«Unge Werthers lidelser» er på flere vis nærmest en nyttig ungdomssynd fra Johann Wolfgang von Goethe. Boken ble en salgssuksess som kom i over 50 opplag mens Goethe levde. Den sikret Goethe oppmerksomhet som hjalp hans karriere. Og den ble ikke minst beryktet: Boka skulle ha ført til en epidemi av selvmord blant unge lesere fylt av desperat storm og trang.
Ukjent effekt
Dagens forsiktighetsregler om å omtale selvmord fikk sin start med frykten for smitteeffekt fra unge Werther. I ettertid har det vist seg vanskelig å finne dokumentasjon for at det kom en slik selvmordsepidemi etter at romanen kom ut, men hysteriet matchet romanens tone godt: Våre følelser er sterkere enn oss selv.
Handlingen på scenen følger først boka: Den unge Werther søker ut i naturen for å pleie sin sjel. Hans dagbok gjengis først i monologs form på scenen, der Werther svinger mellom det ekstatiske og det elendige. Så splittes scene-Werther opp, først i to, så i tre skuespillere. Alle har jakker eller gensere i samme mønster, de spiller opp mot hverandre, som et kor av stemmer i Werther selv. Og så kommer Charlotte, eller Lotte, like vakker som hun er forlovet, med Albert.
Dobbel trekant
Det doble trekantdramaet er i gang: Mellom Charlotte og hennes to beilere, og mellom de tre stemmene i Werther selv. Werther elsker Charlotte like høyt som han elsker sin forelskelse, men han blir også en venn av Albert, sin rival. Han vil ha Charlotte, han vil oppføre seg anstendig, han vil føle, leve og lide. Han får en jobb, han mistrives. Han mislykkes i selskapslivet, han sperrer seg inn i et selvbilde han ikke kan leve med. Charlotte, med sitt følelsesliv beskåret, fanges på samme måte inn i et ekteskap med en snill, korrekt og kjedelig Albert. Samfunnets rammer begrenser kjærlighet og livslyst. Det er Werther som tar den endelige konsekvensen av det. Han finner friheten i døden.
Tatu Hämäläinen er en strålende regissør, og han får ut det beste av sitt unge ensemble med intelligente og gjennomtenkte regigrep. De fem skuespillerne fra ungdomsteatret står løpet, deres talent brukes klokt, der de fysiske konstellasjonene er like viktige som de individuelle karaktertrekkene.
I Phillip Isaksens scenografi og lysdesign er den lille intimscenen på Rogaland Teater blitt en dyp perspektivscene: Et bratt skrånende gult scenegulv der vegger i halvveis gjennomsiktig glassplast smaler inn mot toppen bakerst. Effekten forvrir perspektivet, lengst bak virker skuespillerne enorme, sklir de ned scenegulvet og mot oss blir de mindre jo nærmere de kommer.
Sterk regi
Dette bruker Hämäläinen bevisst: Lengst bak snakkes det om døden. Rivalen Albert dukker opp de oppe, nærmest som en kjempe. Og det er der oppe Werther til sist velger å dø. Nær oss, nederst på skråscenen blir menneskene mindre, men også varmere, nærmere livet. På skråflaten klynger de seg til hverandre i forskjellige konstellasjoner, sklir og strever i dette vanskelig livet. Før Lotte og Albert til sist havner nær oss, hun i en strikkegenser, han i pen jakke og t-skjorte: så Villa, Volvo og Vov-vov-alminnelige som mennesker overhodet kan bli. Det er som de er skuffet over sin trygge hverdagslighet. Werther velger sin egen vei. Men den er, som vi vet, kort.
Lyssettingen ligger dels som lysrør i taket, dels gjemt bak veggene, og lyset pulser med følelsene på scenen, mørkner og lysner i takt med Werthers brå skift. En dansescene moderniserer kanskje handlingen litt unødvendig, fram til da er scenen holdt i et rom hevet over tid og sted. Det samme gjelder grepet der de unge skribler graffiti på veggene. Forestillingen var allerede relevant nok for vår tid.
Gjennomtenkt
Theodor Kentros elegante lyddesign og musikk lykkes i å være en aktiv og integrert del av totalopplevelsen, den tar sin plass, men dominerer aldri. Og der ligger også kvaliteten i regien og produksjonen – den er et vellykket, gjennomarbeidet hele der delene gir mening til helheten, uten å distrahere. Noen steder er det utfordringer med diksjonen og stemmevolumet blant skuespillerne, særlig i lengre monologer, men forestillingen lykkes også i å ta vare på kvalitetene i ensemblet.
Det ligger noe paradoksalt i at Tatu Hämäläinen lykkes med å sette i scene dette emosjonsdrevne «Storm og trang»-stykket gjennom en rasjonell, reflektert utnyttelse av stoffets materiale, i en løsning som både er modig og bevisst sine rammer. Den gamle Goethe kunne kanskje sett fornuften i det.