S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 5. januar 2022

Drivkraften

Katrine Strøm. Foto: Martin Eilertsen


Publisert
5. januar 2022
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Intervju Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/drivkraften
Facebook

Da regissør Katrine Strøm var student fikk hun høre at det å lage teater for barn var for “de uten ambisjoner”.

2021 var et krevende år med mange hindringer for mange scenekunstnere. Men for regissør Katrine Strøm ble det året da mye av det hun hadde arbeidet mot i sin 20 år lange karriere endelig falt på plass. Helt siden Katrine ble uteksaminert fra Akademi for Scenekunst i Fredrikstad i 2001 og etablerte KATMA, har hun laget ambisiøst teater for barn og unge.

De siste årene har Katrine også vært leder for Lille HT, Hålogaland Teaters eget barne- og ungdomsteater. Helt fra starten av sin yrkeskarriere har hun arbeidet med interaktive formater og hatt barn som konsulenter. Hun var tidlig ute med begge deler, og har hatt en tydelig kunstnerisk filosofi hvor barn får stå i sentrum for den kunstneriske opplevelsen. Selv har jeg medvirket som skuespiller i to av Katrines tidlige produksjoner, henholdsvis Stille Støy (2005) og Vidunderkammer(2007). Siden har livet brakt oss i hver vår retning, og vi har hatt lite kontakt. Men forestillingene hennes dukker stadig opp. Katrine er liksom alltid enten midt i en produksjon eller på vei mot neste. Nå har jeg lyst til å finne ut mer om hva det er Katrine tror på og arbeider mot i forestillingene sine. Hva er drivkraften hennes?

I 2021 ble Katrine tildelt femårig kunstnerskapsstøtte fra Kulturrådet. Det har betydd at hun endelig får mulighet til å rette hovedfokus på det kunstneriske:

– Det er fantastisk med kunstnerskapsstøtte, forteller Katrine via Zoom. Hun sitter på kontoret sitt som har kostymetegninger og teaterplakater på veggene. – Den innebærer et samarbeid med Hålogaland Teater som betyr at jeg ikke står så alene om produksjonsansvaret lenger. Jeg har fått mye større frihet til å fokusere på det kunstneriske, forklarer hun.

Teatersuget Katrine Strøm forteller at hennes reise inn i scenekunsten startet allerede i oppveksten. Som barn på den lille øya Dverberg i Nordland med bare 300 innbyggere, hadde Katrine utmerket seg som friidrettstalent. Den seige jenta med stålvilje løp like fort som en nordavind, og lite tilsa at hun skulle finne tilhørigheten på en teaterscene. Men på Dverberg skjedde det ikke så mye. Hadde man overskudd til mer enn idrettsbanen, var det naturlig å bli med i teaterklubben.

Og i Teaterklubb’81 ble ingenting gjort halvveis. Det passet Katrine. Dedikerte voksne, med den lokale ildsjelen Svein Spjelkavik i spissen, skapte ambisiøse teaterverdener for og med barna på Dverberg. Store deler av lokalsamfunnet var involvert i alt fra snekring til kostymesying, lyd, lys, dans og sang. Teaterklubben var en del av det sosiale limet i bygda. Den var et sted for lek, utforskning, fellesskap og samhørighet, med en plass for alle. Selv hadde hun mer å fare med på friidrettsbanen enn på scenen, ifølge henne selv. Men så skulle det bli teatret likevel.

Hva var det med teatret som tiltrakk deg?

– Teatret rommet liksom hele meg, mens idretten bare handlet mest om om fysikk. Jeg opplevde å bli sett selv om jeg ikke var spesielt flink. I teaterklubben var det rom for følelser og utforskning, det vi dreiv med var ikke målbart på samme måte. Og jeg kjente et slags sug der som jeg egentlig har fortsatt, og som jeg synes det er veldig vanskelig å forklare hva er eller kommer av.

Der enkelte andre i ung alder oppdager at de har spesielle scenetalenter, oppdaget Katrine noe annet. Hun hadde en sterk fascinasjon for hvordan alle enkeltdelene i teatret ble en helhet som kunne berøre mennesker i salen. «Jeg syntes det var magisk», forklarer hun.

I tillegg oppdaget hun at noe av drivet fra idretten fulgte henne inn i teaterrommet: «Det er noe veldig stimulerende ved at det alltid er noe som kan bli bedre for hver eneste produksjon. Men teatret avhenger ikke av en individuell prestasjon, sånn som mye av idretten. Det avhenger av fellesskapsprestasjonen.»

Bilde fra Ritsj. Foto: Tone Anita Knudsen

‘For de uten ambisjoner’ Når bestemte du deg for å satse på teater for barn og unge?

– Jeg kan ikke huske å ha vært i tvil om det, egentlig. Da jeg var liten syntes jeg teater var artig å lage, men veldig kjedelig å se på. Årsaken lå mye i selve formen, nemlig at man måtte sitte passivt i ro og se på voksne som snakket og snakket. Derfor ville jeg at barn og unge skulle få være deltakende dersom jeg selv en dag fikk muligheten til å lage egne forestillinger. De skulle få leke, og de skulle få oppleve at de kunne gå direkte inn og påvirke det som skjedde.

Under utdanningen fikk Katrine imidlertid smake på fordommene mot det å lage teater for et ungt publikum:

– Jeg ble nærmest rådet til å la være. Da jeg sa at drømmen min var å lage scenekunst for barn, fikk jeg høre av en lærer at teater for barn var for de uten ambisjoner. Nå er jo dette 20 år siden, og på mange måter var det en annen tid. Men fremdeles henger denne tankegangen litt igjen i mange sammenhenger. Det er fortsatt ikke alle som ser på scenekunst for barn og unge som kunstnerisk fullverdig.

Det tok ikke lang til før Katrine skulle gjøre lærerens spådommer til skamme. Året etter at Katrine gikk ut fra Akademi for Scenekunst ble den aller første KATMA-produksjonen til, barneforestillingen Sukker Sirkus. Med sin interaktive form representerte Sukker Sirkus noe helt nytt og ble en braksuksess som gikk sin seiersgang på teaterfestivaler både i inn- og utland.

-Forestillingen fant sted inne i et intimt sirkustelt hvor barna fikk sitte i tivolivogner som ble beveget og snurret rundt av skuespillerne. De fikk smake og lukte på ting, og de fikk delta med hele seg. Jeg ønsket at forestillingen skulle være en sanselig og omsluttende totalopplevelse. Sukker Sirkus ble retningsgivende for arbeidet mitt videre fordi jeg forstod hvor viktig det er for barn å få være deltakere. Da vi snakket med barna etter forestillingene, skjønte vi at det var de fysiske og sanselige opplevelsene som gjorde størst inntrykk og som de husket best i ettertid.

Bilde fra Mørkemodig. Foto: Mariell Lind Hansen

Det store i det små Siden er det blitt en lang rekke KATMA-produksjoner. Den interaktive opplevelseslabyrinten Vidunderkammer, voksenforestillingen Rust – med barn i alle rollene, DKS-suksessen Bakeriet og småskumle Mørkemodig, for å nevne noen.

Du har alltid målgruppa med som konsulenter. Hvorfor er det viktig for deg?

– Jeg vil at scenekunsten jeg lager skal treffe barna både i magen og hjertet. Da er det helt avgjørende for meg å jobbe tett med målgruppa. Det har jeg gjort helt fra begynnelsen av, men jeg har utviklet metodikken min underveis, og jeg jobber nok enda tettere med barna nå enn tidligere. Før snakket vi mye med dem, men det gjør vi i mindre grad i dag. I stedet leker, modellerer og utforsker vi sammen med dem. Vi møter målgruppa allerede første prøveuke. Både skuespillerne og jeg får alltid litt sjokk, for saken er at man glemmer, igjen og igjen, hvordan en treåring, en femåring eller en syvåring er. Men teater for barn skal ikke være voksen-nostalgiens plass. Derfor er det enormt viktig for oss å tilbringe tid sammen med barna. Vi må forstå barnets blikk på verden for å kunne lage noe som berører. Det er først da vi kan finne et felles møtepunkt mellom oss som voksne og dem som barn. Det møtepunktet må være tuftet på en felles fascinasjon som vi som kunstnere kan bygge ut og utforske videre. På den måten tror jeg faktisk at man strekker og utfordrer målgruppa.

Mange påpeker at forestillingene dine er dvelende og ofte tar seg veldig god tid. Likevel ser barna ut til å beholde fokus. Hva er det som skal til for å få et langsomt tempo til å fungere for barn?

-Jeg jobber veldig bevisst med å etablere et fellesskap med barna som gjør at både de og vi blir sugd inn i det bittelille. Dermed lades scenerommet på en måte som gjør at veldig små ting kan få enorm betydning. Målet er å skape en slags sitring og fokusert forventning hos barna. Hele det visuelle og auditive rommet bygger opp om denne sitringen. Det er riktig at jeg jobber med et tempo som er veldig forskjellig fra det man ser på barne-tv. Nettopp fordi vi har vært så mye sammen med barna på forhånd kan vi tørre å hvile i øyeblikket og likevel være nokså sikker på at forestillingen treffer når premieredagen kommer. Min erfaring er at man, ved å starte helt på barnas premisser, dessuten kan ende opp med en forestilling som også treffer eldre barn og voksne veldig sterkt.

Bilde fra prosjektet Utsikt. Fotograf: Tonje Beate Ihle

Med barn på scenen Det er ikke bare metodikken som særpreger Katrines arbeid. Hun har også ofte barn som skuespillere i profesjonelle produksjoner, og hun påpeker at hun er like kunstnerisk ambisiøs når det er barn som står på scenen som når voksne gjør det:

– Jeg har aldri tenkt at det ligger begrensninger hos barn som skuespillere, men det er klart at det krever noe annet av meg som regissør når jeg arbeide med barn. Min erfaring er likevel at barn kan få til like mye som voksne. Barn er veldig åpne. De trer uforbeholdent inn i illusjonen og har en veldig sterk tilgang til lek og improvisasjon. Når voksne spiller barn så jobber det ofte mot dem, mens barn kan berøre andre barn på en helt egen måte. Lar man barn få formidle barns historier, blir gjenkjennelsen hos de unge i publikum enormt sterk.

Hun forteller at det er barna som gjør at hun vokser som kunstner og forteller om den siste erfaringen hun gjorde seg, midt under Covid-19:

– Da Ritsj, som skulle på turné hele 2020, opplevde avlysning etter avlysning, tenkte jeg: Jammen, dette er jo ikke greit! Det være en måte å nå ut til disse ungene som blir fratatt så mange opplevelser på. Og da lagde vi forestillingen Utsikt sammen med Hålogaland Teater.

Hvordan løste dere pandemi-utfordringene i den forestillingen?

– I Utsikt spiller skuespillerne utendørs, mens barna står foran vinduene inne og ser ut på dem. Det eneste fysiske møtet mellom skuespillere og barnehage er den helt nødvendige overleveringen av en desinfisert høyttaler slik at barna får oppleve forestillingens lydlandskap. Utsikt ble en ny måte å oppleve interaktivitet på. Fordi skuespillerne befinner seg ute og barna inne, hadde ikke de voksne i barnehagen det samme ønsket om at barna skulle være stille. Så barna pekte og kommenterte og hvinte og lo. De kunne bevege seg og danse med uten at voksne kjente noe behov for å korrigere dem. Barna fikk altså leve ut forestillingen samtidig som den spilte på utsida, og det var en ny og veldig positiv oppdagelse for meg. I store barnehager har vi noen ganger spilt Utsikt med barna utendørs også. Fordi verden er litt på halv tolv nå, så har mitt fokus vært å fortsette å gi barn og unge kunstopplevelser selv om omstendighetene setter noen begrensninger for hvordan. Det jeg har sett, heldigvis, er jo at forestillingene fungerer veldig bra likevel.

Teaterfeber I 2021 spilte KATMA til sammen 229 forestillinger til tross for pandemi, fordelt over hele landet: Mørkemodig, Ritsj, Utsikt og den stedsspesifikke forestillingen på en gravlund i Tromsø, Takk for alt. De to sistnevnte er co-produksjoner med Hålogaland Teater. Katrine uttrykker stor takknemlighet overfor teatersjef Egill Pállsson som har hatt vilje til å satse på teater for barn og unge i regionen. Hun tar høyde for flere nedstengninger når hun planlegger produksjonene sine framover, og hun har valgt å være fleksibel både på form og tematikk. Forestillingen Splæsj har planlagt premiere høsten 2022. Den skal finne sted på Tromsøbadet og er en stedsspesifikk forestilling for de minste barna. Iført badetøy skal barna få møte spennende karakterer og få en sanselig kunstnerisk opplevelse med vann som tema.

Det virker ikke som om Katrines ideer eller arbeidsvilje tar pause. Drivkraften til å lage teater er der visst uansett omstendigheter:

– Det er vel den sitringen, kanskje, det der suget. Jeg synes det er veldig vanskelig å forklare, men jeg kjenner det igjen hos barna på Lille HT. De har så mange ulike fritidsaktiviteter, og likevel får teatret en helt spesiell plass. Det er det samme som jeg opplevde som barn i Teaterklubb’81. Og den sitringen har bare ikke gitt seg. Jeg har så utrolig mange ideer til forestillinger jeg ikke har tid til å skape. Når man først har begynt å lage teater er det rett og slett fryktelig vanskelig å slutte.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no