En flerstemmig offentlighet

«Hvorfor er alle så redde?», spør Hans Henriksen på Scenekunst.no 5. februar med hentydning til hvorfor ikke flere deltar i debattene han prøver å få i gang. Eller hvorfor lar ikke flere seg engasjere? Det kan hende at Henriksen etter flere medieutspill først og fremst skal spørre seg selv om det. Ønsker man å skape et godt debattklima, bør man som kjent diskutere sak, og ikke person/organisasjon. Og når man diskuterer sak, er det en fordel at man henviser til faktiske, og ikke tenkte, forhold.

Men han får altså svar. Når han går ut og kritiserer tilstanden og utviklingen ved de offentlig støttede norske teatrene på en måte som gir et fortegnet bilde av virkeligheten, imøtegås han av noen av dem som jobber med dette til daglig, slik at bildet kan nyanseres, feil korrigeres og flere syn komme frem. At disse debattantene representerer andre stemmer og synspunkter enn de Henriksen hadde ønsket å høre, er noe ganske annet.

Idealer og realpolitikk Vi kan si oss enige i mye av det Henriksen beskriver; både i opplevelsen av et slags déjà vu, at vi på visse punkter synes å snakke forbi hverandre, og ikke minst i ønsket om en rikere kulturpolitisk debatt. Én ting synes i alle fall sikkert: Vi er mange som jobber for å legge til rette for at et bredt spekter av scenekunst av ypperste kvalitet skal kunne oppstå i møte med et størst mulig publikum og med offentligheten. Likeledes kan vi sikkert enes om at det selvfølgelig ikke alltid er dette som skjer.

NTO må i sitt arbeid forholde seg konstruktivt til realpolitikk og pragmatisk til virkeligheten. Teatrenes rammebetingelser er mange og sammensatte. Det er til enhver tid en rekke hensyn som skal tas, diskuteres og utfordres, og det er viktig å ha i mente at rådende kulturpolitikk og strukturelle forhold ikke alene skaper disse betingelsene. Scenekunsten eksisterer ikke uavhengig av samfunnet rundt, og det er kulturelle, historiske, demografiske og geografiske grunner til at situasjonen er forskjellig i ulike land.

I de tidligere innleggene i denne debatten har vi forsøkt å diskutere ulike innspill og forslag, samt å beskrive noe av utviklingen og dagens situasjon så vel på teatersiden som på politikksiden En utdyping av våre forslag og argumenter finnes i en rekke innspill og uttalelser på våre hjemmesider, se http://www.nto.no/Politikk-og-samfunn. Vi vil derfor her i all hovedsak nøye oss med å kommentere det Henriksen selv oppsummerer som sine to hovedpoeng.

Teatrenes samfunnsrolle og handlingsrom Selv om vi ikke kan se at det Henriksen beskriver som «underliggende økonomiske drivkrefter» har drevet dagens teatre til å fjerne seg fra sitt samfunnsoppdrag, deler vi hans bekymring for en mulig utvikling som reduserer teatrenes handlingsrom og på sikt påvirker deres rolle i samfunnet. De offentlig støttede kunstinstitusjonene har en kompleks rolle, og forventes rimeligvis å utnytte ressursene mest mulig effektivt og samtidig være ansvarlige arbeidsgivere.

Men om iveren etter kostnadseffektivisering blir for stor, vil det få konsekvenser for aktivitetsnivå, format og kvalitet, både når det gjelder den kunstneriske produksjonen og formidlingen av denne. Rasjonaliseringsgevinsten er ikke nødvendigvis «trimmede» og mer moderne organisasjoner, men snarere at unik teaterfaglig spisskompetanse bygges ned og på sikt går tapt, og at funksjoner som bidrar til økt kvalitet og profesjonalitet i alle ledd forsvinner.

Egenart og mangfold Vi har også, i likhet med Henriksen, vært opptatt av at likhetstankegangen ikke bør bli for dominerende og har stilt spørsmål ved hvorvidt dagens felles politiske føringer, rapportering og kontroll dyrker kunstnerisk og institusjonelt særpreg, eller på sikt bidrar til å gjøre institusjonene likere. Det er en av grunnene til at NTO har vært pådrivere for en mindre standardisert og detaljert styringsdialog, i kombinasjon med grundige kvalitative, periodiske evalueringer. En slik omlegging, som i større grad vil kunne legge til rette for langsiktige strategier og bidra til å dyrke egenart og mangfold, er nå i gang og et skritt i en interessant retning.

Det betyr ikke at alle teatrene rundt om i landet vil eller kan ha like spissede profiler. Publikum i de største byene stiller i særklasse når det gjelder å kunne velge arena eller aktør i henhold til profil og egne preferanser. På mindre steder er det ofte regionens eget teater som skal gi et tilnærmet like mangfoldig tilbud. Når kunstnerisk utforsking og publikumsoppslutning skal gå i balanse, er det ulike måter å løse dette på – nettopp for å ta samfunnsoppdraget på alvor.

Debattklima og opplyst offentlighet NTO ønsker en kritisk og opplyst offentlighet rundt norsk teater, og i et godt debattklima bør man for eksempel kunne peke på at Hans Henriksen ikke belegger påstanden om at norske teatre har blitt mer kommersielle de siste tiårene – uten å bli beskyldt for å bedrive hersketeknikk. Man bør også kunne opplyse om at han ikke har tallene på sin side når han hevder at utviklingen går i retning av færre produksjoner – uten å få tildelt karakteristikker som at det er «lite nysgjerrighet og lite åpenhet å spore», som det er vanskelig å forsvare seg imot. Eller at henvisninger til internasjonale diskurser og rapporter ikke automatisk bidrar til den nødvendige kunnskapen om norske forhold – uten å bli beskyldt for å «avvise» og «stemple» disse forfatterne som «skarve synsere». Det burde med andre ord være rom for å delta i debatten og argumentere for at fremstillingen av den kulturpolitiske utviklingen på scenekunstområdet er feilaktig – åtte dager etter et innlegg har blitt publisert – uten å bli beskyldt for å «fort klubbe ned» de som ytrer seg.

Styrking av kunnskapsgrunnlaget Det denne debatten med all tydelighet viser er behovet for å styrke kunnskapen om faktiske forhold i norsk scenekunst, all den tid virkelighetsbeskrivelsene er såpass forskjellige. Vi har alle stadig en jobb å gjøre med hensyn til å fremskaffe mer og bedre tallmateriale og flere og bedre analyser. Og vi kan alle gjøre vårt for å bidra til en kunnskapsbasert og faktaorientert kritisk offentlighet.

I tillegg til de mer erfaringsbaserte analysene, savner NTO et mer kontinuerlig tilfang av forskningsbasert kunnskap som gjør oss alle bedre i stand til analysere og diskutere endringene som finner sted. Av den grunn har vi stilt oss svært positive til kulturdepartementets opptrapping av forskningsinnsatsen på kulturområdet, og understreker samtidig viktigheten av at forskningen anvendes med omhu. Også her er det viktig med et mangfold av stemmer, kilder og miljøer, og vi håper at både KHiO og NTO gjennom sin kunnskap og innsikt kan bidra til en politikkutforming som fremmer kvalitet, mangfold og kunstnerisk utvikling i møte med et mest mulig sammensatt publikum.

Morten Gjelten Direktør, Norsk teater- og orkesterforening