En gren av samtidens scenetekst

Bergen Dramatikkfestival arrangeres annethvert år av Cornerstone, en plattform for ny scenetekst, ledet av Idun Vik. Når festivalen nå arrangeres for tredje gang, er det i en utgave preget av alvor og politikk. I tillegg har festivalen et skandinavisk fokus med gjestespill og iscenesatte lesninger på svensk, norsk og dansk. Festivalen tar i bruk flere av Bergens scener, med hovedvekt på Cornerstones hjem, Cornerteateret på Møhlenpris. Programmet spenner fra klokken ti om morgenen til elleve om kvelden med alt fra fagsamtaler, foredrag og fest, til arbeidsvisninger, iscenesatte lesninger og ferdigstilte gjestespill. Det kunstneriske programmet baserer seg på 13 ulike scenetekster, hvor flere av dem tematiserer ulike former for vold, overgrep og omsorg. Tekstene finnes trykket i sin helhet eller som utdrag i den 800 sider(!) lange antologien La ordene trekke inn i kroppen. Ifølge festivalsjefen skal den tredje utgaven «etablere Bergen Dramatikkfestival som en tilbakevendende teaterbegivenhet – en biennale som måler temperaturen på, utforsker, utfordrer og feirer samtidens former for scenetekst.» Årets festival etablerer seg virkelig som en teaterbegivenhet, men jeg sitter igjen med en følelse av at det særlig er én gren av samtidens scenetekster som blir utforsket og feiret.

Teater og politikk

Jeg ankom festivalen fredag formiddag til et tett faglig program. Under panelsamtalen «kritikk under press» ble det klart at nye perspektiver og måter å møte scenekunsten på vil være viktig framover. Dette ble tatt opp igjen under panelsamtalen «Prisen for å ytre seg», hvor Tani Dibasey klaget over at hvite, middelaldrene damer kjøpte opp alle billettene til Sorte gutter gråter ikke, når det egentlig var de «sorte guttene» han ville nå. Samtalen ble godt ledet av journalist Hilde Sandvik, som var særlig interessert i dramatikerne Maja Lee Langvad og Astrid Menasanch Tobiesens politiske engasjement. I denne samtalen får jeg inntrykk av at dramatikerne bruker teaterrommet som et sosialt ytringsrom og at dramatikken deres fungerer som et talerør for sakene de brenner for. Samtalen var lagt like før den iscenesatte lesningen av Tobiesons Ambulare, noe jeg synes fungerte godt. Samtalen ga en interessant kontekst til visningen uten å gå for langt inn i noen lesning av teksten vi straks skulle oppleve.

Sterke vinnertekster

Ambulare er en av tre vinnertekster fra festivalens programpost Open Call – en åpen tekstkonkurranse. Tekstene er plukket ut av en jury blant over 100 innsendte bidrag, hvor det eneste kravet i utlysningen er at teksten ikke har vært oppført tidligere. Vinnerbidragene er altså fersk scenetekst som få i bransjen kjenner til fra før. I tråd med det skandinaviske fokuset er det trukket ut én svensk, én norsk (bokmål), og én dansk tekst. Vinnertekstene ble vist som iscenesatte lesninger jobbet fram i løpet av noen få arbeidsdager. Visningene går likevel ganske langt i å likne forestillinger, og alle visningene har scenografi, teknikk og regi. Festivalen har til og med en egen scenograf i Maria Victoria Høvring Høeg. En av de mest iøynefallende forskjellene mellom disse visningene og tradisjonelle forestillinger er kanskje at skuespillerne går på scenen med manus i hånda. Ambulare viser hvor avhengige vi er av systemer som fungerer. En ikke-spansk mor i Spania må vente i tre timer på en ambulanse for å få fraktet sin syke datter til et sykehus. Moren i teksten møter en pappa på sykehuset, og møtet dem imellom viser hvor mye mellommenneskelige relasjoner kan bety i krisesituasjoner. Jeg synes regissør Gustav Englund har fått til mye i iscenesettelsen, selv om det tar litt tid før skuespillerne (Hanna Carlsson og Johan Stavring) lander i rommet. Scenografien opplevde jeg først som noe generisk, bestående av en stor og en liten kasse-TV, et hvitt gulv dekket med noe som lignet jord, og en stasjon bygget av bruskasser der lyddesigner Niclas A. Lindgren holdt til. Det kjentes litt som å gå inn i parodien av et moderne kunstrom. Men etter hvert begynner rommet å virke. For eksempel minner ledningene fra TV-ene om ledninger på et sykehus, og det at det ene apparatet er stort og det andre lite, gir uhyggelige assosiasjoner til barn og forelder. I tillegg ble det vist korte filmklipp av ulike miljøer på skjermene. Mot slutten slipper skuespillerne dagslyset inn i salen, tar på seg ytterklær og går ut. Publikum blir etterlatt med en video av moren projisert på bakveggen som går og tenker på pappaen hun møtte den gangen i Spania, og hvilken rolle han og det mellommenneskelige møtet spilte da. I tillegg til å være sterkt rent estetisk, synes jeg grepet med å slippe verden inn i salen understreker Tobiesons politiske engasjement og tekstens tilknytning til det som skjer utenfor teaterrommet. Den norske teksten, Ikke et sånt barn, av Kristine Brusdal, var så populær at festivalen ble nødt til å sette opp en ekstra visning. Det skulle bare mangle at også noen utenfor den harde festivalkjernen stiller opp når en datter av Bergen debuterer i teaterkjelleren på DNS. Og for en debut! Teksten er stødig og fin og minner litt om Arne Lygre i formen. Vi møter en datter (Mie Korsbakken Christensen), en mor (Reny Folgerø) og en mormor (Hildegun Riise) som prøver å forstå hvordan den flinke datteren ikke lenger er den hun var, mens datteren undersøker og utfordrer relasjonen til mor og mormor. De tre generasjonene portretteres med humor og kjærlighet mens de forhandler om historien og ulike omsorgsposisjoner. Regissør Line Rosvoll har jobbet frem en ryddig og rørende iscenesettelse hvor skuespillerne har god plass å boltre seg på i en enkel og effektiv scenografi. Samtidig virker det som om skuespillerne har tydelige motivasjoner, slik at vi slipper en del av den formålsløse vandringen frem og tilbake over scenegulvet som av og til forekommer på iscenesatte lesninger.

Den danske teksten, Græt du? av Josephine Eusebius er lystigere og mer komisk enn de to andre vinnertekstene. Publikum er deltagere på et foredrag om den menneskelige forestillingsevnen, men foredraget blir til stadighet blir avbrutt av telefoner, aktivister og foredragsholderens assistent. Teksten leker med ulike fiksjonslag og typer. Dette vet regissør Trine Wiggen, sammen med skuespillerne Peiman Azizpour og Oddgeir Thune, å ta tak i. Den iscenesatte lesningen har masse humor og lek med publikum og teatersituasjonen. Det er lettende å kunne le i et program fullpakket med alvor. Kanskje gjør denne lettelsen at jeg overser gravalvoret som ifølge programmet også skal finnes i teksten. For selv om alvoret etter hvert trer mer og mer fram, bikker det aldri over til at jeg føler så alt for mye på sårbarheten og sorgen til karakteren. Delene som tilsynelatende er alvorlige blir dermed litt platte. I en panelsamtale med de tre vinnerdeltakerne, ble det fortalt at skuespillerne skulle bli værende i rommet ute av karakter og snakke med publikum om noen trengte det. Det gjorde at jeg gikk inn i rommet med en forventning om å se noe annet enn det som ble presentert. I dette tilfellet lukket panelsamtalen teksten mer enn den åpnet den for meg. For når jeg forlater rommet til lyden av livlig summing, tenker jeg at visningen ikke har lykkes med det den skulle – på bakgrunn av hva dramatikeren har sagt, ikke på bakgrunn av hva jeg nettopp har sett. Kanskje har noe forsvunnet i oversettelsen av teksten. Jeg synes det er synd at den danske teksten får sin debut på nynorsk. Burde ikke også denne vinnerteksten få vises i sin egen språkdrakt som den svenske Ambulare og den norskeIkke et sånt barn? Jeg synes særlig det blir merkelig når det viser seg å være festivalens eneste tekst på nynorsk.

Språk til besvær

Jeg mistenker at oversettelsen av den danske teksten er et praktisk (eller produksjonsestetisk om du vil) valg, og at det er et tilnærmet tilfeldig resultat av samarbeidet mellom Det Vestnorske Teatret og Det Norske Teatret. Begge teatrene har et språkoppdrag i å formidle og anvende nynorsk. For teatrets språk er politikk, og særlig i Bergen hvor nettopp overgangen fra dansk til norsk scenespråk skjedde for første gang som del av nasjonsbyggingen. Riktignok er nynorskkjempen Jon Fosse på plakaten med Eg er vinden, men den ble spilt på bokmål/østlandsk og dansk under tittelen Jeg er vinden i et gjestespill fra Agder teater. De fleste visningene på festivalen baserer seg på scenetekst som enten er under utvikling eller har kommet til i løpet av de siste par årene. Derfor stusset jeg litt på denne programmeringen av gjestespillet fra Agder teater som baserer seg på en mye spilt scenetekst fra 2008. Jeg tenker at forestillingen var aktuell nettopp fordi den tør å gjøre Fosse i dansk og bokmål oversettelse. Dersom oversettelse og språkbruk er noe festivalen ønsker å trekke frem, fremstår det da ekstra uheldig at den danske vinnerteksten er oversatt uten ytterligere kommentarer. Språk var tema i flere panelsamtaler, og betydningen av å kunne ytre seg på sitt eget språk ble stadig understreket. Oversettelsen av den danske teksten slår dermed beina under premisset om språk som politikk. Vik skriver i forordet til antologien: «I en tid der verdensbildet er vedvarende urolig og ytringsrommet virker høyspent, blir viktigheten av språk forsterket». Men behandlingen av Græt du? (opprinnelig Græder du?) sier meg at det ikke er dansk vs. nynorsk vs. bokmål Vik sikter til. Jeg tror Vik særlig tenker på det langvarige samarbeidsprosjektet Kollektiv Norden, en forfattergruppe initiert av Cornerstone, med Tale Næss (NO) som hovedforfatter og Jonas Eika (DK), Fatemeh Ekhtesari (IR/NO), Timimie Gassko Märak (Sápmi) og Henning Bergsvåg (NO) og Nordiske samtaler, et nordisk sparringsrom for utvikling av nye scenetekster, med dramatikerne Dimen Hama Abdulla (SE), Maja Lee Langvad (DK) og Linda Gathu (NO). Jeg undrer meg over at man kaller de skandinaviske samarbeidene nordiske, for jeg opplever dem som skandinaviske og avhengige av at forfatterne forstår hverandres språk. Prosjektene som blir vist under festivalen er først og fremst skandinavisk og ikke nordisk, men kanskje man har valgt begrepet Norden for å vise til en ambisjon eller åpenhet for et utvidet nordisk samarbeid videre.

Stort alvor

Prosjektet Kollektiv Norden har resultert i sceneteksten Asylet ved verdens ende. Søndag morgen fikk vi se en lesning i regi av Annika Silkeberg. Prosjektet lar ulike språk, blikk og erfaringer møtes i en kollektiv skriveprosess. Her skal det være plass til flere virkeligheter og språk på scenen. Prosjektet har resultert i en rik og interessant tekst i endetiden full av alvor og traumer. Og heldigvis litt kjærlighet. Den tunge tematikken i teksten og gravalvoret i den påfølgende panelsamtalen, stod som en kontrast til et solfylt Møhlenpris fylt med barnevogner og kaffekopper. Det får meg til å tenke på hvor tung store deler av festivalen har vært, og hvilke forventninger som finnes til teatret, sceneteksten og publikummet som skal møte verkene. Jeg tenker for eksempel på gjestespillet Shiatsu regissert av Saga Gärde, skrevet av Dimen Abdulla (utviklet gjennom Nordiske samtaler), som ved enkle, men effektive grep, lar Amina Szecsödy innta scenen med en monolog om et overgrep og tiden etterpå. Og selv om Ikke et sånt barn også er full av humor og kjærlighet, handler den helt konkret om etterdønningene etter et overgrep og en overdose. Linda Gathus interessante og imponerende arbeidsvisning fireburn tematiserer språk, makt og historieskriving med et postkolonialt blikk, Tani Dibaseys kritikerroste gjestespill SAYKOLUHJEE tematiserer psykisk helse og helsevesenets møte med melaninrike, Kate Pendrys helstøpte gjestespill My dinner with Putin handler om krig og det lille menneskets drømmer i møte med det storpolitiske, og jeg kunne ha nevnt flere. Det er ikke til forkleinelse for verkene i seg selv, men jeg lurer på om summen av det patosfylte og politiske gjør at jeg opplever festivalen litt selvhøytidelig på dramatikkens vegne. Det underbygges av panelsamtalene hvor dramatikerne snakker om de politiske temaene tekstene eksplisitt tar opp. Jeg lurer på om den faktisk klarer å favne samtidens former for scenetekst, eller om den først og fremst favner blikket og smaken til kuratorene.

En tilbakevendende teaterbegivenhet

Jeg opplever at festivalen først og fremst favner de aktivt samfunnsengasjerte og sosiale tekstene med viktige tema. I en panelsamtalene forsøkte Henning Bergsvåg å si noe om hvorfor han i utgangspunktet ikke var interessert i å skrive politisk, men trakk seg raskt og landet på at han etter denne festivalen må revurdere utgangspunktet sitt. Jeg synes det sier noe om hvilket perspektiv festivalen anlegger og ønsker å formidle. Kanskje er scenetekstene som eksplisitt går i dialog med det samtidige og politiske favorisert. Mange av tekstene er også fortellende, med visninger som henvender seg direkte til publikum. Det er også en utstrakt bruk av film i de ulike visningene. I den avsluttende fagsamtalen ble navn som Susie Wang, Mette Edvardsen og Fix+Foxy nevnt som andre interessante skapere av ny scenetekst. Til tross for at det er tre svært ulike kunstnerskap, får jeg inntrykk av at disse på et vis ikke ville hørt hjemme i denne festivalen, kanskje på grunn av form og tematikk. Enhver festival preges selvfølgelig av kuratorene og miljøet den springer ut fra. Jeg opplever at Bergen Dramatikkfestival er i ferd med å sette seg nettopp som en tilbakevendende teaterbegivenhet, både for miljøet i Bergen og de mest engasjerte fra resten av Skandinavia. Bransjen er i ferd med å bli kjent med stilen til festivalen, og jeg er spent på å se hvordan festivalen utvikler seg videre herfra.