En hyllest til fansen

Den amerikanske koreografen Trisha Brown var med på å etablere det avantgardistiske Judson Dance Theatre group i 1962, det eksperimentelle kollektivet Grand Union og sin egen gruppe Trisha Brown Dance Company i 1970. Brown var en av de mest innflytelsesrike koreografene i sin tid og i hennes arbeider fant man funksjonalitet, humor og en vilje til nytekning. Kompaniet har ikke spilt i Oslo på over tretti år. Men nå, et år etter hennes død i mars 2017, viser Dansens Hus utvalgte stykker kuratert i samarbeid mellom Dansens Hus og kompaniet. Som i en postmoderne ånd har ulike verk blitt plukket og limt sammen til denne forestillingen titulert A Tribute to Trisha Brown. Resultatet er et utvalg stykker som kanskje viser den mer publikumsinnfriende og teatrale siden ved Brown. For til forskjell fra sine tidlige stykker, som ofte ble utført i stillhet, er alle stykkene som vises på Dansens Hus av den musikalske sorten.

Regnbuer og bakhoder Alle de korte verkene inneholder noe særpreget, som distinkte kostymer, posisjon i rommet eller fraværet av en kroppsdel. To av verkene er soloer, og de er på et vis hverandres speilbilder. Den første, Accumulation (1971), er her utført av danseren Leah Ives, og gjøres i frontal stilling på et eneste punkt i rommet. Som navnet avslører, akkumuleres bevegelser. Det begynner med tomler, håndledd og hode som vris som vindusviskere på en bil, til siden og løftes opp for å vris igjen i skulderhøyde. Så snirkles salsahofter i en fornøyelig bue bakover som på impuls fra håndleddene. Løstsittende bukser med utsvingede kanter og den muntre 1970-talls-rocklåten: Uncle John’s Band, av The Grateful Dead, gir oss tidskoloritten og et politisk og rebelsk bakteppe. Ives har en mild og bekymringsløs tilstedeværelse som gir stykket en søtlig intelligent tekstur. Den korte lengden, det enkle og lite spektakulære ved verket gjør at vi konfronteres med våre egne forventninger, og det spartanske vi får tildelt gir en komisk etterklang. Den andre soloen If you couldn’t see me (1994) har også en like avslørende tittel. Vi konfronteres med danseren Cecily Campbells ryggtavle. Det går sport i å holde ansiktet skjult, og selv i piruettaktige veivinger er øyne, nese, munn utilgjengelig, som i en marerittaktig drøm.

De tre følgende verkene er alle befolket av fire eller flere dansere. I Geometry of Quiet (2002) føres albuer, knær og håndledd i silkemykt i svingende, flytende baner i lufta som om danserne var sukkertråder i sukkerspinn. Løstsittende hvite karatelignende drakter tilslører dansernes kroppskonturer og bidrar ytterligere til den myke kvaliteten. En duett utvikler seg raskt til to, og danserne hjelper hverandre rundt som i et kollektivt oppdrag for å holde mekanikken i et klokkeur på plass. De glir over og under hverandre som om de er på nippet til å fly.

En vellykket perfeksjonist Det gir god mening at Trisha Browns skal ha sagt at en drivkraft i hennes kunstnerskap var å begå det perfekte dansestykket. For når hvert av de korte verkene kommer til en slutt er det som om sløyfen på en bursdagsgave er knyttet pyntelig på plass. Det som åpnes er fornemmelsen av harmoni og glimt av estetisk fullkommenhet. Det er en utfordring å formidle hva det er som gjør Browns verk så tiltrekkende. Stilt opp mot ulike trender innenfor de nyere generasjonenes dansekunst framstår Browns minimalistiske stil og fascinasjon for bevegelsenes mulighetsspekter som et frisk pust. Det er behagelig håndgripelig og visuelt oversiktlig når koreografien utgjøres av så få elementer. Det er ingen scenografi eller rekvisitter. Ikke noe lysshow. Det er kroppsdelers luftforskyvninger til stemningsmanipulerende musikk.

I Groove and Countermove (2000) benyttes entre og sorti på klovneaktig vis. Til jazztoner svinser et par tre dansere inn og ut med drakter i hver sin sterke farge. Plutselig overrasker ni dansere oss med sitt nærvær og danner raskt en ryddig rekke i hele regnbuens koloritt. De beveger seg synkront, og i ulike mønster som levende fargeblyanter. Helt uannonsert sklir en danser ut i spagat som tilfører et gymnastisk preg. Disse raske visuelle skiftningene er ertende effektfulle fordi de står i kontrast til den ellers tilbakelente holdningen. Det utveksles stadig smilende blikk mellom utøverne, og det synkrone er ikke utført med militær stil, men snarere synes tempoet å tilpasses de ulike danserne.

Fra copyright-generasjon til copycat-generasjon? A tribute to Trisha Brown gjøres ikke for henne, men for oss i publikum. Der hvor en hyllest kan fremstå tilbakeskuende og nostalgisk, viderefører de dedikerte danserne som forvalter stykkene Browns kunst på en forfriskende måte. Andre som har fått glede av hennes verk, som har kopiert og tatt, som gjennom estetisk og intellektuell nytelse har lagt verdi i hennes arbeid bidrar også til dette. I tillegg kan det sees som en hyllest til de som kan ha inspirert Brown selv. Brown tilhører en generasjon av koreografer som har vært opptatt av eierskap og opphavsrett til sine verk og danseteknikker. Det er delvis forståelig fordi deres generasjon på et vis oppfant postmoderne dans, men står samtidig på mange måter i kontrast til nyere trender i samtidsdansen som ikke skygger for kopiering og gjenbruk. A tribute to Trisha Brown er en oppvisning av fantastisk dansehistorie, som lever best videre åpent for fri bruk.