En tiåring som nærmer seg 40

I 2010 åpnet Dramatikkens hus åpnet i lokalene til det som i flere tiår hadde vært Det Åpne Teater i Tøyenbekken i Oslo. Der hadde det vært teaterdrift siden 1987 da Det Åpne Teater, som allerede hadde vært i drift i fire år, flyttet inn og omgjorde det gamle elektriske sveiseverkstedet til et teater. Helt fra begynnelsen av var formålet til stifterne Anne-May Nilsen sammen med Stian Sørlie, Barthold Halle, Esther Reiss og Steffen Johannesen å skape rom for å utvikle ny norsk dramatikk. Det var et verkstedsteater som også iscenesatte forestillinger, hadde verksteder, lesninger, gjestespill og co-produksjoner med det frie scenekunstfeltet.

Dagens kunstneriske leder, Line Rosvoll, ble ansatt i stillingen i 2014. Da hadde de siden oppstarten hatt en treleddet ledelsesmodell med to sidestilte kunstneriske ledere, én for tekstutvikling og én for scene (hhv. Kai Johnsen og Jon Tombre) og én daglig leder (Marit Solbu.) Da Rosvoll overtok gikk de vekk fra den trehodede modellen, men valgte én kunstnerisk leder på topp. I dag er sceneutviklingsbiten definert bort, og huset er blitt et rendyrket senter for utvikling av scenetekst. Nå kan Rosvoll også fortelle at hun nylig har fått et nytt halvt åremål av styret. Det betyr at hun blir sittende i stillingen til 31. desember 2024.

Når hun nå møter Scenekunst.no for å snakke om de siste ti årene er hun imidlertid mest opptatt av at stedets og prosjektets historie er lengre enn hennes tid i huset og lengre enn Dramatikkens hus sin tid:

-Vi har akkurat åpnet safen her inne! Det var sånn ordentlig Egon Olsen-skapsprengning. Og før det snakket jeg med Tom Remlov som mente at inni der lå det et upublisert manus av Eugene O’Neill! Hvorfor det? Jo, fordi Anne-May Nilsen kom fra New York noen år før hun fikk dette stedet «og hun er jo en forbryter som du vet», hahaha, og så videre. Men Tom Remlov lagde også historien om begynnelsen på dette. Vi gjør i dag mye av det samme som det ble startet med å gjøre i 1983. Så da tenkte jeg at da annullerer vi at vi er ti år i år, og så fokuserer vi på prosjektet om tekstutvikling i Norge. Så tar vi heller 40-årsjubileum i 2023!

Men, uansett, det viste seg at det er en safe inni safen! Det er helt strindbergsk! Da vi åpnet den første safen fant vi to flasker rødvin. Det er bare to, men det er 500 etiketter der det står Chateau Ouvert! Det Åpne Teatrets egen vin! Det kan jeg bruke. Så kom tiårsjubileet til Det Åpne Teater. Massevis av videokasetter med visninger og lesninger. Og så har vi da en ny safe. Ny kode, en litt nyere safe inni den gamle. Så nå ringer jeg rundt til tidligere sjefer og medarbeidere og prøver å finne svar. Akt 2 kommer!

Så du tenker at istedenfor å markere tiårsjubileet nå, så markerer dere 40-årsjubileum om tre år?

Jeg tenker at vi vet at vi er en tiåring i dag. Vi skal gjøre et arbeid med tiårsjubileet ved at vi henter inn historiene. Alle stifterne av Det Åpne Teater lever jo, og historiene er så interessante fordi det kommer an på hvem du går til hvilken historie du får. Det vi gjør selv nå er å se hva har vi betydd siden 1983. For norsk teater ser annerledes ut, det programmeres annerledes. Dramatikkens hus er ikke et produserende teater, det var jo Det Åpne Teater da. Det er jo faktisk sånn at selv den nye generasjonen med teaterledere ikke husker historien til huset. Og de som er teaterledere nå, de er 35 år og var ikke her i 1983. De lurer ikke på om de skal sette opp ny norsk dramatikk, de gjør det.

Ti år siden var et annet sted Hva er Dramatikken hus i dag som det ikke var for ti år siden.

Ti år siden var et annet sted. Jeg var på åpningen av Dramatikkens hus. Da var det en ledelsestroika. De hadde en helt annen organisasjonsform. De lekte jo en slags liten operabygning med økonomi og daglig leder på topp og så to kunstneriske ledere: én leder for tekstutvikling og én leder for scene, henholdsvis Kai Johnsen og Jon Tombre. Når jeg leser Kai Johnsens sterke år her, så programmerte de mer og produserte mer. Nå er det helt rendyrket, selv om vi har en dramatikkfestival og samarbeider med mange andre. Men det er vanskelig å få folk til å forstå at vi jobber med preproduksjon og med prosesser som skal overtas ute i feltet. Jeg opplever at det for ti år siden var mer en randsonetenkning og at Kai var i opposisjon til det bestående, men jeg ser også at han lette og fant. Han fant for eksempel Demian Vitanza. Janne-Camilla Lyster var også her og hadde en danse- og dramatikkfestival i Kais siste år. Det er mange av dramatikerne fra den tiden som er her daglig fremdeles. Det tar lang tid å bli dramatiker, og gudskjelov er det mange som fortsetter å være dramatikere selv om det er komplekst og vanskelig. Men vi har omgjort organisasjonen og huset, og vi har fått mer penger.

Ja, for nå er dere på statsbudsjettet? Ja, men det har vi vært helt siden Dramatikkens hus ble opprettet. Dette hadde Trond Giske en finger med i spillet om. Jeg liker ikke jeg egentlig å løfte det opp, for det er mange som har glemt det, men det var den berømte historien om urfremføringsstøtten. Teatrene fikk 60 000 kroner hvis de satt opp et nytt norsk stykke, og så var jo ikke den potten brukt av alle, og den var heller ikke kjent. Jeg var selv dramaturg på Oslo Nye Teater og oppdaget det først etter noen år. Den ordningen ble omgjort, og pengene fra den ble gitt til Dramatikkens hus som et prosjekt. Men Dramatikerforbundet jobber nok for å få urfremføringsstøtten opp igjen i en litt annen form, men dette er en debatt det endelig er blitt litt stille om. Det var uansett nye friske midler til Dramatikkens hus. Det var også mange, lange utredninger i enden av Franzisca Aarflots tid som teatersjef for Det Åpne Teaterhvor det også finnes herlige og spennende analyser for hvorfor man skulle gå vekk fra å være produserende til å bli det vi nå er blitt.

Er det litt frigjørende at man ikke har en plikt til å ha fullskalateaterforestillinger å vise frem?

Ja, jeg tenker at det er å gjøre noe helt annet enn det vi gjør her. I 2014 eller 15 gikk jeg til Kulturdepartementet og sa at vi måtte ikke telles mer. Det er viktigere å se på hvilke skuespill som kommer til publikum, hvor mange stykker blir kjøpt? Det måles vi på nå, og det er bra. Vhar definert oss som et nasjonalt verktøy for tekstutvikling. Også er vi så heldige at vi har et hus der vi kan invitere folk eller publikum hjem. Hver gang vi skal reise oss opp og bli et teater omformulerer vi huset og hyrer inn frilansere. Når vi skal lage et Husdramaton på 5-6 timer må vi omskape organisasjonen vår, og det er ganske traumatisk egentlig å gå fra det ene til det andre for denne organisasjonen, men ganske gøy også, for de fleste av oss lengter jo etter produksjon innimellom.

Men veldig mye av det som lages her og som ender i produksjon, ender jo i produksjon andre steder? Er det en fare for at man ikke ser at utgangspunktet for en forestilling kommer herfra? Dere ender nederst på kredittlisten?

Alt blir produsert andre steder. Det er helt sant. Vi blir ofte glemt, og vi maser ofte om kreditteringen. Men det er ikke mange som leser den bittelille skriften, i hvert fall ikke tre år etterpå. Så det å bli kredittert er ikke så vanlig i scenekunstfeltet i Norge, hverken i taler eller noe. Så det er helt riktig, og vi prøver å oppdra bransjen litt. Det har skjedd mange ganger at vi er usynlige, men arbeid i utvikling er usynlig! Og det skal være usynlig, for du skal ikke slippe noen for tidlig inn i skriverommet ditt, for ting kan dø. Det er så intimt! Det kan ta mange år.

Det er også en fare for at vi kanskje ikke blir gærne nok og ikke tør å velge det rareste, særeste, villeste fordi vi også skal måles og telles. Så vi har snakket en del her om høyrisikoprosjekter. Hvilken søknad forstår du ikke bæret av? Er vi mangfoldskompetente nok som lesere av søknader? Eller som kuratorer? For vi er jo ute og henter folk inn. Det er stor konkurranse om det skrivende talentet. Det er jo utrolig mange, men vet de om oss? For vi skal beskytte dramatikeren og de kunstneriske prosessene, men den dualismen er et kjempeproblem. Vi er jo en slags Kirsten Giftekniv og vil være et sted vi kan la kunstnere og teatersjefer møtes uten at man trenger å skrive om det i avisen. Og vi har også verksteder der alle bare prøver å finne ut av om man kan jobbe sammen, og det er det ikke alltid man kan. Så det er mange hemmelige prosesser som ikke er noe å snakke om.

Dramatikerutvikling Kan du ikke si litt mer om hvordan dere jobber rent praktisk med husdramatikerordningen og søknadsportalen?

Husdramatikerordningen er ganske synlig, og det gjør at mange kanskje tror at Dramatikkens hus ikke er for dem fordi de ikke er husdramatikere. Det er også omkring 130 mennesker som har søkt på de plassene og som har fått avslag fire ganger. Det er ikke spesielt ålreit. Men vi lagde husdramatikerprogrammet som en reaksjon på alle de kortsiktige prosjekttildelingene. Det var et ønske om å kunne jobbe lengre med noen få og gi folk ro til å skrive og bli kjent med oss. Ordningen er laget etter modell av New Playwrights i New York. Der er det to dramatikere fra hver stat i USA som er syv år i en kirke i New York. I de tidlige årene var det enorme mengder med mennesker innom, men det var korte prosjekter, og vi opplevde at nå må vi lage en struktur for å få til et annet grep og få kunstnerne inn. Vi ønsket å bygge tillit og lage relasjoner mellom dramatikerne og dramaturgene. Det er ting som tar tid.

Husdramatikerordningen består av åtte mennesker som får 110 000 kroner i året, skrivested, kaffetilgang, dramaturg, verksteder. De kan si «jeg har lyst til», og de får førsteprioritet når vi skal lese og gi tilbakemelding, de får førsteprioritet på rom og scenisk plass. Vi ønsker å bygge et team av dem, men det er med vekslende hell. De er solister. De finner hverandre som oversettere og samtalepartnere. De sitter ved siden av hverandre og jobber. Vi vet aldri helt hvordan det er og hvordan det går, men vi er veldig nær dem i dramaturgiatet.

I tillegg har vi den vanlige søknadsportalen vår. Vi får omtrent 19 millioner kroner til sammen, og av det går det 6 – 7 millioner kroner til de kunstneriske prosessene rett ut i form av penger, men vi får dobbelt så mange søknader som det er penger til støtte. Her kan man søke om tre ting: Man kan søke om dramaturgtildeling, verksted eller et rom til å skrive i, og man kan søke om skrivetildeling. Det siste er helt renspikket en skrivesum. Vi har rundt 200 søkere i året, og vi har en tildelingsprosent som vi diskuterer hele tiden. Jeg vil gjerne gi litt mer til litt færre, og det har vi jobbet mye med. Samtidig er det litt vanskelig med sånne statistikker, for vi vil også ha rekruttering og kaste folk inn. Du kan søke om 20 000 og bare få en dramaturg som du kan snakke med. Man trenger heller ikke å velge de som er her, det er mulig å søke penger for å velge seg en ekstern dramaturg. Det er kunstnerne som ansetter. Dramatikerne er i veldig stor grad i førersetet her.

Vi har også samarbeidsprosjekter. Vi har en sum som vi bruker på festivaler. Vi har Norsk Dramatikkfestival. Vi jobber også tett med Fjaler, vi ser etter hvor det er dynamikk og mye gøy. Vi samarbeider med Bergen Dramatikkfestival og Scenetekstivalen i Tromsø. Hvis vi skal dekke hele Norge kan ikke vi reise hele tiden, vi må ha noen som er rundt omkring. Det er også noe som ikke er så lett avlesbart hvis man ikke er her mye og ser inni papirene våre. Og så er det sånn at vi har prosjekter, vi har hatt barnedramatikksatsning og figurteatersatsning.

Nå jobber vi også mye med mangfoldsspørsmål. Jeg er blitt sertifisert mangfoldsleder. Vi har laget en ny strategi med styret vårt og skal se på representasjon. Vi snakker om det når det kommer til representasjon og tildelinger. Nå skal 10% av alt gå til barnedramatikk, men det er vanskelig, for søknadene er ikke så mange som vi vil at det skal være selv om vi har holdt på med det i mange år. Men også dette med å få inn de nye stemmene, andre perspektiver og en kulturell mangfoldighet. Det jobber vi med i alle nivåer i organisasjonen.

Hva tenker du om posisjonen til dramatikken i norsk teater i dag sammenlignet med for ti år siden? Har arbeidet Dramatikkens hus har gjort påvirket hvordan vi bruker og ser på dramatikk i norsk teater i dag?

Jeg er helt sikker på det. En ting er huset eller prosjektet, en annen ting er at det har vært en fagsamtale. Jeg opplever at det er et annet bilde nå. Vi ser at for eksempel at Arne Lygre spilles i hele Europa, det skjedde ikke for ti år siden. Jon Fosse spilles mye fremdeles, men han er ikke alene på den tronen. Norsk dramatikk spilles mye internasjonalt nå. Hvis jeg drar til London, kan jeg møte en underagent av Colombine Teaterförlag, og hun har syv norske dramatikere i sin portefølje. Hun er orientert om hvem som skriver nå i vårt land. Frankrike er jo et eventyr for norske dramatikere, og det handler om mange ting. Kai Johnsen var der borte og startet med La Colline. Vi har også hatt en bra ambassade i Paris, og vi har oversetterne. De er jo de usynlige agentene. Prosjektet med det internasjonale gror på oss.

Det vi jobber med på Dramatikkens hus tar lang tid. Det var jo i fjor Demian Vitanza fikk Ibsenprisen, men han kom inn i huset som en ung gutt, hentet inn av Kai Johnsen. Bildet er annerledes i dag. Teksten får lov til å være der midt i blant dokumentarisme og andre ting. Vi driver ikke og diskuterer forskjellen på scenetekst og dramatikk, det lever side om side. Jeg opplever at det er et rikere genretilfang. Goksøyr/Martens skriver for eksempel veldig ryddig og aristotelisk. De intervjuer folk før de skriver, men dramaturgien er aristotelisk som overhodet mulig.

Genretilfang Men er det det som har skjedd tror du? At dere har vært med på gjøre at det skrives mer, så blir det et større genretilfang med ulike dramaturgiske innfallsvinkler? Jeg tenker for eksempel på Janne-Camilla Lyster som jobber med scenetekst på en måte som jeg ikke har sett før.

Ja, jeg tror det. Akkurat det med Janne-Camilla Lyster er interessant i seg selv fordi dansen og koreografien har flyttet teksten inn og tidvis flyttet dansen ut. Alan Lucien Øyen, for eksempel, jeg tenker at han er husdramatiker, ikke huskoreograf i Operaen! Samtidig har vi jo de som skrive-skriver, som Arne Lygre, Maria Tryti Vennerød eller Monica Isakstuen. Isakstuen hadde nok ikke begynt å skrive om dramatikk hvis vi ikke hadde hentet henne inn. Det som er gøy her er jo at vi vet hva som skal programmeres om to år. Det får vi ikke snakke om, men vi vet en del om det.

Er institusjonsteatrene flinke nok til å plukke opp det som skjer? Du sier at dere jobber med å få frem kulturelt og estetisk mangfold, men er institusjonsteatrene flinke til å plukke opp strømningen, eller sitter man igjen med de hvite mennene, Jon Fosse og Arne Lygre?

Ja, jeg mener at det fremdeles spilles altfor lite ny norsk dramatikk og at det ikke plukkes opp nok av de nye stemmene. Mangfoldsmodenheten i norsk teater har helt klart et forbedringspotensial. Men teatrene er så forskjellige. Det er en god del nye teaterledere som jobber litt annerledes. Det omformuleres hva teatrene skal være. Unge Viken Teater er nå et barne- og ungdomsteater. Det går ikke an å si at det norske teaterfeltet er for dårlig. Jeg synes det er håpefullt, jeg. Vi har formidable tall for hva som settes opp av ny norsk dramatikk.

Hva med alle iscenesettelsene av romaner? Er det en del av spørsmålet om de er gode nok til å benytte seg av det som lages av ny norsk dramatikk?

Ja, jeg irriterer meg over det. Jeg holder på å bli koko! Dramatikkens hus gir nesten aldri støtte til dramatiseringer. Det står at man kan søke om det. Vi gjør unntak når vi ser at forfatteren selv ønsker å lage en sceneversjon av romanen sin. Men utover det gir vi støtte til originalverk for scenen, for det mener jeg er vår fordømte plikt. Vi må insistere på at det er noe annet. Jeg er veldig skuffet over denne bokbølgen som aldri slutter. Vi ser jo igjen og igjen at de norske dramatikerne ikke får plass på hovedscenen, men de skriver jo også for to stykker som sitter med et glass vann og snakker om døden, livet, kjærligheten eller havet og naustet, og så har Jon Fosse fått et og annet besøk på hovedscenen. Men det er også gjort en del bestillingsverk og samtaler med dramatikere akkurat nå i koronatiden, med Demian Vitanza, og Monica Isakstuen som fikk bestilling på DNS. Da måtte ting skje raskt. Da kan man plutselig få norsk dramatikk på hovedscenen, og Dramatikkens hus kan være støvsugerselgere eller ha foten i døren. Akkurat nå har vi et slags momentum som gir et virkerom fordi folk er så perplekse. Jeg tenker bare at det er et eller annet nå som vil sildre inn i det strukturelle. Akkurat nå er det både farlig og spennende å være i kunsten i verden og i Norge. Vi ristes!

Et attraktivt sted Hva er du mest glad for at Dramatikkens hus har gjort de siste ti årene?

Jeg tenker at nå har vi en institusjonell posisjon. Det er blitt attraktivt å søke om jobb her. Dramaturger vil være her. Jeg opplever at vi blir hentet inn som rådgiver for teaterledere, produsenter og dramatikere. Fordi vi ikke skal tjene penger er vi på en måte et virksomt teaterforlag uten inntjeningskravet. Jeg må stadig vekk si at jeg egentlig har veldig lyst til å gå opp til Kulturdepartementet og kysse en eller annen seniorrådgiver. Helt alvorlig talt, kanskje det kysset skal gå til gamle Ibsen. Det lyset vi har internasjonalt på våre dramatikere kommer av en historie. Det bittelille landet som har dette her! Vi får 19 millioner kroner, det er ikke så mye penger. Se på Norsk Filminstitutt, da! Jeg synes vi skulle hatt dobbelt så mye. Jeg synes vi skulle hatt en egen avdeling for det internasjonale. Jeg synes vi skulle hatt et kontor til og fått festivalene inn. Det er et stort vi, mener jeg, i det nasjonale tekstutviklingsprosjektet. Dette er en liten gjeng som får til veldig mye bra sammen. Så prosjektet Dramatikkens hus har båret frukter og synes internasjonalt og nasjonalt. Det er ikke mulig ikke å se oss lenger eller se dramatikken, for kvaliteten er høy, og det blir spilt.

Men nå som dere er her, hvor skal dere nå? Hva er ønskene for tiden som kommer? Vi driver med fremtidens dramatikk nå. Dramatikerne er her! Det skal komme fler, og vi skal synliggjøre flere. Vi jobber jo med at ikke alle minoritetsjenter ikke bare skal bli leger, men noen bør komme hit. Jeg tror det var bra jeg at det eksploderte med Heddanominasjonene og manglende mangfold, og det er ikke ferdig. Dette fortsetter, og det ser vi her. Vi ser det på tekstene, jeg ser det i de skrivende og vi kommer til å se det på scenene. Men det blir ikke lett for oss. Jeg tenker også at vi har et internasjonalt arbeid som jeg skulle ønske vi hadde hatt midler til å prioritere mer. Jeg tenker at hvis vi hadde kunnet åpne dørene våre for internasjonale samarbeid så hadde vi fått en påvirkning på det mangfoldige på et strukturelt nivå. Det hadde vært gøy i fremtiden, og det har vi en plan på. Vi løfter hver sten akkurat nå. Strategien vi har nå går ut til jul, og nå lager vi en ny.