S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Maja Sievers Skanding – 6. november 2019

En sjangeroverskridende drøm

Foto: Grethe Nygaard. Scenografi: Olav Myrtvedt. Kostymedesign: Solveig Holthe Bygdnes


Publisert
6. november 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

En Midtsommernattsdrøm av William Shakespeare

Premiere på Haugesund Teater 24. oktober 2019. Anmeldt 2. november

Kunstnerisk team: Manus og regi: Erlend Samnøen Scenografi: Olav Myrtvedt Komponist og musikalsk ansvarlig: Bjarte Eike Kostymedesign: Solveig Holthe Bygdnes Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud Maskør: Unni Gjerde Jørgensen Fotograf: Haakon Nordvik (Plakatfoto) og Grethe Nygaard (Forestillingsfoto) Rekvisitør: Aslaug Eriksen

Skuespillere: Gunnar Eiriksson, Inga Ibsdotter Lilleaas, Ane Skumsvoll, Stine Robin, Kristian Berg Jåtten, Victoria Ose, Erle Øyordsbakken, Johanne E. Østebøvik

Musikere: Bjarte Eike, Steven Player, Hans Knut Sveen, Helge Andreas Norbakken, Fredrik Bock, Johannes Lundberg, Per Buhre, Thomas Guthrie, Snorre Bjerck


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/en-sjangeroverskridende-drom
Facebook

Akk, om bare flere teatre hadde tatt i bruk musikkens sceniske potensial slik Haugesund teater gjør i En midtsommernattsdrøm!

Under bjelkene på et loft i Staalehuset i Haugesund finner en av høstens store kulturbegivenheter sted. Regissør Erlend Samnøen har slått seg sammen med fiolinist og leder for Barokksolistene, Bjarte Eike, og fornyet et av Shakespeares mest spilte skuespill, En midtsommernattsdrøm. Den unike stemningen spillestedet Tønneloftet tilbyr gjør at vi lettere tar inn den historiske konteksten de kunstneriske valgene er basert på.

Eike, som fungerer som forteller, musiker, orkesterleder og skuespiller (i rollene som både Filostrat og Puck) denne kvelden, innleder med en presentasjon om hvordan teatrene i England ble stengt som en følge av reformasjonen, og skuespillere og musikere måtte trekke inn i pubene for å gjøre arbeidet sitt. Sjangerblandingen og improvisasjonen som dermed oppsto er utgangspunktet for Eikes prosjekt «Alehouse Sessions», der en spiller musikk fra perioden, og ikke minst dyrker den tidsriktige stemningen – helst i konsertlokaler der publikum kan ta med en øl inn, og der ølet gjerne også flyter fritt på scenen. Allerede noen minutter ut i forestillingen kjenner jeg på et ønske om at skuespillere og musikere kunne møtes oftere på arenaer som dette, i uhøytidelige prosjekter der skuespilleriet, dansen og musiseringen går opp i en høyere enhet.

Utvisking av sjangergrenser Publikumskontakten etableres fra første stund: Idet vi når toppen av trappen som leder fra det store barlokalet i underetasjen og opp til det trivelige loftet, møter vi musikerne, som henger nonchalant rundt på scenen. De hilser på oss og småprater, og orkesterleder Bjarte Eike ber om å få smake på ølen til en publikummer. Men det er først og fremst den velkomponerte helheten, ikke enhetene fra baren, som skaper den unike stemningen denne kvelden.

De fleste utøverne gjør alt: Skuespillerne synger, instrumentalistene synger, musikerne spiller skuespill, og alle danser sammen. Spesielt Eike imponerer i skiftene mellom ulike roller: Få kan flørte så godt med både publikum og medspillere som ham. Alehouse-gjengen vet å by på seg selv, enten de spiller liksom-dårlig på instrumentene sine eller åler seg rundt på gulvet iført grønnspraglete trikotkostymer i rollene som skogsalver. Scenekanten er lav, så vi kommer tett på utøverne – eller kanskje snarere de på oss.

Forestillingen er gjenkjennelig for de fleste, og handlingen fra Shakespeares skuespill er kun utsatt for små endringer, som at eselet er erstattet av en vær. Scenografien er enkel: Loftet med treinteriør og en balkong høyt under taket føles så spesielt i seg selv at det ikke trengs mer enn få rekvisitter og noen vekslende tepper i bakgrunnen for å illustrere om vi befinner oss på slottet eller i skogen. Kostymene sender oss tilbake til barokken, selv om parykkene sitter slurvete på og det hele tiden lekes med og ironiseres over estetikken.

Både første og andre akt begynner gradvis, i form av publikumsoppvarming og utvisking av skiller mellom sal og scene. Publikum sitter tett på lange trebenker, og oppfordres ved et par anledninger til allsang. Noen stakkars utvalgte må dessuten reise seg og prøvesynge for komponisten «Mr. Purcell». Hertug Thesevs av Athen kjefter på oss, og utøvere snubler og lander i fanget på folk på første rad.

Stilfulle stilbrudd Den ironiske distansen vi ser i det visuelle uttrykket og formidlingen går igjen i manus: Til tross for at grunnhandlingen til Shakespeare er beholdt, er teksten er grundig omarbeidet og overrasker stadig. Samnøen og Eike – og antagelig hele ensemblet – har jobbet frem en fin balanse der Shakespeares lyriske vendinger tidvis får stå som de er, og tidvis er iblandet absurde stilbrudd der vår tids ungdomsslang skaper kontrast og komikk. Disse brå skiftene mellom epoker og stiler funker, antagelig fordi de er gjort med både kjærlighet til Shakespeares tekst, rom for improvisasjon og lydhørhet for publikum. At koreografien gjør tilsvarende hopp i stilarter – uten at disse nødvendigvis er synkrone med manusets vekslinger – bidrar til komikken, uten at slapsticken tar overhånd.

Ofte spøkes det med at vi har å gjøre med en klassiker, som når en av musikerne må hjelpe en skuespiller med replikkene, og liksom oppgitt hurtighvisker teksten til Shakespeares sonett 18 som begynner med «Shall I compare thee to a summer’s day» i øret hans med et blikk som sier «Den kan du vel i de minste?»

Manuset inneholder imidlertid unødvendig mange vekslinger til engelsk som virker umotiverte. Enkelte av musikerne er engelskspråklige, og forestillingen tjener nok på at de fremfører sine replikker på morsmålet, slik den svenske bratsjisten får et liksom-raseriutbrudd på svensk. Når de norske utøverne fremfører hele brokker av nyskrevne scener på moderne engelsk, fremstår dette snarere som en lettvint måte å skape komikk på, og bryter med poesien ellers.

De mange forviklingene som oppstår på grunn av alvekongen Oberons kjærlighetsnektar kan fort føles et hakk for heteronormativt begrensende i 2019. I denne versjonen er lettelsen enorm når den frustrerte Demetrius mot slutten av forestillingen endelig bestemmer seg for å komme ut av skapet, og til stor jubel fra salen erklærer «E man homo så e man homo!», hvorpå den godlynte hertugen bestemmer seg for å endre et par lover slik at alle seksuelle minoriteter som vil kan få gifte seg. At hertugen spilles av en kvinne – Ane Skumsvoll – understreker overskridelsen av kjønnsgrenser, motsatt av på Shakespeares tid.

Musikkens plass Det er hyggelig å se at de unge elskende faktisk spilles av unge skuespillere en kanskje ikke har sett så mye til allerede. Av disse utmerker spesielt Stine Robin seg som Helena. Stine Robin fyller tretti år kvelden jeg ser forestillingen, og blir besunget av en hel sal. Hun har et nærvær som gir like mye tyngde i de seriøse og poetiske replikkene som det gir letthet i de tøysete og ironiske sekvensene.

Selv om både teksten og fremføringen jevnt over er god, er det de musikalske elementene som sitter igjen etter denne kvelden. Det føles som om vi har fått være med på en sjelden begivenhet på norske scener. Dersom flere teatre hadde hatt mot – og tatt seg råd – til å hente musikerne inn i teatret, og bruke dem mer aktivt, ville mye vært vunnet. Denne forestillingens fremste styrke er utvilsomt at musikerne har fått være med ikke bare i gjennomføringen, men også i utformingen.

Kordelene der både musikerne og skuespillerne bidrar er stemningsfulle, og spenner fra det urkomiske til det dypt rørende. At utøverne trives sammen er åpenbart, de erter og utfordrer hverandre og synes å improvisere en del underveis. Musikkens viktige rolle i forestillingen tilfører imidlertid mer enn stemning, musikken får være en viktig drivkraft i historiefortellingen: Når orkestermedlemmene beveger seg rundt mellom skuespillerne i skogsscenene og spiller suggererende rytmer på stokker, skaper det fremdrift og spenning. Når ensemblet møtes i flerstemt sang eller absurde dansescener, gir det et helhetlig scenisk inntrykk som sitter igjen lenge.

Det er synd forestillingen ikke spilles mer enn syv kvelder, ettersom et slikt gjennomført verk er verdt å reise langveisfra til Haugesund for. Da er det en trøst at også tiendeklassinger fra Karmøy og videregåendeelever ellers fra Haugalandet får besøke forestillinger på dagtid gjennom Den kulturelle skolesekken. Forestillingen gir elevene et godt innblikk i Shakespeares verk samtidig som den aktualiserer tematikken. Gjennom fortellerens introduksjoner får vi dessuten en kontekst som gir historisk innsikt i kunstneres arbeidsvilkår til ulike tider. I tillegg inspirerer forestillingen sterkt til utfoldelse gjennom sang, dans og spill, og viser oss hvordan kunsten kan trigge alle mulige uttrykk for kjærlighet og livsglede. Som Bjarte Eike oppfordrer oss til: «Party like it’s 1699!»


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no