Eleganse på pinebenken

Det er lenge siden danser Cecilie Lindeman Steen og koreograf Sølvi Edvardsen arbeidet sammen i soloverket Sort vase i 1998. Nå har de igjen funnet sammen i koreografien UNDER som gransker ensomhet. Det evige spørsmålet om hvorvidt det å være alene er ensbetydende med å være ensom, virker som verkets springbrett. I en tid der 1 million nordmenn bor alene og vi står i fare for at sosiale medier erstatter reell sosial kontakt, utgjør ensomhet et interessant bakteppe fordenne kroppsliggjorte monologen.

Isolert øy

Mens publikum finner plassene sine, sitter Steen på en benk på Studioscenen på Dansens Hus. Benken, som er signert Mona Irene Grimstad, består av fire glassplater som er holdt sammen av rett og buet metallverk. Rundt benken ligger det et glinsende sort rektangulært gulvteppe som blir en isolert øy som igjen understreker forestillingens tematikk. Steen virker helt alene, men det tar tid for meg å innse at musikken jeg hører kommer fra cellisten Bjørg Lewis. Når inngangslyset slukner, prosjiseres en film av videokunstner Elin Osjord og koreografen selv på panelveggen. I videoen vandrer Steen alene i en høstfarget park som er dekket av oransje og gule blader, som minner meg om skråningen opp mot St. Hanshaugen. Hun har en stram mørk hårtopp og ankellang sort kåpe. Hun setter seg ned på en mørkegrønn parkbenk og lukker øynene, noe som gir assosiasjoner til mindfulness. Dermed avsluttes filmen, og fokuset flyttes over på Steens faktiske vesen på scenen, med samme frisyre og mørke tøy.

Speil, speil på benken der

En klem som ikke blir gjengjeldt, svøping av et barn som ikke eksisterer, kroppsliggjøringen av ensomhetens savn går igjen som en rød tråd i kroppsspråket. “Bevegelse er mitt egentlige morsmål” har Edvardsen sagt om sin kunstneriske praksis som strekker over fire tiår. Det fysiske får tydelig forrang i narrativet. Steen gjør en nedadgående hund-stilling fra yoga mens hun balanserer knyttnevene sine på glassbenken. Deretter etterligner hun et svalestup over benken for så å klatre og bestige den på ulike måter. Til tross for rolige og kontrollerte bevegelser finnes det en underliggende panikk i Steen. Det blir synlig i sekvenser der hun puster så høyt at brystkassa og skuldrene skyter i været. Det er en hyperventilasjon som ikke sies verbalt , men som skriker gjennom kroppen. Livsangsten kommer til syne gjennom dansen på en måte som oppleves særdeles smittsomt. Speilnevroner er visstnok hjerneceller som fyrer like mye av å se en handling som å utøve den. Og her føler jeg meg andpusten selv som sittende publikum, ikke fordi jeg anstrenger meg fysisk, men på grunn av den eksistensielle angsten i ensomheten Steen viser frem.

Frontal

Det er noe med at Steen holder seg konstant på benken utenom i et par løperunder som gir en følelse av å være fastlåst og tilsidesatt. Samtidig utgjør benken brennpunktet for mye av den psykologiske ladningen i forestillingen, noe som skaper en sterk front mot publikum. Fordi den gjennomgående spilles frontalt, synes jeg forestillingen låses litt mye i denne posituren. Jeg forblir likevel nysgjerrig på om hva som hadde skjedd om det kurvelineære som er så sterkt til stede i bevegelsesspråket, også kunne fått sin plass i det romslige. Det er flere tilfeller hvor buen i benken møter det sirkulære i hennes bevegelser, så å kunne få sett dette i en annen vinkel enn det frontale, hadde vært interessant. Avslutningsvis får vi et gjensyn med Steen på film. Hun står fremdeles for seg selv, men om det er en person som er knust av ensomhet eller fornøyd med å være alene, konkluderer ikke videoen med. Forestillingen blir slik et utgangspunkt for en diskusjon. Den åpne og ambivalente slutten demonstrerer godt den glidende overgangen som eksisterer mellom alene og ensom. Det gjør UNDER til en speiling av et av nåtidens store spørsmål om ensomhet og fragmentert kontakt i en skjermbasert verden.