt til slutt må publikum bli med å foreta et valg som skal avgjøre avatarens fremtid.

Avansert teknologi fremstår enkel Teknisk sett er AI-Partiet utfordrende. Hele ti ulike softwares må samarbeide sømløst dersom forestillingen skal fungere, ifølge Stefan Stanisic, som er kunstnerisk leder i Malmö-baserte Bombina Bombast og som utviklet konseptet der. I tillegg brukes det en motion-capture drakt som generer avatarens virtuelle kropp, altså AI-karakteren som projiseres og som publikum etter hvert interagerer med. Høres det imponerende ut? Enig. Det er bare det at det ikke oppleves så teknisk imponerende. For det første ser grafikken av Bonnie litt datert ut, og lever litt sitt eget liv. Det som virkelig skurrer er imidlertid dataene som skal samles inn når publikum deles inn i grupper. I den første gruppeoppgaven plasseres deltakerne i min gruppe overfor hverandre rundt et bord. Deretter skal alle sammen ta på seg hver sin høretelefoner og får AI-en individuelt på øret. Det vil si, vi får beskjed om at vi hører AI-en individuelt, men siden alle responderer på samme måte på samme tidspunkt, er ikke dette spesielt troverdig. Deretter skal vi svare AI-en på spørsmål om de andre i gruppa ved å peke på dem. Noen kjenner hverandre godt fra før og andre gjør ikke det. Spørsmålene er for eksempel “Hvem ville du tatt med deg i krigen?” og “Hvem tror du tenker mest på seg selv?”. For det første kan spørsmålene potensielt skape dårlig stemning i en ungdomsgruppe, for det andre fremstår de ganske tilfeldige.

Det er vanskelig å kjøpe illusjonen om at denne informasjonen skal være relevant for å programmere AI-en som potensielt statsoverhode. I oppgave nummer to tas vi med til en liten brakke, et slags escape-room hvor vi gjennom kommunikasjon skal løse oppgaver og, i henhold til fiksjonskontrakten, lære AI-en hvordan mennesker gjør dette. Oppgavene skal løses ved å tolke tegn og figurer på noen skjermer og bruke anretninger som ser ut som om de kunne vært en del av en Brødrene Dal-episode. Det er mulig det er noe avansert teknologi inne i bildet her, men det ser veldig enkelt og datert ut, og derfor tror jeg heller ikke på det.

Best for ungdomsskole Siden AI-en har såpass dårlig grafikk, lett gjenkjennelig menneskelig stemme og et helt vanlig tonefall, ser jeg hele tiden for meg mennesket i motion-capture-drakten. Bruken av menti.com til avstemming er vel heller ikke akkurat nyskapende, selv om det understøtter den interaktive dialogen. Jeg tar meg i å ønske at manuset hadde vært bedre og mer spisset og at tilsynelatende tilfeldige og mindre gjennomtenkte spørsmål og handlinger hadde vært luket vekk. Da ville fiksjonsuniverset fremstått mer troverdig og interessant.

Skuespillerne er imidlertid mer enn troverdige. De etablerer en fin, interaktiv dialog fra start. Idéen til forestillingen er veldig interessant, og formatet fungerer godt som ungdomsteater. Dessuten kan det tenkes at det en 38-årig anmelder opplever som litt fjollete, kan treffe en ungdomsgruppe med større presisjon. Det er i hvert fall ingen tvil om at det unge publikummet for alvor går inn for å løse hver enkelt oppgave. Selv om forestillingen kanskje ikke er så teknisk imponerende, er konseptet – en tenkt maktkamp mellom menneske og teknologi – relevant. For et ungdomsskolepublikum kan forestillingen sette i gang spennende samtaler og refleksjoner rundt hva kunstig intelligens er, og hvordan det påvirker oss.