É finita la commedia

Jeg har ved flere anledninger (bla Dagens Næringsliv 20/1 d.å.) brakt opp problemstillinger knyttet til styringen og driften av det tungt statsstøttede Dramatikkens hus. For norske dramatikere, for norsk scenekunst og for norsk publikum ville det nå helt sikkert være veldig bra om noen tok grep i forhold til institusjonen. Kanskje det til og med kunne være bra for noen norske politikere. Og: det haster litt.

Den 13/2 meddelte styreleder Monica Boracco i det fagforeningsstyrte styret ved Dramatikkens hus, i forbindelse med den pågående prosessen med å ansette den nyopprettede øverste kunstneriske/administrative stillingen (+ noen andre viktige stillinger): søkerlistene vil ikke bli offentliggjort.

Jaha? Dette begrunner styreleder Boracco med at et eller annet konsulentselskap skal ha ment noe om at dét sikkert var lurt. Etter relativt fremskutte 30 år i norsk teater har jeg gjort meg den erfaring at ingen som ikke kan stå offentlig på en søkerliste har noe i en slik lederstillingen å gjøre. Man må ville ha jobben. Det må man stå for. Og man må bygger sin posisjon og sin integritet på at man faktisk var den beste søkeren i åpen konkurranse. Dette handler også om institusjonens renommé og integritet. Det vet en kompetent søker i denne bransjen. Dette er helt alminnelig kunnskap i et oppegående styre. Alternativt kan man benytte seg av en annen løsning: man lar de på søkerlisten med svært gode begrunnelser forbli undratt offentlighet.

Et viktig prinsipp bak offentlighetskulturer i nogen lunde avanserte samfunn er at det i slike tilfeller man her snakker om skal være transparens i hva slags vurderinger et styre gjør ift sin viktigste gjerning – sjefsansettelsen. Man snakker ikke om en privat klubb. Man snakker her om en institusjon i delvis monopolstilling som i all hovedsak drives for offentlige midler med hensikt å potensielt skulle produsere avansert forvaltning av forståelsen for hvordan man kommuniserer kunstnerisk, kritisk og oppegående ift sin samtid. Hva som står i en stiftelseslov (Dramatikkens hus er av fortsatt merkverdige grunner en stiftelse) om hva man ikke absolutt er forpliktet til ift offentlighet – er her fullstendig irrelevant. Og dette skjønner de altså ikke. Her handler det helt klart dels om frykten for en syltynn søkerliste bekrefter institusjonens pågående styringskrise, dels om at utlysningene neppe er reelle.

Men, absolutt enda pussigere: styrelederen erklærer seg samtidig også inhabil i ansettelsen av institusjonens øverste leder. Les det gjerne en gang til: styrelederen erklærer seg inhabil i ansettelsen av institusjonens øverste leder (”…, for etter hvert kjenner jeg for mange fra miljøet”). Jaha? Inhabil? Fordi man kjenner for mange i miljøet?? Hvis man ikke er habil ved ansettelsen av øverste leder, ja, nei, da er man nok gjennomgående fullstendig inhabil da. Det er faktisk sånn. Og, som om det skulle kunne hjelpe midt i den totale styrelederubehjelpeligheten: dette er det én til i styret som har gjort, erklært seg inhabil! Man blir faktisk ikke habil gjennom å erklære seg inhabil. På hvilken måte ser styret for seg at stedet skal kunne styres og drives? Går de på piller der nede?

Replikk fra en på Dramatikkens hus nyutviklet farse:

På kulturministerens kontor

Styreleder: Morn du! Mitt navn er Fagforeningsleder På Scenekunstfeltet. Som du vet har jeg oppnevnt meg selv til å sitte i styret på den monopolistiske og av deg gjennomsubsidierte institusjonen Dramatikkens hus. Der skal vi nå, hjelpe meg, du, ansette nye ledere. For å være nogen lunde sikker på at vi ikke finner de beste kandidatene og samtidig undergraver stedets, min egen fagforenings og og scenekunstfeltets samlete integritet, så holder vi jaggu søknadslistene hemmelige, du. I tillegg erklært jeg meg for sikker hets skyld helt fullstendig inhabil, eller hva det heter for noe, for absolutt hele styreperioden! OK? Morna!

En siste tilføyelse, for ordens skyld: jeg er selv ikke på noen måte søker til noen stilling på Dramatikkens hus.