En intens og elegant «folkets» Evita

Få andre latinamerikanske kvinner har blitt så myteomspunnet og mystifisert – både nasjonalt og internasjonalt – som Eva Perón: helgenen, martyren, sosialisten, feministen, fascisten, narsissisten, fashionistaen, filantropen, eventyreren, elskeren, heksen, horen, liket, politikeren, kvinnen. Mye av ansvaret for dette ligger på Andrew Lloyd Webbers musikal Evita, som skildrer Evas korte liv (1919-1953), fra fattigdom i provinsen til et storslagent stjerneliv med president Juan Perón ved sin side. Musikalen har jevnlig blitt oppført på norske scener med norske stjerner, og nå er det Oslo Nye Teaters tur til å sette den opp i samarbeid med Aarhus Teater og med Natalie Bjerke Roland som Eva Perón.

Vellykket samproduksjon

Regissør Sara Cronberg, koreograf Melker Sörensen og scenograf Franciska Zahle står bak en rekke musikalsuksesser i Danmark og Sverige. Da de satte opp denne versjonen av Evita på Aarhus Teater våren 2023, fikk forestillingen gode kritikker og trakk fulle hus. Basert på premieren i Oslo har jeg stor tro på at oppsetningen vil bli en publikumssuksess her også. Samarbeidet mellom de tre kunstnerne er vellykket og vakkert, og hver scene fremstilles som et lite tablå eller kunstverk. Moderne dans er et bærende og nyskapende element i denne versjonen og står i virkningsfull kontrast til den nøkterne, men nøye avstemte fargepaletten i scenebilde: støvete blått, sennepsgult, brunt og blodrødt. Kostymene er minimalistiske, tidsriktige og enkle, og kulissene er preget av få, realistiske elementer som trestoler, et akustisk piano, små kafebord, en koffert og noen rosebuketter. Vi skal ikke til fargesprakende assosiasjoner til Hollywood denne kvelden, men til et forsøksvis autentisk scenebilde av et ruralt Argentina på femtitallet.

Allerede i åpningsscenen får vi en anelse om at det er en annerledes Evita som venter oss. Med sallyset på kommer skuespillerne en etter en inn på scenen og setter seg forventningsfulle – nærmest som privatpersoner – inn i en «kinosal» hvor den romantiske filmen de er kommet for å se straks skal avbrytes, og den overraskende beskjeden om at Evita, deres «åndelige leder» er død, skal overleveres. Scenen fungerer som et speil på alle de forventningsfulle publikummerne som parallelt tar plass i salen. De ser på oss og venter på at deres film skal begynne. Vi ser på dem og venter på vår. Og vi forstår raskt at vi er en del av folket denne kvelden. Folket som hyllet Evita, som var avhengig av henne, og som hun selv var like avhengig av.

God casting og glitrende prestasjoner

Med Natalie Bjerke Roland i hovedrollen, kjent fra tv-serier som Fling og Rådebank, har Oslo Nye gjort et bemerkelsesverdig godt casting-valg. Roland er sylskarp og strålende i rollen som Evita, elegant som få, men med en gjennomgående undertone av «slem Askepott». Vokalt er det spesielt imponerende når sinne og kraft tar over. I første akt sitter toppnotene litt fast i en lite effektiv vokalbruk, men dette vil trolig gå seg til med enkle justeringer eller når forestillingen setter seg og premierespenningsnervene får hvile. I åpningen av andre akt med «Don’t Cry for Me Argentina» tilbyr Roland derimot en versjon av monsterhiten som er den mest interessante jeg har hørt på lenge. En vekslende stemmebruk som iblant nærmer seg ren tale, kombinert med imponerende kraft, gråt og til tider en luftig klang, gjør at vi igjen blir dratt inn i folkemassen som i starten av stykket: Tror vi på Evita når hun ber oss ikke gråte for henne? Eller blir vi som publikum – i sanntid – manipulert til å felle en kollektiv tåre?

Sindre Postholm er sterk som Perón og byr på en kraft som er til å ta og føle på. Bare blikket hans alene forteller hvordan presidenten også hadde stjernekvaliteten til å forføre et helt folk. Han trengte kanskje ikke Eva, men han ville ha henne og gjenkjente det enorme potensialet som forløses av de to som en samhandlende enhet. Postholm, en av våre mest erfarne musikalartister, kler den bærende rollen. Det vokale er rikt og jordet, og hans bakgrunn som danser gir næring til de scenene som krever bevegelse for å fortelle historien. Scenen hvor det danses en kombinasjon av avansert stollek og russisk rulett og hvor Perón fjerner en etter en av sine militære likemenn for å komme til makten, er et av produksjonens høydepunkter.

Kim Helge Strømmens tolkning av fortelleren og antagonisten Che er også spekket med energi og troverdighet. Hans sjarmerende, men triggende, brechtianske tilstedeværelse skaper fokus og undertekst samtidig, enten han spiser popcorn på kino i åpningsscenen, eller utfordrer tyngdekraften der han balanserer på gallerirekkverket og betrakter Evitas stjernekvaliteter fra salen. Ches overraskende nærhet til Evita er et sterkt grep i oppsetningen. I motsetning til andre produksjoner fungerer han nærmest som Evas indre liv og ikke bare som kritikeren som på avstand utfordrer hennes helgenstatus. Til tider fungerer han også som vårt indre liv der vi prøver å finne ut hva vi føler og tenker om historien som spiller seg ut foran oss. Vokalt er Strømmen en spennende utøver. Med en fleksibilitet som leker seg gjennom klangfarger, vokalteknikker og sjangerreferanser, fremstår han som en sanger som bader i ideen om at den soniske klangen av stemmen kan være minst like meningsbærende som det sungne ordet selv. Et vokallandskap jeg ønsker velkommen på den norske musikalscenen.

Sara Cronbergs regi er sentrert rundt og utnytter til det fulle musikalartistens unike kvaliteter som såkalte «triple threats» – de er sangere, dansere og skuespillere på lik linje. Hver og én, og sammen som en «folkets organisme», stråler ensemblet av både håndverk og kunstnerisk dyktighet. Det føles luksuriøst å oppleve et ensemble på hele nitten utøvere på en så intim scene som Oslo Nyes, og det synlige nimannsorkesteret er stramt og lekende under Simon Revholts ledelse. Lloyd Webbers musikk er overraskende vanskelig og intrikat, men ensemblet briljerer vokalt og musikalsk; det er presist, variert og vakkert sunget. Fremtredende bruk av humor, absurditet, overdrevenhet og komisk timing fungerer også bra, og gir en slags motvekt til Lloyd Webbers tidvis særdeles pompøse og sødmefulle musikk.

Overambisiøst megakonsept

Likevel lider også Oslo Nye’s oppsetning under Lloyd Webbers stormannsgalskap. Tidsmessig plasserer Evita seg inn i historien som en av de første rockemusikalene og var Lloyd Webbers ambisiøse oppfølger til storprosjektet Jesus Christ Superstar. Musikalen ble født som et konseptalbum, i 1976. Men den har også sterke referanser til konseptmusikalen (for eksempel Sondheims Company) hvor budskap, stil og tema trumfer et komplekst plot, og Evita ble skrevet med ambisjon om å være et kritisk samfunnsblikk på vårt forhold til media. Stykket er på samme tid et sterkt frampek mot megamusikalen som fikk sitt inntog på åtti- og nittitallet. I megamusikalen er skuet («spectacle») det ledende uttrykket og det er det visuelle – ikke karakterens dybde eller nyanser – som skal ta oss med storm, slik som helikopteret på scenen i Miss Saigon. Evita, som så mange andre megamusikaler, er også gjennomkomponert. Den har resitativer i stedet for tale. Stilmessig flørter den både med det atonale, med det operatiske og med det overdådige «rocka», men også med referanser til argentinsk tango og svulmende pop-ballader. Utfordringen med denne måten å skrive musikal på er at det finnes få pusterom. Det finnes ingen naturlige pauser i selve verket til å stille seg inn på karakterene, til å bli kjent med dem og til å elske dem før de gjør vonde, uforklarlige eller provoserende ting. Gjennom hele forløpet hopper vi fra den ene scenen til den andre, fra den ene musikksjangeren til den andre. Også Oslo Nyes versjon lider under dette: Megamusikal-elementene vinner stadig over konseptambisjonene til stykket. Vi tilbys for få regimessige pusterom til å veie opp for den heseblesende «spole-fort-fremover»-komposisjonsstilen til Lloyd Webber, og teksten blir til tider borte i et litt uklart lydbilde, noe som skyldes selve verket, men også noen lydtekniske utfordringer på premierekvelden.

Et skritt i riktig retning

Oppsetningen til Oslo Nye har også et uforløst potensial i å utforske og utfordre det noe utdaterte tankegodset i Tim Rice sin tekst. Det er lenge siden 1978 og premieren i London, men også denne versjonen blir hengende i en tid hvor den europeiske manns blikk er gjeldende og en privilegert distanse til temaer som fattigdom, kjønn, korrupsjon og kollaps rår. Til tross for at teateret skriver i programmet at de ønsker å sette fokus på folkets rolle og ansvar i skapelsen av halvguden Evita og setter spørsmålstegn ved hvem som skal få fortelle hennes historie, blir hovedpersonen fortsatt fremstilt som en gjennomgående og ensidig hyperseksuell, manipulerende, nesten narsissistisk kvinne. Også denne produksjonen hopper enkelt bukk over at María Eva Duarte (som hun het før møtet med Perón) var kun 15 (!) år da hun i stykkets første del reiste alene til Buenos Aires for å etablere seg med den mye eldre tangosangeren, Agustín Magaldi, og det stilles ingen kritiske spørsmål fra scenen til de mange mennene som krevde seksuelle gjentjenester for å hjelpe hennes talent og kvaliteter frem. Glemt er også Evitas kampanjer for kvinners stemmerett og rett til å skilles, samt hennes bidrag til utallige skoler, medisinsentre, eldrehjem og husly. Jeg ønsker likevel å trekke frem forestillingens programhefte som et steg i riktig retning. Det er like elegant som forestillingen selv, og tilbyr – i hvert fall noen – tankevekkende spørsmål rundt myten Eva Perón og om oss som fortsatt oppsøker, ønsker å nyte og vil forstå den spektakulære historien om hennes liv og væren.