Du er god nok som du er

I 50 år har andreklassingene på skuespillerutdanningen ved Teaterhøgskolen laget sommerteater for barn i Frognerparken. Teatret i teltet oppleves som en tilgjengelig institusjon, en aktivitet med lave skuldre som kan kombineres med statueklatring og rulling i gresset. Det er noe fint med at barna som kommer til teltet i sommer kan ha hatt besteforeldre som også har vært der som barn. Studentene lager teater på dugnad med svært begrensede midler. De henter inn ekstern hjelp til regi og enkelte andre ting, men utover det gjør de alt selv. Det er det de samme som står på scenen som selger popkorn før forestillingen. Dette gjør at forestillingene i teltet er å regne som amatørprosjekter laget av ren stå-på-vilje. Det preger alltid kvaliteten på forestillingene, men når jeg nå anmelder Sommerteatret for fjerde gang, er det fordi det er interessant å se hvordan den neste generasjonen skuespillere fra Teaterhøgskolen tenker om det å lage teater for en yngre målgruppe.

We’re off to see the wizard

Årets oppsetning er Trollmannen fra Oz. Historien så sitt lys som en roman av L. Frank Baum i 1900, men er mest kjent fra filmen fra 1939 der Judy Garland spilte rollen som Dorothy. Det er kjent for mange, men Trollmannen fra Oz handler om Dorothy som bor på en liten gård i Kansas sammen med onkelen og tanten sin i depresjonens Amerika. Under en tornado blir huset løftet fra bakken med Dorothy i, og hun blir ført til det magiske landet Oz. Huset lander oppå Den onde heksen fra øst. Hun blir knust, og Dorothy får ta på seg hennes fortryllede, rubinrøde sko. Dorothy vil gjerne reise hjem igjen og blir fortalt at den eneste måten å hun kan få til det på, er å oppsøke trollmannen som befinner seg i Smaragdbyen. På veien treffer hun et fugleskremsel som ønsker seg en hjerne, en blikkmann som ønsker seg et hjerte og en løve som ønsker seg mot. Sammen begir de seg ut for å finne trollmannen. Men farene lurer; Den onde heksen fra øst sin søster, Den onde heksen fra vest, vil ha de rubinrøde skoene. Derfor vil hun sabotere for Dorothy og de nye vennene hennes. Med list klarer de imidlertid å overvinne heksen, og de finner ut at de allerede innehar de viktigste egenskapene de er på jakt etter. Til slutt kommer Dorothy seg hjem bare ved å kjenne etter i hjertet sitt hva hun har mest lyst til. I filmen er et av de sterkeste grepene at Kansas er filmet i svart-hvitt mens Oz er fremstilt i sterke farger. Filmen har noen særegne kvaliteter, både teknisk og kunstnerisk. Technicolor-teknologien gjør at de delene av filmen som er i farger er tindrende klare, og de sterke fargene gjør det forunderlige landskapet i Oz enda mer fortryllende. Spillet og karakterene har en lekenhet ved seg som gjør fortellingen tidløs. Da jeg så den igjen for ikke så lenge siden, ble jeg imponert av hvordan den har holdt seg som film og hvor godt den taler til dagens skjermvante barn gjennom fokus allmenne barnlige ting som eventyr og teatral rollelek. Enkelte ting ved filmens estetikk er prøvd gjenskapt i sirkusteltet. Scenografien består av en opphøyd scene med en bakvegg av skap som det går an å klatre på. Når forestillingen begynner, er skapene støvfargede og grå, men når skapene åpnes i Oz, kommer det frem blomster og planter i forskjellige farger. Vi får også se den gule brosteinsveien Dorothy må gå på for å komme til trollmannen. Bortsett fra Dorothy (Eline Torsdatter Karijord) spiller alle skuespillerne ulike karakterer.

Tekst

Årets sommeroppsetning er ambisiøs. Studentene og den eksterne regissøren, skuespiller Petter Winther, ser ut til å ville veldig mye. Jeg opplever at de har to hovedmål. De ønsker å lage teater der det skjer mange ting hele tiden, og de vil bruke fortellingen til å si at man må få lov til å være den man er innerst inne. Men det er som om moralen og leken ikke egentlig finner sammen. Det gjør at særlig moralen føles påklistret og plassert oppå historiefortellingen. Det forflater potensialet i formidlingen. Forestillingen blir aldri riktig så morsom som den kunne ha vært, og moralen kjennes ferdigtygd. Problemet ligger først og fremst i teksten. Dramatiseringen, som ifølge programmet også er gjort av Winther, er rotete, og ting går så fort at hverken karakterer eller steder får tid til å bli tilstrekkelig etablert. For eksempel inneholder innledningen altfor mye informasjon, og det skal pakkes inn på veldig kort tid, noe som gjør at vi ikke får tid til å bli kjent med Dorothy. Innledningen skal, som i filmen, være fargeløs. Men det er ikke like lett å få til i teater som i film. Vi lever jo i en verden med farger, og teltduken er knallblå. Derfor er det som om de må fortelle oss i klartekst hvor grått og kjedelig alt i Kansas (uttalt Kænsæs) er uten at de egentlig har noen virkemidler å gjøre det med. Jeg vet ikke om det handler om rettighetsproblemer, Baums bok er falt i det fri sånn at man står fritt til å gjøre hva man vil med den uten å betale, men jeg tror de hadde fått mer ut av å bruke en av de dramatiseringene av materialet som allerede finnes. I sirkusteltet finner Dorothy noen kjoler som tanten hadde med seg da hun flyttet til gården, men hun får beskjed om ikke å bruke dem fordi de ikke liker farger der. Vi får ikke noen forklaringer på hvorfor de ikke liker farger i Kansas, men gråheten gjelder åpenbart ikke hele den virkelige verdenen siden tanten kommer fra et sted der farger er tillatt uten at det virker som om hun har sitt opphav i et parallelt univers. Kjolen Dorothy til slutt tyvlåner fordi hun har så lyst til å være en fargerik person ligner på Garlands kjole fra filmen, en lyseblå, rutete forklekjole. Fordi denne kjolen er i nesten samme farge som teltduken, oppleves den ikke som en visuell kontrast. For det andre er kjolen så lite normbrytende at det er vanskelig helt å få tak på hvorfor den kan støte beboerne i Kansas. Etterpå skildres tornadoen med noen små figurer som løftes over scenen, men hvis man ikke har god kjennskap til hva en tornado er og hvordan det kan se ut, er stormscenen fort over uten at det gir mening at det faktisk har fløyet et hus til en annen verden. Vel fremme i Oz fungerer fremgangen i handlingen litt bedre, men også her kunne de tatt seg bedre tid. Alle replikkene avleveres litt for raskt. Hadde jeg sett det på premieren, hadde jeg tillagt det premierenerver, for formidlingen har en nervøs energi, som om de har et tidsskjema de er nødt til å følge. Her tror jeg en bedre tekst kunne ha hjulpet mye både for å kutte antall replikker og la de replikkene som er der bidra til å fortelle historien på en mer effektiv måte. Da hadde kanskje skuespillerne også fått mer tid til å utforske karakterene sine, for nå fremstår både spill og karakterer litt uforløst. Det finnes et potensial til å finne unike tolkninger av hver enkelt karakter, men det er som om de ikke har hatt tid til å jobbe med det. Så selv om skuespillerne utviser stor vilje til å gjøre timen i teltet gøyal og overskuddspreget, står replikker og dramaturgi litt i veien for at det virkelig sitter.

Språket inneholder også underlige ting. For eksempel sier de at Dorothy må følge «den gule mursteinsveien». Man lager ikke veier av murstein, man lager veier av brostein. Begge deler heter brick på engelsk. Denne litt pinlige feilen er symptomatisk for at det ikke er gjort et godt nok tekstarbeid. Også på replikknivå er det ting som halter. En replikk som «nå har du aldri vært mer deg selv» høres ikke ut som noe noen egentlig ville sagt, men minner om amerikanske barnekulturklisjeer.

Annerledeshet

I programmet, som jeg er usikker på om det er så mange som leser siden det koster nesten 100 kroner, skriver Winther at Trollmannen fra Oz handler om å akseptere sin egen annerledeshet og at fortellingen derfor har hatt stor betydning for den skeive bevegelsen.

Mye er skjedd siden 1939. Alle barn vet at det er viktig at man får være seg selv; det er budskapet i så og si alle sanger i MGPjr. Samtidig er «homo» fremdeles et skjellsord i skolegårder, og i virkeligheten er det ikke alltid så lett å være seg selv hvis det innebærer å avvike fra kjønnsnormene. Jeg har derfor stor sympati med at man ønsker å lage teater for barn som utforsker annerledeshet og gir verdi til ønsket om å bryte normene. Men det skeive aspektet er ikke utbrodert i forestillingen. Det er ingenting ved Dorothy som er annerledes, bortsett fra at hun liker farger. Alle liker farger. Annerledesaspektet er noe som sies fremfor å vises frem, og da mister også moralen kraft.

Hvis annerledesaspektet virkelig skulle vært utforsket, er det så mye man kunne har gjort som ikke hadde vært så veldig vanskelig. De har jo stått fritt til å gjøre hva de vil med materialet. De kunne jo latt Dorothy forelske seg i en jente. Eller de kunne gjort henne til en gutt som ville ha på seg den samme kjolen. Da hadde det jo gitt gjenklang også hos barna at tanten sa nei til blå kjoler. Da ville alle skjønt hva annerledesheten bestod i og hvilken reise hun hadde lagt ut på.