En beretning om undertrykkelse, motstand og erindring

Jeg innleder dette essayet med antakelsen om at potensielle lesere ikke har noen kunnskap om teater i Iran og at deres kjennskap til landet bygger på en feilaktig forestilling formidlet av dominerende medier. Dette essayet er et forsøk på å bryte denne tankerammen og åpne et vindu ut mot sannheten om iransk teater. Det finnes ingen penn som kan oppsummere Irans lange og kronglete teaterhistorie på noen få linjer. Men man vil kanskje, gjennom spørsmål som stilles og forslag som presenteres – selv om disse er generelle – kunne utfordre nysgjerrige sinn til ettertanke. Så la meg begynne med å stille et enkelt, men grunnleggende spørsmål: Finnes det teater i Iran? Svaret er åpenbart: Ja, det finnes. Når vi snakker om teater i Iran, hva nøyaktig snakker vi om? Som et generelt og ufullstendig svar kan man si: Når vi snakker om teater i Iran, snakker vi om et fenomen som har sine røtter tvunnet sammen i ritualer, myter og litteratur, om en metaforisk, fortellende og kjent kunst med nye globale strømninger. Men hovedspørsmålet i dette essayet kan presenteres slik: Hvilken virkelighet står vi overfor når vi forteller om den nåværende situasjonen for teatret i Iran? Irans teater har på sin historiske vei – fra disse rituelle, fortellende røttene og frem til i dag – dannet et grunnlag for fortellinger og gjenspeile samfunnet. I sine skjulte og åpenbare lag har det medført kritikk, spørsmål og motstand. Denne kunsten har dannet en arena for sammenlikning av «forestilling» og «sannhet» selv om det på denne veien og i konflikt med makthaverne alltid har vært kjempet mot begrensinger, sensur og politisk press. I dag har den iranske regjeringen mer enn noen gang omskapt teatret til et verktøy for undertrykkelse, eliminering og glemsel. Mange teaterkunstnerne blir møtt med sensur, press og utestengelse. Noen av dem har ikke lov til å jobbe og har i praksis blitt fjernet fra teater- og kunstscenen. Enkelte har utvandret og er i eksil, mange har gått over til undergrunnsforestillinger, noen sitter bak lås og slå mens atter andre fortsatt jobber i Iran, men med store vanskeligheter. Men hvilken form og hvilket utseende har dagens iranske teater som levende fenomen? I løpet av mer enn førti år har styresmaktene i Iran prøvd å kontrollere teater, kunst, litteratur og alt annet som er kreativt – slik de også forsøker å kontrollere folks privatliv. For å sette opp et teaterstykke i Iran kreves det tillatelse fra myndighetene, en tillatelse som ikke bygger på kunstneriske og faglige kvaliteter, men tvert imot på sikkerhetsmessig og ideologisk overvåking. Dette betyr at enhver oppsetning av et verk må gjennom filtre som stenger ute enhver selvstendig og kritisk røst. Resultatet av denne strenge overvåkningen og kontrollen er et teater som tilsynelatende er levende, men som i virkeligheten er blitt sterkt begrenset, og som bare får puste innenfor regjeringens etablerte rammer. I hvilken annen del av verden må en kunstner ha tillatelse fra regjerningen for å utføre sin kunst, bortsett fra i diktatoriske og totalitære regimer, og det er nettopp det som skjer i dagens teater og kunst i Iran. For Irans regjerning er kunst ikke en arena for frihet, men tvert i mot et verktøy for kontroll, og teatret er et av de første ofrene for denne tilnærmingen. Disse betingelsene er et bittert, men sant bilde av situasjonen som er blitt påtvunget dagens teater i Iran. Betyr dette at teatret i Iran er blitt passivt, har overgitt seg og utelukkende er et verktøy i hendene på Irans regjering? Absolutt ikke. Selv om det naturligvis fortsatt finnes både kunstnere og forestillinger som støttes av regjeringen i Iran, kan det sies at de kunstnerne som er igjen i Iran, yter motstand på tre ulike måter. Det er mange av dem som enten ikke jobber eller viser sin reaksjon mot sensur og de generelle betingelsene i landet ved å nekte å delta i institusjoner og på arrangementer som er tilknyttet regjeringen. De har for eksempel ikke deltatt på den internasjonale Fajr-festivalen på flere år. Andre har, utenfor den offisielle rammen og utenfor statlig tillatelse og overvåkning, klart å skape seg et rom for selvstendig ytring. Med undergrunnforestillinger ute i gatene eller visning i private rom, har de klart å unnslippe regjeringens trusler. Den tredje gruppen er kunstnere som til tross for omfattende press, streng sensur og stadig overvåking fortsatt jobber på de offisielle scenene. Men det betyr ikke at de aksepterer situasjonen med sensur og undertrykkelse. Veien de har valgt for å holde stemmene sine i live og unnslippe sensurens kniv, er å fortelle sannheten gjennom metaforer, antydninger og fortellinger i flere lag; en gammel tradisjon innenfor Irans kultur og historie. Irans teater fortsetter faktisk å eksistere i to parallelle former: den ene på offisielle scener med tillatelse og under sensur, den andre i form av uavhengige undergrunnsforestillinger. Fra en kritisk synsvinkel kan man stille spørsmål om teatret vil kunne overleve under slike forhold. Kan det reddes? Kan man fortsatt snakke om kunstens og kunstnernes moralske og samfunnsmessige ansvar? Og er kunsten prinsipielt det absolutte gode som kan stå opp mot det onde? Det er kanskje ikke mulig å besvare dette spørsmålet, men hvis muligheten for å overleve prinsipielt finnes, vil det skje gjennom påminnelse og samfunnets handling; det vil si punktet for samfunnsmessig og politisk kamp i Iran. Regjeringen i Iran forsøker å viske ut fortiden, få stemmene til å tie og ødelegge den felles hukommelsen. Men teatret står opp mot påtvungen glemsel ved å tale om minnene. Mens regjeringen taler om utelatelse, taler teatret om minner. Men denne påminnelsen er noe mer enn et kunstnerisk valg. I et land der styresmaktene tyr til utelatelse og undertrykkelse, gjøres teatret til en arena for motstand mot påtvunget glemsel; uansett om det dreier seg om å lese historien på nytt eller om å minnes eller holde i live stemmene som styresmaktene har forsøkt å få til å tie. Teatret i Iran har stadig stått opp mot undertrykkelse og sensur. Denne motstanden skjer ikke bare på scenen, men også i tilskuernes hukommelse, i ordene som forfatterne bruker og i bevegelser i samfunnet. Grunnen til at noen teaterkunstnere i dagens Iran bevisst har overlatt scenen til folket kan bedre forstås om man ser det i sammenheng med de seneste samfunnsmessige bevegelsene i Iran. Disse handlingene betyr ikke at teatret settes til side. Tvert imot befinner vi oss i en historisk tid der teatret har overlatt sin sceneplass til gatene og gjenfinner seg selv i folkets kroppslige bevegelser. Det betyr et uskrevet skuespill, et skuespill der skuespillerne er folket og teksten skrives gjennom handlingen til kroppene til dem som protesterer. I mange protestbevegelser rundt om i verden finnes det øyeblikk som får symbolsk betydning, øyeblikk der grensen mellom liv og praksis viskes ut. Det som skjer er at teatret forlater sin konvensjonelle og definerte scene og utspiller seg i gatene der virkelighet og liv tvinnes sammen med utførelse og teater. Det er her protestene blir til en form for performance art. Øyeblikkene der kroppene til de protesterende på faktiske scener fremfører en virkelighet som gjør betydelig mer inntrykk enn noe teater og noen kunst kan. I Iran har vi særlig under bevegelsen «Kvinne, liv, frihet» vært vitne til mange slike øyeblikk.  Prinsipielt og i møte med så omfattende undertrykkelse, sensur og press, i hvilken situasjon befinner Irans teater seg nå? Svaret kan man nok finne i Irans gater. I de siste årene virker det som om menneskene står i forkant av teatret. Gatene i Iran er blitt forvandlet til en stor scene; menneskene er ikke lenger tilskuere, men tvert imot hovedrolleinnehavere, mens teateret er en taus tilskuer til denne forestillingen. Mens det i går var teatret som oppfordret publikum til ettertanke, protest og motstand, er det i dag teatret som sitter der og ser på menneskene. Denne tausheten er ikke et tegn på overgivelse, tvert imot har Irans teater av respekt for menneskenes bevissthet og den spontane fremføringen av «gatene», overlatt scenen til dem. Kanskje den dagen inntreffer da teatret igjen opptrer på scenen og vil være i stand til å være en oppriktig forteller av menneskenes historier Jeg vender tilbake til det første spørsmålet: Finnes det teater i Iran? Svaret mitt er nå dette: Ja, det finnes, men historien om dagens iranske teater er, mer enn noe annet, beretningen om undertrykkelse, motstand og erindring og slik må det være. Det ville ikke vært rettferdig om vi, når vi snakker om Irans teater, ikke nevner kvinnenes rolle. Kvinner har, uansett om de har vært på eller bak scenen, spilt en ikke ubetydelig rolle i videreføringen og fremdriften av scenekunsten i Iran. Kvinners utfordring i teatret skiller seg ikke fra kvinners utfordring ellers i samfunnet. Kvinner har alltid vært en integrert del av teatret. Det er ikke mulig å gjenfortelle Irans teaterhistorie uten å fortelle om kvinners tilstedeværelse og innflytelse; slik man heller ikke kan gjenfortelle historien om bevegelser i det iranske samfunnet uten å nevne kvinner. Bevegelsen «Kvinne, liv, frihet» er en kvinnebevegelse som ledet og fikk med seg hele samfunnet. I Midtøsten, der kvinner alltid har vært utsatt for systematisk undertrykkelse, gikk iranske kvinner denne gangen i front for protestene. Handlinger som å klippe av seg håret, som man så blant iranske kvinnelige demonstranter, var noe mer enn en enkel reaksjon. Det var en rituell handling som oppstod både av sorg, motstand og et fullstendig kroppslig uttrykk mot undertrykkelse. Dette er ikke et gateteater som utspiller seg i gatene, tvert imot er det gaten som blir omgjort til en rituell scene. Kanskje er dette nettopp den rollen som fører teaterhistorien og motstandshistorien sammen: kroppen, scenen og sannheten som blir fortalt, ikke bare med ord, men med tilstedeværelse. Når kampen mot undertrykkelse oppstår, er enhver endring og revolusjon mulig. Kroppen blir forvandlet til et verktøy for motstand. Det som skjer i Iran, er faktisk en del av den omfattende historien til kvinner i Midtøsten; en historie der undertrykkelse og motstandskamp, stadig er blitt reflektert i kvinnenes kropp. Gjennom Midtøstens historie har kvinnene gjentatte ganger brukt kroppen som scene for motstand. Kvinnespørsmålet er et grunnleggende spørsmål som krever grundig og dyktig undersøkelse, noe jeg her bare kort har kommet inn på. Jeg avslutter dette essayet med minnet om frisinnede kvinner og menn i Iran – uansett om de er kunstnere eller ikke, uansett om de lever på eller bak scenen i livet. Blant de utallige navnene vil jeg bare nevne ett: Hossein Mohammadi, teaterskuespilleren som tilbringer sin ungdomstid uskyldig i fengsel. Måtte friheten vende tilbake til ham og alle de andre som er fengslet og til teaterscenene i Iran, en dag i nær fremtid.

I håp om denne dagen

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani, mars 2025